Snakk Risør opp. Ikke ned.

Det er trist når elever i niende- og tiendeklasse på Risør Ungdomsskole forteller lærerne at ”ingenting skjer i Risør” og ”Risør har ingen framtid”.  Mange lurer på om det er mulig å skaffe seg arbeid i kommunen i årene framover og om nesten alle butikkene blir lagt ned. Andre tror at byen blir full av pensjonister. Hvor kommer denne pessimismen fra? Fra kjøkkenbordet hjemme? Fra lokalavisa eller Facebook ? Lærere og andre voksne? Politikerne?

Jeg vet ikke hvem som står bak nedsnakkingen av Risør. Men de fleste av oss kan vel gå i oss sjøl og tenke på om vi ikke har litt for lett for å legge vekt på det pessimistiske og negative.

Min oppfordring til risørfolk er at vi lar 2013 bli et år der vi snakker opp Risør. Det er bra både for kommunen og hver enkelt av oss. Vi kan faktisk komme til å føle oss litt lykkeligere og glede oss mer over de gode dagene. Som det for de aller fleste er veldig mange av.  Vi har neppe hatt det bedre i Risør enn vi har det nå, og kontrasten er stor til et Europa med store økonomisk problemer og enorm arbeidsledighet blant ungdom.

Det er noe fundamentalt feil i utsagnene om at ”ingenting skjer i Risør” og at ”Risør har ingen framtid”. I løpet av det siste året har jeg besøkt mange bedrifter i kommunen som gjør det veldig bra. Mange av dem trenger flere ansatte og vil alltid gjerne snakke med unge risørfolk som vil flytte hjem. Felles for bedriftene er at de virkelig følger med tiden, bygger på ny kompetanse og selger både på kvalitet og kreativitet. Jeg spør alltid bedriftene jeg besøker om ikke produksjonen like gjerne kunne flyttes fra Risør til et lavkostland. Svaret er nei, enten jeg spør databedriften Tempe eller sveiserne på Bandak Risør.  For å nevne de to siste bedriftene jeg har besøkt. ”Det er erfaringen og kunnskapen vår som er verdt noe. Hodene våre. Og vi vil bo her”, sier produksjonssjefen ved Bandak Risør. Riktig nok kommer mange av de ansatte fra nabokommunene, men arbeidsmarkedet vårt har for lengst sluttet å ta hensyn til kommunegrenser. Folk som bor i Risør har et stort og variert arbeidsmarked i egen kommune og nabokommunene. Etter som veistandarden øker vil det naturlige arbeidsmarkedet snart strekke seg fra Grenland til Kristiansand.

Barne- og ungdomsrådet i kommunen har kommet med mange gode råd. De er blant annet opptatt av at det må være mulig å handle mest mulig i lokale butikker, ikke på nett eller i kjøpesentre i større byer. Jeg er enig med ungdommene, og det vakre Risør sentrum trenger butikker, utesteder, liv og røre. Vi må bli fristet til å bruke byen mer, og jeg håper vi kan flytte mer aktivitet til sentrum. Om mulig skulle jeg mer enn gjerne ha flyttet hele kommuneadministrasjonen til ett eller flere lokaler i sentrum, inkludert rådhuset. Vi trenger også private interesser som vil være med å utvikle sentrum videre.

I nyttårsforsettet om å snakke opp Risør vil jeg komme med en konkret påminning til alle som ytrer seg på Facebook and andre sosiale medier. De nye formidlingskanalene har gitt enorme muligheter til å delta i den lokale samfunnsdebatten og er en grunnleggende styrke for lokaldemokratiet. Men for mange har en muntlig uttrykksmåte fått en skriftlig form. Det vi leser kan føles mer brutalt og sårende enn det vi hører. Flere ansatte i kommunen, og andre som nettopp har prøvd seg som bidragsytere i debatten, sier de har tatt seg nær av negative bemerkninger i sosiale medier. Mange har også mistet interessen for debatter som blir en ren surdeig av kritikk og negativitet.

Jeg vil på ingen måte at Risør skal bli en slags Kardemommeby der alle skal være snille og enige. Konstruktiv kritikk og alternative syn er veldig nødvendige, ikke minst for oss politikere. Men det går an å nullstille og nøytralisere nå ved årsskiftet, og tenke over balansen i året som kommer.  Lag en liste over alt som er bra og positivt, og snakk opp Risør og menneskene som bor her. Suppler lista av og til, og skryt gjerne litt av nabokommunene også.

Godt nyttår!

Julelesing

Juledager og romjul er en fin tid til å ta igjen noe av det som burde ha vært lest i løpet av året. Dessuten har jula sine egne publikasjoner. Det lokale er ofte det beste.

I Risør er vi så heldige å vår eget magasin, ”Risørmagasinet” utgitt av Thorleif Skjævesland. Magasinet er igjen ute til jul og innholdet er som vanlig mangfoldig. Selv har jeg stor glede av å lese Johan Songes fine og velskrevne artikkel om risørkunstneren Ola Steen og dyret i oss. Johan har virkelig truffet magasin-formen, som gir mulighet til å skrive dypere, bredere og med mer uventede vinklinger enn det vi kjenner fra aviser og ikke minst nett-artikler. Jeg liker også å lese om Risørs første Arbeiderparti-ordfører Olaf Larsen. Redaktør Einar Foss fine nekrolog er gjengitt i magasinet. Ellers forsømmer ikke Risørmagasinet sin store oppgave ved å bevare og utvide minnet om forfatteren Aksel Sandemose. Jeg ser fram til å lese hele magasinet i juledagene.

Årbøkene til Søndeled og Risør Historielag skuffer ikke. Men jeg synes bøkene blir bedre og bedre (kanskje skyldes det at jeg selv blir eldre og mer interessert i lokalhistorie). Årets årbok inneholder mange fine og gjennomarbeidede artikler og en DVD med nye og gamle filmopptak. Jeg har med stor interesse lest Arne Bakkes artikkel om hverdagsliv under krigen i Risør. Artikkelen er bygget på Arnes egen særoppgave fra Risør Gymnas i 1967. Jeg gleder meg også over å se min nabo Einar Støle fortelle om og vise lindyrkingens vanskelige kunst. Sammen med Eli Ommundsen viser Einar at lindyrking er lang fra lett, og mye avhenger av følelsen for skifte i vær og sesonger. Det er også interessant å lese om Amtsutstillingen i Risør i 1905, som skapte en atmosfære i byen som vi i dag kjenner fra Risør Trebåtfestival.

Helge Værlands bok ”Duft av tid om rom” kom ut tidligere i år, men for meg blir det juledagene som forhåpentligvis gir tid til å gå dypere ned i Helges mangfoldige tekster. Boka er en samling ”flanerier” og risørhistorier i tradisjon fra Odd Eidem og Peder A. Bentsen. Helge hjelper meg i boka å forstå og assosiere over livet og menneskene i Risør. Jeg har tatt fram boka mange ganger i løpet av høsten, lest litt og tenkt mye. Dessuten har jeg bare følt glede av å lese noe som er så godt - om ikke alltid helt klart - skrevet.






Så til Danmark. Til Marstal på Ærø, en by som minner om Risør og som har fått sin historie gjendiktet av forfatteren Carsten Jensen. Han besøker Risør torsdag 24. januar. Jensen har blant annet skrevet romanen ”Vi, de druknede”, en dramatisk historie fra forfatterens hjemby Marstal.

”Vi, de druknede” ble utgitt i 2006 og var en av tiårets største nordiske romansuksesser med et salg på over 300 000 eksemplarer. Romanen skildrer familier fra Marstal gjennom flere generasjoner. Det er dramatiske historier fra livet på seilskutene og opp- og nedgangstider hjemme i byen på Ærø, en øy med snaue 7000 innbyggere sør for Fyn.

Skippersønnen Carsten Jensen sier at boken er diktning, men han bygger historiene på mange personer og hendelser fra hjembyen Marstal. Det er en tilbakebetaling med ord for de opplevelser og møter med mennesker forfatteren hadde med seg fra hjembyen. Jensen minner også i ”boken bakom boken” som heter ”Vi sejlede bare” at regelen er at det mest fantastiske i romanen er sant og at det mest trivielle og hverdagslige er diktet opp.

Carsten Jensen er forfatter, journalist og samfunnsdebattant med et mangfoldig forfatterskap. Han har gitt ut en rekke reiseskildringer der ”Jeg har sett verden begynne” og  ”Jeg har hørt et stjerneskudd” er de mest kjente. Mange som gledet  seg over ”Vi, de druknede” har også fått med seg oppfølgeren ”Siste reise”. Den handler om kunstmaleren Carl Rasmussen som i 1893 drar til Grønland for å portrettere eskimoene. Siste reise er historien om en kunstners kamp for å finne røttene til sin skaperkraft, men også om den tvil som kan undergrave alt.



Carsten Jensen sa han gjerne ville besøke Risør etter som byen har så lik historie med Marstal. Det har også tidligere vært kontakt med de to byene. I seilskutetiden var Marstal Danmarks nest største sjøfartsby, men posisjonen forsvant helt da damp overtok for seil. Jensens suksessroman har imidlertid skapt ny interesse for sjøfartshistorien på Marstal, og det lokale museet har fått mange nye besøkende.

Jeg håper at Carsten Jensen med sin bakgrunn fra Marstal og sitt verdensblikk kan gi oss noe å tenke på i Risør og på sørlandskysten. Hva kan vi lære av historien og hva kan vi bruke den til i utviklingen av et lokalsamfunn. Selv trekker Jensen opp noen interessante perspektiver på vår historiske utvikling. Og her har Danmark og Norge mye til felles. Jensen skriver:

”Hvis man for et par generasjoner siden, for eksempel på 1950-tallet, spurte en gjennomsnittsdanske hva slags land Danmark var, ville han uten å nøle si at vi var en sjøfartsnasjon. Den var den gang flere beskjeftiget i handelsflåten enn i dag, men tallet vil likevel også da ganske beskjedent. Det handlet om hvordan vi oppfattet oss selv. Stiller vi samme spørsmål i dag får vi helt andre svar. Noen vil riktig si at vi er en velferdsstat. Spør vi om historiske røtter vil de fleste si at vi er en bondenasjon. Det er i jorden våre røtter vokser. Danskheten ligger i plogfurene ikke på havet, for sjømannen gir svevende og usikre svar på spørsmål om nasjonal identitet. Vi lider av et tragisk hukommelsestap på historiens vegne. Nettopp nå som vi i globaliseringens tidsalder trenger å leve med det og de fremmede. Det var bonden aldri god til. Han kjente knapt den fremmedes eksistens, men holdt seg til sitt eget. Sjømannen oppsøkte det fremmede.  Han omfavnet det kanskje ikke, men han tok alltid en del av det med hjem. Han tok framfor alt med seg kunnskapen om at det var mer enn en måte å gjøre tingene på. Han hadde ikke bare den daglige utsikt til en stor horisont. Han visste også at det var noe på den andre siden, som ikke nødvendigvis var det samme som her. Bonden så ikke lenger enn sin egen jordeiendom. Det er derfor, i globaliseringens tidsalder, at sjømannen er en bedre stamfar enn bonden. Og det er derfor så tragisk at vi glemmer sjømannen.” Skriver Carsten Jensen i ”Vi sejlede bare”.

Med Risør inn i framtida

Jeg har sett inn i framtida ved hjelp av den danske framtidsforsker Anne-Marie Dahl i Futuria. Hun møtte nylig ordførerne på Agder og ga oss noen ideer om hvordan samfunnet vil være i 2022.

Anne-Marie Dahls perspektiv har nok utgangspunkt i det urbane liv i en nordisk hovedstad. Det får meg til å stille spørsmålet om små steder, og en mindre by som Risør, har en annen utvikling enn de store byene. Eller om vi mer eller mindre automatisk følger etter de urbane trender.  Det kan også være interessant å spørre seg om mindre steder bevisst kan gjøre andre framtidsvalg enn storbyene. For det jo sånn at mye av det folk i storbyen verdsetter aller mest; ro, stillhet, nærhet til naturen, trygghet for barna og et rolig tempo, ja det har vi mer enn nok av i en kommune som Risør.

Framtidsforsker Dahl sier dette flere gangen om utviklingen av samfunnet: Folk handler ikke bare ut fra sunn fornuft, men i stadig større grad ut fra følelser.
Følelsene senker seg ned over samfunnet vårt. Vi bruker vårt hjerte og våre følelser som bakgrunn for det meste av det vi foretar oss og de valg vi gjør. Vi lever i et opplevelsessamfunn.

Før var det snakk om å ”finne sin plass”, nå gjeldet det å  ”finne seg selv”. Vi har enorme valgmuligheter og det er ikke noe poeng å ligne på hverandre. Vi er individualister som styres av følelser, behag og interesser. Opplevelsesøkonomien frigjør oss fra tidligere viktige samfunnsstrukturer. Vi har flere skilsmisser, flyktige venner og barn som grunnlag for å holde ekteskap sammen.  En generasjon som setter seg selv i sentrum og som ikke gidder å ta det kjedelige rutinearbeidet vokser opp nå.

Vi kan også velge et drømmeliv som i Second Life, en annen virtuell verden. ”Jeg har ikke tid, for det skjer så mye på Facebook”, sier barna. Plikt og langtidsplanlegging er uaktuelt, men nye sosiale relasjoner oppstår. Det er en ny sosial energi, særlig rundt Facebook og sms. Sosiale sammenkomster oppstår på ti minutters varsel. Alle er tilgjengelige. En viktig nettverksperson har noe å by på og er ikke bare en betrakter, sier Anne-Marie Dahl.

Men det kan bli for mye. Pendelen kan slå tilbake. Affluenza  er et begrep skapt av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. Det vil si overflodsinfluensa. Ro, tid og nærvær blir den nye kapitalen. ”Smaken av god tid” er et slagord. Tid blir framtidens luksus. Her må det være muligheter for Risør til å bli et rent luksusprodukt, tenker jeg mens framtidsforskeren snakker videre.

Framtidens arbeidsmarked er preget av innovasjon, teamwork og en global arbeidsdeling. Arbeidsmarkedet blir mer flytende med kjernearbeidstid, fastlansere og frilansere. Det blir mer flytende overganger mellom arbeid og fritid og det arbeides i prosjekter på tvers av grenser og fagområder. Det blir mangel på arbeidskraft og det vil si at det er behov for arbeidsinnvandring og at flere eldre er i arbeid, spår framtidsforsker Dahl. Igjen muligheter for Risør, tenker jeg.

Det nye arbeidsmarkedet stiller også nye krav til skolen. Elevene vil fortsatt trenge gode og grunnleggende kunnskaper i engelsk, informasjonsteknologi og realfag, men ”flekspertene” overtar for ekspertene. Elevene må lære teamwork og prosjektarbeid og må vende seg til å gå inn og ut av nye arbeidsgrupper. Framtidas arbeidssøkere blir spurt om følelsesmessig intelligens og interkulturell kompetanse. Jeg tenker på det jeg selv har beskrevet som en ”Risør-cv”, med utgangspunkt i min egen. En ”Risør-cv” er sammensatt av trygghet og evne til å ta sjanser, en blanding av noe fast arbeid, noe entreprenørskap, noe lokalt og noe internasjonalt. Noen ganger i pen rekkefølge, andre ganger alt på en gang. Ikke alle år er like gode, men erfaringene er mange og kompetansen bred. Og noen ganger veldig dyp.

Men. Det blir også større krav om stresskompetanse og evne til å koble ut og av. Det blir også en utfordring å finne en indre ro, slik psykiater Finn Skårderud skriver om i boka ”Uro”. Skårderud sier at framtidas vinnere er de fleksible som samtidig besitter en nødvendig indre ro og sammenheng i tilværelsen. Det vil bli krevende å skape seg nødvendig struktur i et stadig mer flytende samfunn. Er ikke et lite og oversiktlig samfunn som Risør nettopp et sted som skaper den indre ro? Eller kanskje vi rett og slett har for lite stress og mas, slik at den indre roen mangler kontrast og målestokk?

Jeg noterer flittig når framtidsforsker Anne-Marie Dahl snakker. Det gjør også ordførerkollega Gro-Anita Mykjåland. Hun har vært flyvertinne i SAS og besitter haugevis av tverrkultuell og fleksibel kompetanse, men spør likevel framtidsforskeren: ”Jeg tror veldig mange mennesker søker trygghet?” I Iveland vi de bygge landsby, som helt sikkert kan forene livskvaliteter på bygda og byens nærhet. Pluss trygghet. Selv tenker jeg at her er det muligheter også for min kommune Risør. Vi ser nå framover mot 2025 i kommuneplanarbeidet vår. Vi leser statistikk om urbanisering og tilflytting til storbyene. Men jeg har på følelsen at framtida også kan gå vår vei.

Bedre skole: Far må på banen

Pedagogikkprofessor Thomas Nordahl har besøkt Aust-Agder. Han har viktige budskap både til politikere, lærere og foreldre. Nordahl sier at for å få en bedre skole må foreldrene trekkes mer med. Spesielt gjelder det fedrene. Far må formidle til sønn at skole er viktig.

Det er oppløftende at en professor i pedagogikk klarer å samle over 700 tilhørere til et foredrag for foreldre som vil lære mer om skolen. I salen i Store Torungen i Arendal kulturhus satt også en gjeng fedre fra Gjerstad. De hadde reist på ”guttetur” for å høre på skoleforedrag, spise pizza og diskutere skole. En slik innsats og interesse står det virkelig respekt av. Risør var også godt representert i salen, men med kvinnelige lærere i flertall. Uansett er det veldig bra at også lærerne vil ha faglig påfyll.

”Vi ligger tynt an”. Sier Thomas Nordahl når han gjennomgår statistikken for skoleresultater som viser at jentene rykker fra guttene i alle fag. Nordahl spør om skolen er mer tilpassa jenter enn gutter. Uansett; skoleresultatene kan bli bedre både for gutter og jenter hvis foreldrene involveres mer i barnas skolearbeid. Foreldrene må både si og vise at skolearbeid er viktig. Det er en grunnleggende sannhet, men enda mer aktuelt i åra framover der kunnskap og kvalifisering er ressursene i norsk kostnadsintensivt næringsliv.

Thomas Nordahl peker spesielt på far. Vi må av og til si at skolearbeid er viktigere enn fotballtrening. Vi må ikke være så ivrige etter å dele egne dårlige skoleerfaringer og rampestreker på skolen og vi må stille opp på foreldremøter og i foreldresamtaler. Selv om mor før foreldresamtalen ofte sier ”det er nok best at jeg tar det”, kan vi i alle fall gå sammen med mor. Vi må spør barna hvordan skoledagen har vært på en slik måte at svaret ikke bare blir ”bra” eller ”dårlig”. Vi må følge opp og vise interesse for ungenes lekser, og det er helt greit at vi ikke selv forstår mattestykkene eller franskglosene. Vi må kanskje tenke oss om en ekstra gang når vi ber om fri fra skolen for å reise på ferie med ungene. Er dette et signal på at skole er viktig og må prioriteres høyt?

Det andre hovedpoenget fra Thomas Nordahl er at foreldrene må få en virkelig medvirkning i barnas skolearbeid. Det holder ikke med ensidig informasjon og dialog. Det er i stor grad skolens ansvar at foreldrene trekkes inn i en medvirkning som virkelig betyr noe. Det kan være følsomt. Noen foreldre stiller av ulike årsaker sjelden opp på foreldremøter og foreldresamtaler. En grunn kan være at de selv har veldig dårlige erfaringer med skole og lærere. En annen god grunn kan være at de ikke orker å høre gjentatte klager på barnas karakterer eller oppførsel. Det er en utfordring for skolen å trekke alle foreldre og alle fedre med i skolearbeidet, for eksempel ved å møte foreldre hjemme og ikke på skolen.

Det fine med Thomas Nordahl er at han gir oss alle oppgaver som vi med litt innstas kan løse. Norge bruker mer penger enn de fleste andre land på skole, men vi oppnår ikke de beste resultatene. ”Enten må vi gjøre noe med genene våre - og det tar tid - eller så må vi gjøre noe med skolen”, sier Thomas Nordahl. Det er konstruktivt ikke bare å utfordre skolebarn og lærere, men også si at foreldrene har et stort ansvar for å få skoleresultatene bedre.

Store kor og små kor

Det er flere gode sangkor i vår del av fylket. Oftest synger de hver for seg, men noen ganger slår Strannakoret, Vegår Vocale, Bare for Gøy og de andre korene seg sammen til et storkor. Det låter skikkelig bra. Vi hørte det siste ved Lyngørsundet under den store markeringen av slaget i Lyngør 6. juli i sommer.

I siste møte vedtok bystyret i Risør å invitere nabokommunene til å se om storkor-modellen også kan brukes i lokalpolitikken. Nabokommunene inviteres til en utredning om ny kommunestruktur, der både tettere samarbeid og mulig sammenslåing skal utredes. Blir det bare krangling om hvem som skal være dirigenten og hvor det skal øves, eller er dette en mulighet til virkelig å gjøre sine stemmer gjeldene slik at det høres over hele landsdelen?

Det er mange kjente argumenter i debatten om vi trenger større kommuner i Norge eller om dagens kommunestørrelse er grei. Men om argumentene ikke er åpenbart nye, kan mye tyde på at kommunenes og regionenes stilling forandrer seg. En kommune er i mye mindre grad enn tidligere seg sjøl nok.

Argumentene for større kommuner er blant annet større kompetanse- og fagmiljøer, enklere rekruttering av fagpersonell, større effektivitet, større fleksibilitet og mer kraft og synlighet i fylke, region og landsdel.

Et avgjørende poeng for meg er målet om å levere best mulig tjenester til innbyggerne. Og noen vil hevde at små kommuner leverer bedre tjenester fordi de har større nærhet til brukerne og kan arbeide mindre byråkratisk og mer fleksibelt. Andre hevder at en viss kommunestørrelse, som minst 20 000 innbyggere, gir de meste tjenestene.

Målet om et bedre og mer levende lokaldemokrati brukes også som argumenter både for store og små kommuner. Noen frykter at storkommuner avler fram en politisk elite, flere lønnede politikere og en mer komplisert politisk prosess der folk flest lettere mister interessen. Samtidig ble jeg nylig minnet på at det også kan bli for smått og nært i lokalpolitikken. En lokalpolitiker i en liten kommune i vårt fylke sa det slik: ” Det kunne jo være greit å ta avgjørelser i et kommunestyre der ikke alle er venner, uvenner, naboer, kolleger, gamlekjærester eller søskenbarn.”

Mye handler om følelser, identitet og historie når kommunesammenslåing er tema. Det må en god prosess til før det store flertall i en ny storkommune føler seg komfortable med den nye kommunen. Navn på kommunen og lokalisering av nøkkelfunksjoner som kommunehus, skoler og sjukehjem kan gi opprivende debatter. I kommuner som ble sammenslått for flere tiår siden finnes fortsatt folk som sier at: ”Alt var mye bedre da vi var egen kommune. Alt er sentralisert og vi har mistet identiteten vår.”

Et godt alternativ til kommunesammenslåing er økt samarbeid mellom kommuner. Risør deltar i en rekke slike samarbeid mellom to eller flere kommuner. Vi har et formelt samarbeidsorgan i Østre Agder og vi har gode formaliserte samarbeid innen kulturskole, brannvesen, legevakt, renovasjon, skole, landbruk og mye annet. Et nytt og godt eksempel er samhandlingsreformen i helsesektoren, der det aller meste arbeidet er gjort på regionalt nivå. Evalueringer av flere samarbeid viser at resultatene er mye bedre enn samarbeidskommunene kunne klart hver for seg. Selv sitter jeg i styrer og generalforsamlinger i flere av disse samarbeidsforetakene. Vi har også politisk valgt styremedlemmer til flere av dem. Noen vil hevde at vi mister oversikten og den lokalpolitiske kontrollen. Det er viktig å vurdere, og ikke noe jeg som ordfører skal svare på. Jeg sitter tross alt innvevd i mange av de regionale virksomhetene. Det kan derfor reises spørsmål om for sterk ordførermakt.

Trass i at vi klager på veien og venter i spenning på en høyhastighetsbane, er det inne samferdsel vi har opplevd de største framskritt i de siste årene. Vi i Risør har fått mye kortere reisetid både til Oslo og Kristiansand inkludert flyplassene Kjevik og Torp. Dette har også sammenheng med en annen sektor mange klager på; nemlig helse. Her har det skjedd en enormt positiv utvikling i de siste år målt i kurerbare sykdommer, og vi har også fått kortere vei til høyt spesialiserte sykehus. Vi deler også et bo og arbeidsmarked med en stadig voksende omkrets av nabokommuner. Mange beveger seg helt naturlig over flere kommunegrenser hver dag. De færreste trenger å oppsøke et kommunehus og mange tjenester kan man bestille eller søke på via internett. Kommuneøkonomien er også i stor grad avhengig av statlige overføringer regnet ut etter innbyggertall og befolkningsgrupper. Kommunen som en klar og sterk enhet er mindre viktig enn før. Vi er i mye større grad en del av en større sammenheng.

I forbindelse med kommuneplanarbeidet tenker vi nå i Risør framover. Vår framtid avhenger av egne innsats og egne valg, men også mye om hvordan vi posisjonerer oss i region og landsdel. Folket i Aust-Agder sa klart nei til sammenslåing til ett Agder. Det må vi respektere, men samtidig arbeide for et stadig bedre og tettere samarbeid mellom de to fylkene. Vi i Risør er også en grensekommune mot Telemark, noe som gir muligheter. Vi kan drømme om storfylket Agder og Telemark, men det er for lengst tenkt at Grenland til og med Arendal kan være en sterk enhet i forhold til næringsliv og kompetanse. Poenget mitt er at Risør må være med å tenke strategi sammen med nabokommuner.

Kommunesammenslåing kan komme med tvang. Min påstand er at det er mindre smertefullt og gir en mye åpnere prosess om vi tar dette opp nå. Jeg sier ikke at kommunesammenslåing nødvendigvis er svaret på alle utfordringer vi har. Kanskje er svaret et tettere samarbeid. Nå har vi handlingsrom, nå kan vi få åpne og gode prosesser og nå kan vi være åpne og rause i tanker. Det kommer alltids tider der både rausheten og åpenheten blir satt på store prøver.

Allerede nå har bare forslaget om å se på kommunestrukturen i vår del av fylket vakt debatt og mange innspill. Det er i seg selv positivt og gir liv i langsiktige tanker om kommunenes og regionens framtid.

Barna må ha bedre busstilbud

Jeg tok skolebussen fra Båssvika til Risør tidlig i morges. Det ble ståplass til meg og mange av skolebarna. Elevene og sjåføren forteller at det ofte er mellom 20 og 30 av barna som må stå i bussens midtgang. Det virker ikke trygt. Skolebarna i Risør trenger et bedre busstilbud raskt.

Et par buss-saker må løses umiddelbart. Det er de overfylte bussene med skoleelever fra Vinterkjær til Risør og skolebussen fra Krabbesund til Risør som går altfor tidlig.

Andre saker må vi forsøke å løse etter hvert. Det er blant annet togbuss fra og til Gjerstad stasjon i helgene. En ”pensjonistbuss” en ettermiddag i uka fra Krabbesund og Gjernes til Risør. Og kveldsbuss et par ganger i uka sommerstid på de samme strekningene. Dessuten må bussholdeplassene få skilt som opplyser om rutetidene.

Det viktigste er å få slutt på de overfylte bussene med skolebarn fra Vinterkjær til Risør (linje 60). Denne bussen frakter både videregående-elever fra Gjerstad og Vegårshei samt elever fra alle skoleslag langs veien fra Vinterkjær til Risør. Bussen har opptil 33 elever som står i midtgangen, og dette er ikke et holdbart skolebusstilbud. Mange foreldre er engelige for barna, og har begynt å kjøre barn til skolen i privatbil framfor å la barna ta bussen. Dette problemet må løses umiddelbart ved å sette inn en ekstra buss. Utfordringen til å bevilge penger til dette ligger hos Fylkestinget i Aust-Agder.

Skolebussen fra Krabbesund (linje 62) til Risør har siden skoleårets start hatt framskjøvet avgang fra Krabbesund 07.05 med ankomst Risør skole 07.40. Returen klokken 14.15 kjøres først som bybussrute rundt Krana før ferden fortsatt mot Laget og Krabbesund. Det vil si at elevene får en uforholdsmessig lang skoledag, målt fra når de reiser hjemmefra om morgenen til de er hjemme igjen på ettermiddagen. Elevene kommer til skolen lenge før skolen åpner. Også her har foreldre selv begynt å kjøre elever til skolen i privatbiler, noe som selvsagt viser at skolebusstilbudet ikke er bra nok. Dette problemet bør kunne løses ved justeringer i rutetabellene der skoleruta gis prioritet over andre ruter.

Andre aktuelle bussruter er også foreslått og etterlyst av folk fra hele kommunen. Dette er ruter som kan etableres hvor trafikkgrunnlaget er stort nok, og der kommunen også kan vurdere å støtte økonomisk. Noen av de foreslåtte rutene er:

• Togbuss mellom Gjerstad stasjon og Risør, fortrinnsvis fredag og søndag ved kveldsavgangene. I dag stopper flere busser ved Gjerstad stasjon, men ingen korresponderer med togene.
• En ”pensjonistbuss” en ettermiddag i uka fra Krabbesund og Gjernes til Risør. Denne bussen vil gjøre at eldre uten egen bil kan få en hyggelig bytur for å handle og treffe andre.
• Kveldsbuss et par ganger i uka sommerstid på de samme strekningene. Denne bussen er etterlyst både av feriegjester og ungdom. Kan gjerne settes opp to ganger i uka, onsdag og lørdag.
• Dessuten må bussholdeplassene få skilt som opplyser om rutetidene. Dette er allerede avtalt i møte mellom Nettbuss, fylkeskommunen og Risør kommune.

Når skoleresultatene kommer

Skoleresultater er nådeløse tall. De står der svart på hvitt. Mens vi i andre offentlige sektorer kan synse om kvalitet og måloppnåelse bygger skoleresultatene på gjennomsnitt av karakterer, regnet nøyaktig ut.

Tidligere i denne uka presenterte Utdanningsdirektoratet skoleresultatene i alle fag ved alle skoler i Norge. Det de fleste ser etter er kommunenes grunnskolepoeng. Det vi si gjennomsnitt av standpunkt- og eksamensresultater ganget med 10. Seint tirsdag kveld fikk jeg se resultatene for Risør. Det var et kraftig og dramatisk fall i resultater (fra 37,9 til 34,2) og vi var blant de aller dårligste i landet.

Jeg har fått mange innspill og spørsmål etter at de dårlige resultatene ble kjent. To går igjen. Det første er: Hvorfor må kommunen selv gå først ut og fortelle om noe som er så negativt for kommunen? Det andre er: Stigmatiseres ikke et helt kull med tiendeklassinger i Risør? Det er vel ille nok for denne gruppe på vel 80 ungdommer, om de ikke i tillegg kollektivt skal få på seg merkelapper som ”lite lærevillige” og ”et kull med spesielle problemer”?

La meg ta det første først. Dette er en alvorlig og dramatisk nyhet for kommunen. Vi skal etter min mening da gå ut med informasjonen, enten den er positiv eller negativ. Det viser at vi er klar over problemene, tar de på største alvor og vil gjøre noe med de. Vi har ved å gå tidlig ut også ha mulighet til å si om det er spesielle forhold som har påvirket resultatene. Dette er offentlige tall, og det ville ikke vare lenge før ulike medier ville ta fatt i våre skoleresultater. Det er ikke bra at vi prøver å gjemme unna ubehagelige saker i kommunen.

Så til stigmatiseringen. Ja, dette har jeg sett faren ved helt siden jeg så de dårlige tallene. Jeg kan lett leve meg inn i hvordan elevene i dette årskullet har slitt. Det har sikkert vært både gråt, sinne og oppgitthet, men utvilsomt også glede, tilfredshet, kreativitet og glede over å lære. Jeg har sett for meg engstelige foreldre og lærere som har gjort så godt de har kunnet. I møte med skoleledelsen onsdag morgen fikk jeg beskjeden om at det var ventet at dette kullet ville gjøre det svakere enn gjennomsnittet, men ikke så dårlig som disse resultatene viser. Jeg valgte å gjengi de utrykkene skoleledelsen brukte, og her kommer ”lav læringsvilje” inn. Husk at dette ordet ikke refererer til noe statisk og genetisk. Læringsviljen kan bedres ved hjelp av gode skoleledere og gode lærere. Den kan også bedres ved hjelp av at elever og foreldre sammen forstår hvor viktig det er å legge innsats i skolearbeidet. Hovedansvaret ligger hos skoleledelsen.

I årskullet som nå har fått sine grunnskolepoeng presentert på en negativ måte, er det sikkert også mange flinke elever som har fått gode karakterer og mange med middels gode resultater. Hos alle ligger det et potensial til å bli bedre. Vi må likevel som skoleeiere ta dette resultatet på det aller største alvor. Vi vil at elever og foreldre skal føle seg sikre på at Risør har en god skole. Vi vil også at de tiendeklassinger vi sender ut av grunnskolen skal ha et grunnlag for å klare seg bra på videregående skole og seinere i utdanning og arbeid. Vi vet at familier som vurderer å flytte til Risør raskt ser etter skoleresultatene våre. Det samme gjelder bedrifter som vil etablere seg her. Derfor må vi snakke åpent om dette og finne ut hvordan vi skal bli bedre - raskt. Hovedansvaret ligger hos oss politikerne som skoleeierne og hos skoleledelsen. Ikke hos elevene.

”Your Street” til Risør

Tar du utfordringen? spurte designeren Ravi Naidoo fra Cape Town meg på scenen under designtreffet ”BeyondRisør”.
- Ja. Dette skal vi få til, svarte jeg. Hva annen skulle jeg svare? Dette er jo en kjempeidé og en fantastisk mulighet.
Spørsmålet fra designguruen Ravi Naidoo var om jeg vil innføre designkonkurransen ”Your Street” i Risør.

(Foto: Maria Aspesæter/inWhite)

”YourStreet” er en måte å få design ut i praktisk gjennomføring. Det er en konkurranse der designere og lokalbefolkning foreslår konkrete designideer i en gate. Normalt settes det opp pengepremier til de beste designideene. Raivi Naidoo spurte meg om jeg kunne skaffe en pengepremie til konkurransen. Gjerne 25 000 Euro, eller rundt 200 000 kroner etter rask hoderegning.

Så langt er designkonkurransen ”Your Street” lansert i Cape Town, Guateng og KwaZulu-Natal i Sør-Afrika og Eindhoven i Nederland. Oslo har tenkt som neste partner, men Ravi Naidoo ble så betatt av Risør at han ville lansere ideen her først. Når Risør tar del i prosjektet vil også stiftelsen Norsk Form delta med sin kompetanse. Direktør Andreas Vaa Bermann i Norsk Form sier at de vil støtte Risør helhjertet i å få mest mulig ut av designinitiativet. Norsk Form arbeider aktivt for å bedre menneskers livskvalitet og hverdag gjennom design og arkitektur. Det oppnås ved å starte opp og delta i prosjekter innen design og arkitektur og gjennom undervisning, arrangementer, konkurranser og utstillinger.

(Foto; Maria Aspesæter/inWhite)

Jeg kan som ordfører ikke forplikte Risør kommune med en krone uten at jeg har et politisk flertall bak meg. Men jeg skal sørge for at vi får behandlet saken politisk og jeg kommer til å støtte dette hundre prosent. Jeg tror vi skal få til et spleiselag med ulike finansieringskilder. Utfordringen kom på et veldig godt tidspunkt. Men Risør kan ikke bare kan la en gate inngå i prosjektet. Hele byen og andre deler av kommunen nå også med.

Innbyggertallet i en gate i storbyer er vel omtrent det samme som i hele Risør sentrum, så vi bør få litt mer armslag. Konkurransen passer perfekt inn i kommunens arbeid med ny kommuneplan som begynner i høst. Det er også viktig at BeyondRisør nå evalueres med tanke på positive lokale ringvirkninger.

Ravi Naidoo har gjennom selskapet Design Indaba markerts seg som en ledende designer i verden. han er opptatt av hvordan design kan brukes til å forbedre folks liv og han er vil gjerne få fram hvordan design kan føre til entreprenørskap og ny næringsvirksomhet.

Ideen kom spontant på en designkonferanse i Cape Town. Det er fint at designere samles for å snakke om design, spise og drikke, men det er resultatene på gata som teller. Det må jobbes. Vi må kjenne svettelukta. Vi vet at kreativitet kan bedre omgivelsene. Utfordringen ”Your Street” handler om å skape positive sosiale endringer i din umiddelbare nærhet, forteller en entusiastisk Ravi Naidoo.

Løsningen kan dreie seg om for eksempel en bygning, et veiområde, belysningen og brukervennligheten - fungerer det etter hensikten? Det er ingen grenser - design innebærer materielle og immaterielle løsninger, og alle - uansett yrke, alder og bosted, kan delta.  Alle har tanker om egen leilighet som dreier seg om langt mer enn rom og møbler. Den samme bevisstheten ønsker vi at deltakerne i "Your Street" skal ha om bymiljøet. Målet er også å styrke tilknytningen og kjærligheten til området gjennom aktive bidrag som gjør det til et bedre sted, sier Ravi Naidoo.

I løpet av biennalen BeyondRisør og INDEX: Design to Improve Life har vi sett mange ideer som er annerledes og likevel gjennomførbare. Gjennom konkurransen får vi tilgang på ideer og kan også dele. Dette er et open source-prosjekt. Ideer som klekkes ut her kan deles med andre, og det føles helt riktig.

Fredsbyen Risør

Risør vil i en uke framstå som en fredsby med internasjonale dimensjoner. Risør Fredsuke har flere oppsiktsvekkende gjester.
Kronprins Haakon kommer til Fredshuset og Fredsparken onsdag 13. juni. Lørdag 16. juni er det jubileum for 30 års samarbeid mellom Risør og landsbyen Sutukoba i Gambia. Men den største sensasjonen er nok besøket av fredsaktivisten Gene Sharp på førstkommende lørdag 9. juni. Sharp er en av de sterkeste kandidatene til Nobels Fredspris, men først skal han belønnes med pris i Risør.

Helga Arntzen, direktør i Aktive Fredsreiser i Risør.

At Risør framstår som en kommune i fredens og forsoningens tegn skyldes én kvinne. Uten Helga Arntzen (69) hadde ikke Risør vært så sterkt knyttet til arbeidet for fred, menneskerettigheter og internasjonal solidaritet. Helga er i dag direktør i Aktive Fredsreiser og hun tok for 20 år siden initiativ til å etablere Hvite busser til Auschwitz. Hun er anerkjent både av Norge og Tyskland for sitt viktige arbeid.

Helga Arntzen har hatt en visjon om at fred kan skapes av vanlige mennesker. Og at ungdoms kunnskap og engasjement er avgjørende for å sikre fred, toleranse og respekt. Alle kan bidra til å skape en bedre verden.

Vi er stolte av Aktive Fredsreiser og Helga Arntzen i Risør. Hun har brukt egne erfaringer fra barndom og ungdom i Tyskland til å etablere en stor bedrift. Hun har gjort noe konkret med sin idealisme og sitt engasjement. For skoleelever i Risør, og resten av landet, regnes en tidsregning før og etter skoleturene med Aktive Fredsreiser. Virksomheten har skapt holdninger i en hel generasjon.

Gene Sharp

Helga Arntzen har lenge vært opptatt av tankene til Mahatma Gandhi og jeg introduserte Helga for tankene til statsviteren Gene Sharp (84) for noen år siden. Sharp er som Gandhi opptatt av ikkevold i kampen for frigjøring. Gene Sharp er nominert til Nobels Fredspris både i år og i 2009, og han har gitt inspirasjon til frigjøringsbevegelser over hele verden. Hans tanker ble igjen gyldige under ”Den arabiske våren” med folkelig opprør i en rekke arabiske land. For vel 20 år siden ble de baltiske stater inspirert av Sharp i den folkelige bevegelsen for frigjøring fra Sovjetunionen.

Gene Sharp har vært forsker ved Harvard-universitetet i USA og etablerte Albert Einstein Institution. Sharp er spesielt opptatt av forholdet mellom makthavere og folk. i følge Sharp ligger folkets kraft i på ulike måter å nekte å adlyde ordre fra makthaverne. Internett har ført til at Sharps pamflett ”Fra diktatur til demokrati” har blitt lastet ned, studert og brukt som en håndbok over hele verden.

Gene Sharp kommer til Risør for å motta prisen ”Fangenes testamente” i Fredshuset. I programmet deltar også filosof Henrik Syse, fredsforsker Kristian Berg Harpviken og menneskerettighetsdommer Hanne Sophie Greve. Det er normalt at landets fremste tenkere bidrar når Aktive Fredsreiser deler ut priser.

Kronprinsbesøk

H.K.H Kronprins Haakon vil onsdag 13. juni motta Blanche Majors Forsoningspris. Prisen er oppkalt etter Blanche Major som mistet nesten hele sin store familie i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Likevel er hennes sterke budskap forsoning, uten å glemme de overgrep som en gang ble begått.

Kronprinsen vil bli møtte av glade barn og ungdommer når han går gjennom Fredsparken i Risør onsdag ettermiddag. Det kongelige besøket er en viktig anerkjennelse av arbeidet Aktive Fredsreiser gjør, og det er utvilsomt en spent og stolt Helga Arntzen son vil ta i mot Kronprinsen.

Folk til folk i 30 år

Lørdag 16. juni avsluttes fredsuka i Risør med feiring av 30-årsjubileet for vennskapssamarbeidet mellom Risør og Sutukoba i Gambia. Alle i Risør kjenner navnet på denne landsbyen innerst i det lille vestafrikanske landet. I dag organiseres vennskaps- og solidaritetsarbeidet gjennom en egen venneforening med nøkkelpersoner både i Risør og Gambia.

Gjennom årene er det særlig Risør ungdomsskole som har vært trofaste i samarbeidet med Sutukoba og Gambia. Men en rekke andre lag og foreninger i Risør har også vært engasjert i en rekke lokale utviklingsprosjekter i flere år. Det bemerkelsesverdige er hvor lenge både Risør og Sutukoba har holdt engasjementet oppe. Samarbeidet har også vokst langt utover landsbyen Sutukoba og Aktive Fredsreiser er i dag opptatt med å bygge opp et fredshus ved universitetet i hovedstaden Banjul.

Totalt blir Risør Fredsuke en viktig påminning om at vi i Risør henger sammen med resten av verden. En verden som blir stadig tettere sammenvevd og der lokalsamfunn i Norge kan og bør ha en rolle. For verdens del og for vår egen del.

Samferdsel: Det store bildet

Sørlandets samkjørte budskap om satsing på samferdsel blir oppfattet klart og tydelig. Ankeret (E18, E39 og Riksveg 9) pluss Sørvestbanen er vårt mantra. For å sikre best mulig gjennomslag bør vi også se samferdsel i forhold til våre levekårsutfordringer. Det gjelder ikke minst min kommune Risør, der vi også sårt trenger bedre riksveg 416 for å koble oss enklere på både E18 og jernbane.

Jeg tok nylig opp sammenhengen mellom satsing på samferdsel, utvikling og levekår under Arbeiderpartiets landsstyremøte i Oslo. Det ble det første av flere innlegg om samferdsel og Nasjonal Transportplan (NTP). Mye tyder på at transport- og kommunikasjonskomiteen, blant annet med iherdig arbeid av stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, er klare for et samferdselsløft. Utfordringen blir å få dette innpasset i balansen og ansvarligheten i den totale økonomiske politikken i landet. Her må både statsminister, finansminister og finanskomiteen på Stortinget overbevises. En bredest mulig argumentasjon, der både miljø, klima og levekår trekkes inn, vil øke mulighetene for gjennomslag.

Samferdsel har vært, er og vil bli en nøkkel til utviklingen i Agderfylkene. Effekten er påtagelig i Agderbyen, området fra Kristiansand til Arendal, som har opplevd stor befolkningsvekst i de siste årene. En ny E18 mellom Grimstad og Kristiansand har åpnet et helt nytt felles bo- og arbeidsmarked. Kommuner med en svakere næringsliv, men attraktive boområder og rimelige boliger, kan også høste sin del av befolkningsveksten og dermed en generell vekst i kommunen.

Denne positive utviklingen må fortsette. Vi vet at satsing på samferdsel er en medisin som virker. Derfor må vi arbeide for at den mest ambisiøse satsingen i Nasjonal Transportplan (NTP) blir valgt. Valget er + 45 prosent, som virkelig gir en samferdselseffekt som kan merkes utover nødvendig vedlikehold og noen åpenbare utbygginger. +45 gir også muligheter til å komme i gang med et samferdselsprosjekt som en enda mer framtidsrettet enn veiutbygging. Nemlig jernbanesatsingen Sørvestbanen og en sammenkobling av Vestfoldbanen og Sørlandsbanen fra Eidanger i Telemark til Brokelandsheia i Aust-Agder.

Agder har stått sammen bak satsingen på veiutbygging på Sørlandet, det vil si E18. E39 og riksveg 9. Dette er viktig for utviklingen i hele landsdelen. I min kommune Risør, og de andre nabokommunene øst i Agder, har vi ikke fått befolkningsvekst og sliter fortsatt med levekårsproblemer. Problemet er sammensatt, men bedre veier og jernbane vil koble oss sammen med et større bo- og arbeidsmarked som også kan redusere levekårsproblemene våre. Det forutsetter også at vi selv blir mer villige til å se et interessant arbeidsmarked i nabokommuner og nabofylker. Risørfolk kan ikke snakke om å ”pendle” til Arendal, Grimstad og Kragerø, men må utnytte mulighetene som bedre samferdsel gir.

Agderforsknings Regional Monitor sier at vi i vår kommune ikke har dårligere helse enn landsgjennomsnittet, men at vi har et mye svakere arbeidsmarked enn for eksempel Oslo. Derfor sliter vi med større arbeidsledighet, flere uføretrygdede og større fattigdom blant barn enn landsgjennomsnittet. Og derfor vil satsing på samferdsel også gi en positiv levekårseffekt, mulighet for økonomisk utjevning og ikke minst den viktige deltakelsen i arbeidslivet.

Kunst- og kulturbyen Risør på sitt beste

Risørs satsing på kunst og kultur blir sjelden så ettertrykkelig manifestert som under den årlige Kulturnatta. Jeg skriver dette, sliten men veldig fornøyd, morgenen etter enda en vellykket kulturnatt med en fantastisk bredde i programmet og byen full av folk.

Kulturnattas program er så omfattende at jeg bare har fått med meg en liten del av alt som skjedde mellom klokka fem i går ettermiddag og klokka ett i natt. For meg personlig ble mine sterkeste opplevelser den imponerende mønstringen av 12 lokale kunstnere i Risør Kunstpark og Shantykorets ”radioteater”, enakteren ”Morgengry” i de historiske omgivelsene i Risør Seilskuteklubbs lokaler på Rådhuset. Risør Shantykor hadde for første gang satt opp syngespillet skrevet av kaptein Carl Danielsen i 1951. Aldri har jeg hørt det lokale shantykoret bedre. Forestillingen ble et imponerende minne om Risørs stolte seilskutetradisjoner, og bør settes opp igjen når det er mulig. Gjerne under Risør Trebåtfestival.

Og ikke nok med det: I kveld er det premiere på ”Løven, heksa og klesskapet”. Risør Ungdomsteater og Risør Barneteaters store satsing i år. Mer å glede seg til.

Jeg hadde æren av å åpne både selve kuturnatta og utstillingen i Risør kunstparken. Her er de to åpningstalene jeg holdt:


Åpningstale, Kulturnatt i Risør 2012 

Det er mange oppgaver en kommunen skal gjøre. Vi skal drive skoler og omsorgstjenester, sørge for vann og avløp, ta vare på flyktninger og drive helsestasjon. For å nevne noe. Den kommunale virksomheten er mangfoldig.

Det finnes ingen lover, forskrifter eller offentlige pålegg som sier at en kommune skal ha en kulturnatt. Heldigvis. Det er helt og absolutt frivillig å arrangere en kulturnatt.

Kulturnatta er utelukkende bygget på frivillighet, overskudd, kreativitet, sosialt og menneskelig engasjement, lyst og gode følelser. Dette er ildsjelenes og overskuddsmenneskenes kveld og natt. Derfor er jeg så glad i kulturnatta.  Og derfor er jeg veldig glad for å kunne åpne dette fine samarbeidet mellom frivillige lag og foreninger i Risør og Risør kommune.

Jeg er også veldig fornøyd med at kulturnatta gir liv i byen på en heller stille tid av året. Vi deler på å ivareta en fantastisk trehusby. Denne fine byen skal vi pusse og stelle med. Ikke bare materielt, men også sosialt. Menneskene i byen er det all viktigste. Vi må bruke byen, være i byen og glede oss alt som skjer i byen. Derfor er kulturnatta så viktig.

Noen spør: Skjer det noe i Risør utenom sommeren da? Finnes det noe bedre svar enn dette. Et program så fullt av lokal kultur at det ikke er mulig å få med seg alt. Opplevelsene står i kø, og det er vi sjøl som skaper de.

Jeg er sjelden så stolt over byen og kommunen som nettopp under Kulturnatta. Takk til alle som har vært med å forberede og skape det fantastiske arrangementet.

God fornøyelse. Nyt kvelden og natta. Herved erklærer jeg kulturnatta for åpnet.



Åpningstale, Her og Nå 2012 - 12 kunstnere i Parken

Risør er en kunst- og kulturby.  Det er spesielt tydelig i kveld - under kulturnatta. Vi har et kunst- og kulturliv med stor bredde. Og mange lokale aktører som har så mye å formidle at folk trekkes ut av godstolene på fredagskvelden.

Kunstparken i Risør er en av de aller viktigste institusjoner i kunst- og kulturbyen Risør. Som arbeids- og formidlingssted er det blant de viktigste i landsdelen og av nasjonal interesse og betydning.

Det er noe helt spesielt når Kunstparken mønstrer lokale kunstnere. Vi skal la oss påvirke utenfra, men vi skal heller ikke underslå påvirkningen innenfra. Våre risørkunstnere påvirker oss både innenfra og utenfra på en gang. Det føles godt og veldig stimulerende. Jeg gleder meg til å se utstillingen i kveld og å gi meg mer tid i dagene som kommer.

I dag er vi omgitt av kommentatorer i alle media. Noen snakker om en kommentar-hysteri. En ting skjer - eller skal skje - og et titalls kommentatorer sier ofte det opplagte og det selvfølgelige. For meg er kunsten en fantastisk kommentator. En mulighet til å se verden og saker fra nye vinkler. Og en ny mulighet til å se og utforske det aller viktigste - oss selv.

Jeg oppfatter det som noe opphøyet å være kunstner. Et yrke og en pasjon som går langt utover det å ”gå på jobben”. Jeg sammenligner kunstnere med uredde filosofer, oppdagelsesreisende, ekstremsportere, romfarere, japanske sushikokker og eksperimentelle psykoanalytikere. Kunstnerne stiller oss overfor de store og eksistensielle spørsmål i livet. Den store undringen. Noen roper høyt og tydelig. Andre lurer seg inn med en murrende uro. Noen forvirrer oss. Noen behager, andre forstyrrer. Alt dette trenger vi. Ikke minst i det rike Norge, der vi har så mye materielt. Men der vi ofte mangler de åndelige dimensjoner som andre kulturer har vært flinkere til å holde i hevd.

Mitt opphøyde syn på kunstnerne står dessverre i kontrast til kunstnernes leve- og arbeidskår. Jeg vet at mange kunstnere sliter for å få endene til å møtes. Og må mer enn en gang ha spurt seg om hva som er vitsen med å følge denne karrieren og dette kallet.

Jeg sier ikke at alle kunstnere skal ha lønn fra det offentlige, men litt mer raushet kunne vi ofte ha vist. Jeg håper vi i Risør kommune kan bidra så mye som mulig for at Risør fortsatt skal være en kunst- og kulturby som også ivaretar den profesjonelle kunsten og de mange kunstnerne vi er så heldige å ha her.

Gled dere over denne fine utstillingen. Som mønstrer kunst av Arnfinn Haugen, Sigurd Lindstrøm, Ola Steen, Bibiche Mourier, Ole Morten Rokvam, Ketil Olav Sand, Sidsel Hødnebø, Tove Odnes, Ruth Ervik, Sari Syvëluoma, Tone Wolff Karlstad og Michal Nygren. Arbeidsgruppa som har satt sammen utstillingen består av Hans Skar, Anne Aanerud, Frida Fred og Arnfinn Haugen.

Nyt kulturnatta. Kom tilbake til utstillingen mange ganger. Skryt av den og skap entusiasme for Kunstparken og kunstnerne i Risør.

Herved erklærer jeg utstillingen Her og Nå 2012 - 12 kunstnere i Parken for åpnet.

Risør-risotto

Dette innlegget har ikke så mye med politikk å gjøre. Det er faktisk en mat-oppskrift med fisk og sjømat fra Risør. Så da blir det i alle fall litt næringspolititikk og kanskje en tanke omdømmebygging. De viktigste ingrediensene kjøper jeg selvsagt på Risør Fiskemottak på Holmen. Der har vi også en lokalpolitisk vri.

Normalt henter ordføreren råd fra administrasjonen i en kommune, men denne gang er det omvendt. Risørs næringssjef sender meg en melding litt over klokka 8 på en lørdags morgen og sier hun har lovet å servere fisk og skalldyr fra Risør på en samling i Tønsberg seinere på dagen. Hun spør om min oppskrift på Risør-risotto som jeg har komponert selv og gjerne serverer til middagsgjester - næringssjefen inkludert. Jeg spør næringssjefen om det holder at jeg sender oppskriften om et par timers tid. Hun svarer raskt at det er helt greit. Hun skal likevel ut for å jogge langs svabergene nå og Fiskemottaket åpner ikke før klokka 10. Jeg svarer at det er ok. Det er tross alt bare to dager siden 8. mars.

Jeg liker godt å lage mat, men er normalt veldig omtrentlig med oppskrifter. Jeg oppfordrer til ytterligere avrundinger av måleenheter og eksperimentering med ingredienser.

Min oppskrift på Risør-risotto er omtrent sånn: (til ca 8 porsjoner)

6 dl Arborio-ris

6 sjarlottlauk eller 2 rimelig ferske løk

1 hvitløk uten kløfter eller en halv fersk hvitløk

1 bunt purreløp (2 bunter går også bra)

2 gulrøtter

1 persillerot

3 selleristenger, kan også utvides med en sellerirot

1 pakke frosne erter

Ca 1,5 liter fiske- og/eller skalldyrkraft. Kok gjerne på skall av sjøkreps og fiskeavskjær med et laubærblad, pepper, litt chili, hvitvin, avkapp av selleri, persillerot etc. Risør Fiskemottak selger også god ferdig fiskekraft.

Ca 1 flaske italiensk hvitvin eller hvit hetvin, ikke for tørr. (En flaske er nok litt i meste laget, resten går til kokken)

C 2 dl matolje til koking/steiking

1 spiseskje Kviteseidsmør

Et solid stykke Parmesanost. Unngå ost med for ram geitemelksmak og velg for all del ikke den merkelige støvet som ligger i posene med ferdigraspet ”Parmesan”.

Hvit fisk og skalldyr etter behov. Jeg bruker alltid 4-6 ganske store sjøkreps og gjerne annen hvit, fast fisk. Fra sei til breiflabb, alt etter anledning og hva de har på fiskemottaket. Reker og blåskjell er også veldig bra, og blåskjell gir fin kraft.

Hell olje i en vid og lav gryte og ha i finhakka løk, hvitløk, litt selleri, litt gulrot og litt purreløk. Varm opp et par minutter og ha i risen. Rør godt hele tiden til risen har trukket til seg oljen. Hell i vin litt etter litt. Poenget er hele tiden at risen skal absorbere væsken som helles i og ta smak av den. Det må røres kontinuerlig og det er ganske oppsiktsvekkende hvor mye vin og kraft risen tar inn i seg. Når mesteparten av vinen er helt i, øses fiskekraften i litt etter litt. Prinsippet er det sammen; aktiv røring og absorbering inn i risen. Etter 15-25 minutter er risottoen passe grøtete. Ha i resten av grønnsakene, erter til slutt. Avslutt med en solid smørklatt og rør rundt. Rasp parmesan og rør forsiktig inn. Smak til med salg og pepper.

Fisk og skalldyr trekker jeg vanligvis for seg. Fisk kan for eksempel bakes i folie i ovn med litt krydder, hvitvin eller sitron. Fisk og skaldyr røres forsiktig inn eller legges på toppen av risottoen før servering. Hakket persille på toppen.

Det var det. Serveres med hvitvin, øl, vann eller eplemost og brød. Fin å varme opp dagen etter.

Kommuner mot 2037

Kommunenes Sentralforbund (KS) inviterer til kommunedager denne helgen og en av de viktige diskusjonene blir hva som kommer til å skje med kommunene i årene framover. Tidsperspektivet er 25 år fram. i 2037 markerer formannskapslovene sitt 200 års jubileum.

For 200 år siden ga formannskapslovene Norge et lokalt selvstyre få andre land hadde oppnådd. I dag er kommunene under press; mange oppgavene skal løses for en kravstor befolkning samtidig som staten stiller krav som ikke alltid reflekteres i store nok overføringer. Lokalpolitikerne mener handlingsrommet er lite, men skal samtidig høste oppslutning og legitimitet i lokalmiljøet.

En forskergruppe har laget tre scenarier for kommunenes utvikling.

1. En kommune som formidler private tjenester til innbyggerne. Innbyggerne kan velge ulike løsninger etter privat økonomi og behov

2. En kommune som langt på vei styres av staten for å sikre best mulig likhet i hele landet.

3. En kommune som kan sette sammen ulike moduler av samarbeid og tjenester der også regionalt samarbeid blir viktigere.

De tre scenariene som legges fram et veldig interessante og realistiske. Hvis en dimensjon kunne være tydeligere i alle tre scenarier måtte det være miljø og klima. Jeg tror vi i ettertid kan bli sett på som generasjonen som i for stor grad utsatte og overså følgene av de globale klimaendringene. Om 25 år kan vi ha fått begrensninger både på produksjon, forbruk og transport som kan gi interessante globale, nasjonale og lokale konsekvenser.

Jeg tror på kraften som ligger i kommunene og distriktene i Norge. Den vil aldri forsvinne trass i urbaniseringstendenser i Norge og resten av verden. Jeg tror derfor ikke på at det noen gang blir grunnlag for en nær total sentral statlig styring av kommunene.

Det private markedet kan gi gode svar på en del av utfordringene kommunene har og vil få. Det vil i en viss grad henge sammen med kommunestørrelse, men også en etisk og politisk forståelse av hva det går an å gjøre butikk av. Selv har jeg veldig stor tro på frivilligheten som en økende kraft. Frivilligheten har stadige viktigere tilleggseffekter. Det vil si eierskap, deltakelse, oppbygging av egne ressurser (empowerment) og gir stor positivt effekt i forhold til fysisk og psykisk helse.

Scenariobygging inneholder etter min mening en variabel mellom framtidspessimisme og optimisme. Jeg er optimist av natur og velger derfor å slutte meg til de positive mulighetene i modulkommunen. Det vil si en kommune kan sette sammen tjenester mer fleksibelt, gjerne i samarbeid med naboer i region og fylke. Det ligger en stort uutnyttet potensial i regionen, der kommunene kan samarbeide om tjenester og sette sammen fagmiljøer etter behov. Det blir også mulig å finne en sentral - lokal balanse som opprettholder det lokale skjønn og de lokale tilpasninger.

Modulkommunene må også ta hensyn for en viss likhet i tjenester, ikke minst gjelder det kvalitet i skolen - som vil bli en stadig viktigere peilepinne for hvor folk vil bosette seg. Statens innsats vil ikke nødvendigvis manifestere seg i detaljstyring og detaljkontroll, men økonomiske rammer som sikrer at kommunene kan løse de mange viktige oppgavene. Folk vil også i større grad dele bosted mellom en større by og et kystområde som Risør. Det vil også si at det blir skatteordninger som rettferdig kan ivareta to eller flere hjemkommuner. Også her er mine scenariotanker preget av optimisme.

Miljø- og klimautfordringene vil sakte forandre oss. Folk i kommunene vil bli mer kravstore, men ikke nødvendigvis på materielle goder. Vi nærmer oss det noe uklare begrepet ”lykke”, som henger mye sammen med sosiale møteplasser, deltakelse og aktivitet. Næringsliv og arbeid er helt sentralt, også langt ut i dagens pensjonsalder. Vi vet også at følt lykke henger nært sammen med likhet. Klimaendringene vil også kunne gi restriksjoner på reise, særlig lange flyreiser. Høyhastighets jernbane slår i gjennom som transportmiddel fra Oslo og sørover og fjernarbeid via nettilkobling premieres økonomisk.

Følelsen av ett - eller to - hjemsted holder seg sterk. Den lokale identiteten styrkes gjennom deltakelse. For noen typiske andre bosteds-kommuner, som Risør, vil kanskje andreboerne få stemmerett ved valg og gi en helt ny dynamikk til lokalpolitikken. Ofte vil vi se at de nye innbyggerne, med et første bosted i storbyene, blir mer lokalpatriotiske og hjemstedsdyrkende enn de opprinnelige innbyggerne i kommunen.

Uttrykket ”verden blir mindre” blir stadig mer aktuelt for kommunene. Arbeidsmarkedet blir mye mer internasjonalt og det oppstår en ny internasjonal solidaritet mellom norske lokalsamfunn og lokalsamfunn i utviklingsland. Samarbeidet gir positive effekter både for skoler, næringsliv og frivillig innsats. Det sterke internasjonale perspektivet settes også i et kjent historisk perspektiv for en sjøfartsby som Risør, der sjøfolk gjennom århundrer har hatt en vidt globalt utsyn.

Hva så med lokaldemokratiet? Det avhenger av hvor store spørsmål som behandles lokalt og hvor stort handlingsrommet er i egen kommune. En for sterk statsstyring kan skal et aksjonistisk lokaldemokrati som i mange tilfeller vil rette seg mot stats- og sentralmakten. Det kan gi nye folkelige opprør etter modell fra frustrasjonen som ga grunnlaget for formannskapslovene i 1837. I Norge er de lokaldemokratiske tradisjonene veldig sterke sett i forhold til de fleste andre land i verden. De politiske partiene står også sterkt helt ut i kommuner og grendelag. Men de politiske bildene blir er sammensatte. En lokalpolitiker må også sette seg inn i industrikonkurranse fra Kina, arbeidsinnvandring fra Sør-Europa og klimaflyktninger fra Bangladesh og samtidig ta stilling til utbygging i strandsonen og andre oppgaver vi kjenner fra lokalpolitikken i dag.

Kulturkampen er i gang

Hele Sørlandets kulturhus Kilden i Kristiansand åpnet med fyrverkeri og gedigen festforestilling på fredag. Dagen etter hentet vi Arendal kulturhus sitt vinter- og vårprogram i postkassa. I Risør og andre kommuner planlegges en aktiv kultur- og festivalsesong. Hvem vinner kampen om oppmerksomhet og publikum?

Har vi egentlig et stort nok kulturinteressert publikum til å fylle alle de gedigne kulturhusene på Sørlandet? Forhåpentligvis. Helst ved at flere benytter seg av alle kulturtilbudene - oftere. Men utgangspunkt i kunst- og kulturkommunen Risør vil vi sikkert ta turen til Kilden i Kristiansand rett som det er. Vi vil også se med interesse gjennom programmet for kulturhuset i Arendal. Alt avhenger av hva som tilbys publikum.

Kulturhusenes tilbud blir en del av det totale tilbudet for kultur, underholdning og opplevelser vi omgir oss med. En faktor er reiseavstand, en annen kan være pris. Men mange vil bruke mye penger på kultur og underholdning, bare det er attraktivt nok. Mye vil også avhenge av muligheten for å sette sammen en pakke med flere kulturtilbud, et godt måltid mat og en hyggelig atmosfære på tur sammen med familie, venner eller kolleger. Det vil si at en by med ambisiøs kulturhussatsing også vil profittere på å ha gode mattilbud, kunstgallerier og attraktive butikker.

Hva blir så strategien for en mindre kommune som Risør? Som både vil tilby et godt kulturtilbud for egne innbyggere og samtidig trekke publikum fra nabokommuner - og gjerne hele landet. Og som i tillegg vil ha kultur som et viktig element i hele den lokale samfunnsutviklingen. Med utgangspunkt i Risørs erfaringer som kunst- og kulturby er svaret: Lokalt engasjement og tilhørighet samt kvalitet, gjerne i sammenheng.

I romjula inviterte Risør Kammermusikkfest til konsert i Risør kirke. En konsert som i kvalitet ikke står noe tilbake for det som tilbys fra kulturhusene i større byer. Gjennom årene har kammermusikkfesten blitt en kjær institusjon i Risør, der også den lokale dugnadsinnsatsen og tilhørigheten spiller en viktig rolle. Vår utfordring blir å tilby dette og andre kulturtilbud, med topp kvalitet og stemning, inn i en større pakke med mat, overnatting og andre gode småbyopplevelser.

Den lokale forankringen er en viktig dimensjon i alle kulturtilbud. Den gjør oss til deltakere, ikke bare tilskuere. Et godt og aktivt kulturtilbud hele året ble trukket fram av flere som i romjula besøkte Risør Arbeiderpartis ”flytte hjem”-kveld. Da tenkes det vel så mye på muligheten til å være en del av kulturtilbudet gjennom dugnadsinnsats, ikke bare kjøpe en billett og sette seg i salen som tilskuer.

Kampen om det kulturinteresserte publikum på Sørlandet vil avhenge av målrettet og aktiv markedsføring. Her gjelder ”sett på Skavlan”, og unge, lovende artister vil slite for oppmerksomheten. I oktober 2009 spilte en ung og lovende artist med store hornbriller for et veldig glissent publikum i Risørhuset. Den unge mannen med brillene skapte spørsmålet: ”Hvem er han?”, og vi slo oss til ro med svaret at han er ”sønnen til Kari i Risør, hun som jobber i kulturskolen”. Men spille og synge kunne han. Det ble funky soul fra et imponerende enmannsorkester. I dag spiller Jarle Bernhoft på helt andre scener. Selv om repertoaret ikke er så ulikt det han delte med et lite publikum i Risør for vel to år siden.

Uke 1 2012: Samhandlingsreformen er i gang

Årets første uke er tid for å tenke langsiktig og legge planer. Min ukentlige spalte i Aust Agder Blad er en del av årets planer. Den blir også gjengitt i bloggen ”Pers politikk” i en litt utvidet versjon. I stedet for å legge ut hele ukekalenderen vil jeg konsentrere om meg om noen få saker, møter eller begivenheter som vil prege arbeidsuka.

Samhandlingsreform

Alle landets ordførere ser med spenning, og en visst frykt, fram til praktisk gjennomføring og økonomiske konsekvenser av den store samhandlingsreformen i helsesektoren. Reformen gjelder fra 1. januar. Risør og nabokommunene samkjører forhandlinger med sykehus og helseforetak gjennom Østre Agder-samarbeidet, og et utkast til avtale vil forhåpentligvis være ferdig forhandlet mandag ettermiddag. Men hver av kommunene står ansvarlig for sine avtaler, og disse skal behandles politisk i løpet av januar. Samhandlingsreformen er en folkehelsereform der mye av oppmerksomheten er rettet mot målet om kortere liggetid på sykehusene. Det gir igjen større ansvar for kommunens evne til å ta i mot utskrevne pasienter, enten de skal hjem eller på omsorgssenter. Målet er at pasientene fra vår kommune hele tiden skal føle seg trygge og godt ivaretatt.

Helse- og omsorgsminister Anne- Grete Strøm-Erichsen skriver til en e-post til meg og andre ordførere at samhandlingsreformen er en retningsreform som skal innføres gradvis. Alt skal ikke være på plass fra første dag. Vi skal gå forsiktig fram, men vi må starte nå. Gjennom reformen skal vi forebygge mer fremfor bare å reparere, bygge ut et helsetilbud nær der folk bor og skape et helsevesen som henger bedre sammen.

Helse- og omsorgsministeren skriver i e-posten at det skal lønne seg for kommunene å forebygge sykdom. Det skal lønne seg å bygge ut et tilbud slik at pasienter kan få hjelp før de blir innlagt på sykehus, etter at de har vært innlagt, eller at de kan slippe å reise kanskje langt til sykehus hvis de heller kan få et godt tilbud i sitt eget nærmiljø.

Statsråden skriver: ”Samhandlingsreformen er en tillitserklæring til kommunene. Men kommunene skal ikke gjøre jobben alene. Sykehusene skal jobbe sammen med dere. Gjennom samarbeidsavtaler skal kommuner og sykehus skape en plattform for å samhandle til pasientenes beste.” Nettopp de er et åpent spørsmål for Risør og andre kommuner. Hvor villige er sykehusene til å samhandle i praksis? Landsdelens sykehus har selv store budsjettutfordringer og vil uten tvil forsøke å ivareta egne interesser best mulig. Kommunene får nå ansvar for litt av kostnaden ved å ha folk på sykehus, og får penger til dette. Dette er penger sykehusene sikkert gjerne vil ha ”tilbake” gjennom betaling for pasienter kommunene ikke er klare til å ta i mot.

Risør Akvarium

Akvariet i Risør er viktig både for reiselivet i kommunen og som kunnskapssenter for barn og unge. Akvariet fikk i påplussing i budsjettet for 2012, men vil likevel ha store økonomiske utfordringer i dette året. Akvariets ledelse, ordfører og næringssjef møtes på onsdag for å vurdere akvariets utvikling. For min del er det viktig at akvariets brukes aktivt i undervisning i barnehager og skoler i vår kommune og nabokommunene.

Kilden åpner

Kilden Teater- og Konserthus for Sørlandet åpner fredag kveld med stor festforestilling. Alle ordførere fra kommunene på Agder er invitert til landsdelens nye kulturelle storstue. Risør Trebåtbyggeri har bidratt til å bygge den nye bølgeveggen på bygget ved sjøkanten i Kristiansand, og det skal jeg få nevnt til så mange som mulig. Jeg vet at mange risørfolk har bestilt billetter til forestillinger på Kilden i vinter og sommer.

Juletrefest

Ellers er ikke jula helt over. Onsdag ettermiddag deltar jeg på juletrefest på Sandnes Bedehus der beboere og ansatte på Sandnes ressurssenter og andre bo- og arbeidsfellesskap deltar. Det er fint å delta på slike arrangementer og tøye julestemningen litt ut i det nye året.