Juledager og romjul er en fin tid til å ta igjen noe av det som burde ha vært lest i løpet av året. Dessuten har jula sine egne publikasjoner. Det lokale er ofte det beste.
I Risør er vi så heldige å vår eget magasin, ”Risørmagasinet” utgitt av Thorleif Skjævesland. Magasinet er igjen ute til jul og innholdet er som vanlig mangfoldig. Selv har jeg stor glede av å lese Johan Songes fine og velskrevne artikkel om risørkunstneren Ola Steen og dyret i oss. Johan har virkelig truffet magasin-formen, som gir mulighet til å skrive dypere, bredere og med mer uventede vinklinger enn det vi kjenner fra aviser og ikke minst nett-artikler. Jeg liker også å lese om Risørs første Arbeiderparti-ordfører Olaf Larsen. Redaktør Einar Foss fine nekrolog er gjengitt i magasinet. Ellers forsømmer ikke Risørmagasinet sin store oppgave ved å bevare og utvide minnet om forfatteren Aksel Sandemose. Jeg ser fram til å lese hele magasinet i juledagene.
Årbøkene til Søndeled og Risør Historielag skuffer ikke. Men jeg synes bøkene blir bedre og bedre (kanskje skyldes det at jeg selv blir eldre og mer interessert i lokalhistorie). Årets årbok inneholder mange fine og gjennomarbeidede artikler og en DVD med nye og gamle filmopptak. Jeg har med stor interesse lest Arne Bakkes artikkel om hverdagsliv under krigen i Risør. Artikkelen er bygget på Arnes egen særoppgave fra Risør Gymnas i 1967. Jeg gleder meg også over å se min nabo Einar Støle fortelle om og vise lindyrkingens vanskelige kunst. Sammen med Eli Ommundsen viser Einar at lindyrking er lang fra lett, og mye avhenger av følelsen for skifte i vær og sesonger. Det er også interessant å lese om Amtsutstillingen i Risør i 1905, som skapte en atmosfære i byen som vi i dag kjenner fra Risør Trebåtfestival.
Helge Værlands bok ”Duft av tid om rom” kom ut tidligere i år, men for meg blir det juledagene som forhåpentligvis gir tid til å gå dypere ned i Helges mangfoldige tekster. Boka er en samling ”flanerier” og risørhistorier i tradisjon fra Odd Eidem og Peder A. Bentsen. Helge hjelper meg i boka å forstå og assosiere over livet og menneskene i Risør. Jeg har tatt fram boka mange ganger i løpet av høsten, lest litt og tenkt mye. Dessuten har jeg bare følt glede av å lese noe som er så godt - om ikke alltid helt klart - skrevet.
Så til Danmark. Til Marstal på Ærø, en by som minner om Risør og som har fått sin historie gjendiktet av forfatteren Carsten Jensen. Han besøker Risør torsdag 24. januar. Jensen har blant annet skrevet romanen ”Vi, de druknede”, en dramatisk historie fra forfatterens hjemby Marstal.
”Vi, de druknede” ble utgitt i 2006 og var en av tiårets største nordiske romansuksesser med et salg på over 300 000 eksemplarer. Romanen skildrer familier fra Marstal gjennom flere generasjoner. Det er dramatiske historier fra livet på seilskutene og opp- og nedgangstider hjemme i byen på Ærø, en øy med snaue 7000 innbyggere sør for Fyn.
Carsten Jensen er forfatter, journalist og samfunnsdebattant med et mangfoldig forfatterskap. Han har gitt ut en rekke reiseskildringer der ”Jeg har sett verden begynne” og ”Jeg har hørt et stjerneskudd” er de mest kjente. Mange som gledet seg over ”Vi, de druknede” har også fått med seg oppfølgeren ”Siste reise”. Den handler om kunstmaleren Carl Rasmussen som i 1893 drar til Grønland for å portrettere eskimoene. Siste reise er historien om en kunstners kamp for å finne røttene til sin skaperkraft, men også om den tvil som kan undergrave alt.
Carsten Jensen sa han gjerne ville besøke Risør etter som byen har så lik historie med Marstal. Det har også tidligere vært kontakt med de to byene. I seilskutetiden var Marstal Danmarks nest største sjøfartsby, men posisjonen forsvant helt da damp overtok for seil. Jensens suksessroman har imidlertid skapt ny interesse for sjøfartshistorien på Marstal, og det lokale museet har fått mange nye besøkende.
Jeg håper at Carsten Jensen med sin bakgrunn fra Marstal og sitt verdensblikk kan gi oss noe å tenke på i Risør og på sørlandskysten. Hva kan vi lære av historien og hva kan vi bruke den til i utviklingen av et lokalsamfunn. Selv trekker Jensen opp noen interessante perspektiver på vår historiske utvikling. Og her har Danmark og Norge mye til felles. Jensen skriver:
”Hvis man for et par generasjoner siden, for eksempel på 1950-tallet, spurte en gjennomsnittsdanske hva slags land Danmark var, ville han uten å nøle si at vi var en sjøfartsnasjon. Den var den gang flere beskjeftiget i handelsflåten enn i dag, men tallet vil likevel også da ganske beskjedent. Det handlet om hvordan vi oppfattet oss selv. Stiller vi samme spørsmål i dag får vi helt andre svar. Noen vil riktig si at vi er en velferdsstat. Spør vi om historiske røtter vil de fleste si at vi er en bondenasjon. Det er i jorden våre røtter vokser. Danskheten ligger i plogfurene ikke på havet, for sjømannen gir svevende og usikre svar på spørsmål om nasjonal identitet. Vi lider av et tragisk hukommelsestap på historiens vegne. Nettopp nå som vi i globaliseringens tidsalder trenger å leve med det og de fremmede. Det var bonden aldri god til. Han kjente knapt den fremmedes eksistens, men holdt seg til sitt eget. Sjømannen oppsøkte det fremmede. Han omfavnet det kanskje ikke, men han tok alltid en del av det med hjem. Han tok framfor alt med seg kunnskapen om at det var mer enn en måte å gjøre tingene på. Han hadde ikke bare den daglige utsikt til en stor horisont. Han visste også at det var noe på den andre siden, som ikke nødvendigvis var det samme som her. Bonden så ikke lenger enn sin egen jordeiendom. Det er derfor, i globaliseringens tidsalder, at sjømannen er en bedre stamfar enn bonden. Og det er derfor så tragisk at vi glemmer sjømannen.” Skriver Carsten Jensen i ”Vi sejlede bare”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar