Min vei inn i lokalpolitikken

Hvordan blir man politisk interessert og hva påvirker meningene man får? Jeg har forsøkt å svare på disse spørsmålene ved å fortelle min egen historie. Det er en personlig historie, som kanskje kan inspirere andre til å engasjere seg i politisk arbeid. Uansett får velgerne i Risør en ærlig beskrivelse av bakgrunnen for at jeg i 2011 stiller som Arbeiderpartiets ordførerkandidat.

Hvor begynte det egentlig? Denne historien dreier seg først og fremst om året 2010, men det er av og til nødvendig å se bakover. La oss for eksempel begynne i 2007.

Det begynte en seinsommerdag 2007. Ragnhild Sigurdsøn, som jeg ble kjent med da hun var daglig leder og jeg styreleder i Info Sør, ringte og spurte om vi skulle ta en kaffe på Brasseriet i Risør. Vi snakket om flere ting, inkludert spørsmålet om hva vi syntes om ordførerkandidatene i Risør. Det var da lansert fire kandidater til det direkte ordførervalget. Jeg sa at jeg var svært tvilende til de to borgerlige kandidatene, usikker på Arbeiderpartiets kandidat, men hadde tro på at Knut Henning Thygesen fra Rødt kunne bli en god ordfører. Han hadde vist at han har evnen til å lytte til folk og har et stort, men reflektert, engasjement for Risør. Han var den vi med minst frykt ville se representere Risør utenfor kommunen. Han hadde også sympati og samlet støtte langt utenfor partiet Rødt. Ragnhild, med klare borgerlige politiske sympatier, hadde tenkt det samme.

Vi ble enige om å tenke hvordan vi kunne støtte Knut Henning i valgkampen. Jeg diskuterte med mine kolleger Paal Eckhoff Salvesen og Kamilla Solheim og vi ble sammen med Ragnhild Sigurdsøn til slutt enige om å få fram den brede støtten Knut Henning Thygesen hadde utenfor partiet Rødt. Vi laget den tverrpolitiske kampanjen www.stem-thygesen.net, der folk kunne gi sin støtte via en hjemmeside og på internett. Den offentlige listen av tilhengere vokste raskt. Vi holdt bevisst kjente Rødt-sympatisører utenfor. Det ble også opprettet en Facebook-gruppe med samme formål. Knut Henning ble valgt til ordfører med klar margin. Hvor mye vår kampanje bidro er usikkert, men jeg tror det hadde en betydning.

Knut Henning Thygesen ble valgt til ordfører, men flertallet i kommunestyret var borgerlig. Det borgerlige flertallet dannet en koalisjon som har vært enige i de fleste saker og dermed gjort ordførerens situasjon vanskelig.

Jeg meldte meg høsten 2007 inn i Arbeiderpartiet etter aktiv verving fra sentrale partifolk utenfor fylket. Målet var å engasjere seg i Arbeiderpartiets internasjonale virksomhet, og ellers ha mulighet til å påvirke enkeltsaker i partiet. Men jeg ble i utgangspunktet et nokså passivt medlem. Jeg både nølte og tvilte før jeg meldte meg inn i partiet, selv om jeg hadde stemt på Ap i de siste stortingsvalgene. Lokalt hadde jeg stemt både Rødt og Venstre.

Jeg oppfattet det som å trå over en terskel inn i noe ukjent ved å melde meg inn i Arbeiderpartiet, som ikke bare er et politisk parti, men en kultur og en bevegelse. Jeg er oppvokst med Venstre-politikk og dermed sterke politiske individualister og stor tro på at alt folk skal eie og drive sitt eget. Det kollektive i Ap virket fremmed og kanskje litt gammeldags.

Når begynner egentlig en politisk engasjement? For meg har det betydd mye å ha foreldre som så det som naturlig å engasjere seg i politikk og organisasjonsliv. Mens andre hadde hammondorgel og rokokkostoler var vi blant de få familiene i Risør som hadde vår egen stensilmaskin og ropert.

Min mor Meta hadde beina plantet på begge sider av etterkrigstidas langsomme likestillingsrevolusjon. Hun var alltid utearbeidende som husstellærer og samtidig aktivt med i styret i Risør Husmorlag. Min far Gunnar har vært kommunestyrerepresentant både i Søndeled og den sammenslåtte Risør kommune og satt i fylkesting og fylkesutvalg. Han har også hatt tillitsverv i mange andre organisasjoner fra bondelag og idrettslag til fortidsminneforening og verneforening. Han var fylkessekretær i Aust-Agder Venstre og som åtte-niåring var jeg med på kontoret i Arendal, som hadde åpent på lørdager. Ofte var Venstres stortingsrepresentant Øyvind Bjorvatn på besøk. Jeg husker gløden og optimismen i samtalene på kontoret; hva som skulle oppnås politisk, hvordan samfunnet skulle bygges og hvordan folk skulle engasjeres. Politikken skulle bygges på kunnskap og det var alltid studieringer og ny informasjon fra partikontoret. Norge var på slutten av 60-tallet et mye fattigere land enn i dag, men det var lite klaging og mye framtidsoptimisme på det lille Venstre-kontoret i Kirkebasaren. På sommeren var vi på Venstre-stevne på Berge hos Øyvind og Marit Bjorvatn. Hit kom Helge Seip, Halfdan Hegtun, Ole Myrvoll og selvsagt Bent Røiseland. Alle var enormt kunnskapsrike, så framover og hadde visjoner.

I familieselskapene på slutten av 60-tallet var det alltid politiske diskusjoner. Etter søndagsmiddagen spilte ungene yatzy, tantene tok oppvasken og onklene gikk inn i stua for å diskutere politikk. Her satt og sto de i hvite nylonskjorter og smale slips, røkte South State uten filter og gestikulerte og diskuterte. Onkel Finn (Kristensen) var den yngste, men han hadde lært partiarbeid av Einar Gerhardsen. Snart ble Finn stortingsrepresentant og seinere industriminister og olje- og energiminister.

Jeg ble samfunnsengasjert mens jeg gikk på gymnaset i Risør midt på 1970-tallet. Jeg var med å stifte lokallag av Natur og Ungdom, og hadde sommerjobber som journalist og fotograf i Aust Agder Blad under redaktørene Kjell Pihlstrøm og Eirik Sørsdal. På gymnaset var elevene delt i radikale og konservative. Jeg var i det radikale flertallet og ble blant annet elevrådsleder. Før og etter meg i dette vervet kom Dag Aarnes, Nils Haugstveit og Anders Tønnesland, som fortsatt er blant mine nærmeste venner. Etter gymnaset jobber jeg to år i Agderposten som journalist og dekker kommunestyrene både i Risør og Gjerstad. Det var frigjørende og godt å komme bort fra Risør til Oslo i 1978. Jeg var journalist i Forsvarets avis Mannskapsavisa og tok forberedende med Arne Næss på kateteret i den gamle universitetsbygningen.

Den første kontakten med arbeiderbevegelsen kom da jeg fikk jobb som kveldsvakt og ferievikar i Arbeiderbladet. Vi var en gruppe på seks studenter som jobbet på kveldene i redaksjonen. En av dem var Jens Stoltenberg. Han begynte på sosialøkonomi og jeg på statsvitenskap på universitetet på Blindern. Jens tok ofte kontakt, normalt ikke for å diskutere politikk, men for å bytte bort vakter han ikke kunne ta på grunn av møter i AUF.

Det satt mye tung historie i veggene på Youngstorget. Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet hadde kontorer i etasjene over hverandre. Vi måtte alle ta en trang heis opp fra Folketeaterpassasjen. Noen ganger var Trygve Bratteli med heisen, andre ganger Einar Gerhardsen, Odvar Nordli, Reiulf Steen eller Gro Harlem Brundtland. Einar Førde besøkte stadig redaksjonen og diskuterte politiske strategier. Jeg ble sendt til møter i Folkets Hus med arbeidersanger, flagg og faner. Alt dette appellerte ikke til meg. På universitetet på Blindern var Arbeiderpartiet og AUF helt ”ute”. Bare noen strebete nerder (som de ble hetende seinere) støttet dette partiet. Jeg ble forsøkt vervet til Blindern AUF av Tor Egil Førland fra Arendal, i dag en respektert professor i historie. Han underskrev ”med kameratslig hilsen”, og det låt ikke bra i mine ører.

Jeg ble sendt på en journalistjobb i Bærum kommunestyre. Her hadde Høyre rent flertall, men tok sjelden ordet i debattene. Hvorfor skulle de de, de hadde jo likevel flertall. Blant dem som talte mye og resonnerte godt var Helge Seip fra det delte Venstres utbryter Det Liberale Folkeparti. Han fikk stort sett bare noen få stemmer, og det var deprimerende å være vitne til.

Etter studier i Oslo fikk jeg fast jobb som journalist i Telemark Arbeiderblad. Arbeiderbevegelsen, og ikke minst fagbevegelsen, står sterkt i nedre Telemark. Jeg opplevde fagforeningsgutta på Hydro og Union, men følte meg mye mer hjemme på jazzklubb og rockekonserter. Jeg fortsatte å skrive om lokalpolitikk, først og fremst fra de to kommunene Nissedal og Kviteseid. Jeg tenke ofte det var noe tungt, trist og gammelmodig over Arbeiderpartiets politikere – selv de som var unge.

Fra midten 1980-tallet og fram til i år har jeg vært engasjert i internasjonalt arbeid. Jeg har vært bistandsarbeider i fire år i Tanzania og har hatt kortere og lengre oppdrag for Norad, Utenriksdepartementet, EU, Verdensbanken og mange frivillige organisasjoner. Jeg har sett folk leve i desperat fattigdom i Kongo og mange andre land, sett elendige arbeidsforhold i tekstilfabrikker i Bangladesh, opplevd at unge mennesker dør av aids og tuberkulose, gått sammen med Mor Teresas nonner i mørke bakgater i Calcutta, fått et innsyn i menneskenaturens verste sider under rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda, blitt god venn med journalister og fotografer som hver dag risikerer å bli jult opp og fengslet i Zimbabwe. Jeg har holdt tale for Nelson Mandela og kona Graca Machel, sett det magiske glimtet i øynene til erkebiskop Desmond Tutu utenfor St. George katedralen i Cape Town, fått en god klem på gata i Oslo av miljøaktivisten Wangari Maathai, diskutert oljepolitikk med president José Ramos-Horta fra Øst-Timor, har en stående invitasjon til å ta med meg familien og komme hjem til Rigoberta Menchu i Guatemala og har fortsatt en ledig lærerjobb stående åpen for meg på journalisthøgskolen i Kathmandu. Men det er egentlig møter med helt vanlige mennesker i fattige land som har gjort sterkest inntrykk på meg. Den danske forfatteren Carsten Jensen sier at man forandrer selvbildet ved å se verden og se sitt hjemlige utenfra. Mitt selvbilde har ikke blitt større, men mindre og jeg prøver å møte alle mennesker med den ydmykhet og respekt de fortjener. Uansett hvor i verden de bor.

Jeg har som rik mann i fattige land levd med noen av livets store dilemmaer; skyld, skam, smålighet og fordommer. Men det har også vært perioder med enorm tilfredsstillelse og mye glede. Jeg besøkte den enslige moren Wanja og hennes tre døtre i et skur i Kibera-slummen i Nairobi. Hadde jeg gitt dem 1000 kr kunne jeg forandret livet til hele familien. Jeg ga dem ikke annet enn en billig kulepenn fra Hilton-hotellet jeg betalte 1000 kr natta for å bo på. Flere år etterpå fikk jeg høre at to av døtrene var døde av aids etter å ha livnært seg som prostituerte på de sjuskete barene i området. I en trangt og varmt mørkerom på Kariakoo i Dar es Salaam møtte jeg Mohammed. Han viste meg ett bilde og jeg så at han hadde talent. Jeg ga han et billig kamera og fikk han inn på skole, men det viktigste var at Mohammed fikk en mentor og et forbilde i Mwanzo, en annen tanzaniansk fotograf jeg har forsøkt å hjelpe fram. Mine råd og min støtte betydde lite for Mohammed. Han trengte støtte fra en han kunne identifisere seg med. Komplisert? Ja, det er vanskelig å skape varig utvikling. Den gang hadde Mohammed knapt penger til bussen hjem. Når er han Øst-Afrikas best betalte reklamefotograf. Han reiser på safari med Ted Turner og tar kjæresten med til Paris – på første klasse. Jeg har lært at utvikling tar tid og at folk selv må ta ansvar for sin egen framtid. Litt, men ikke for mye, hjelp kan noen ganger gjøre en stor forskjell. Andre ganger ikke.

Hva har jeg lært av internasjonalt arbeid som jeg kan bruke i lokalpolitikken i Risør? Det er vanskelig å svare på, men har jeg fått et globalt perspektiv på Norge og Risør. Jeg har for lenge siden oppdaget at Norge er ett av verdens aller beste, tryggeste og rikeste land å bo i. Vi har også utfordringer med mennesker, dessverre mange barn og unge, som faller utenfor velferdssystemet. Men det skal veldig mye til før jeg bruket ordet krise som en beskrivelse av noe som helst i Norge. Jeg synes også det er trist at jo mer vår private rikdom øker, jo mindre ønsker vi å dele med andre. Vi blir mer og mer selvgode og skeptiske til folk fra andre kulturer. Vi gjør oss selv bevisst fattigere ved å redusere støtte til frie og kreative kulturaktiviteter. Alt dette negative kan for meg beskrives med ett ord; Fremskrittspartiet. Her har jeg noen flere fordommer å jobbe med.

Jeg ble i 2008 spurt av Arendal kommune om å gi råd om hvordan kommunen kunne bli mer internasjonal og deltok i en arbeidsgruppe som kom med flere forslag om internasjonale vennskapsforbindelser og internasjonalt engasjement. Arendal er i dag en FN-by, noe som styrker byen omdømme og gir gode inntekter ved større konferanser og internasjonale møter i byen. Jeg foreslo for Risørs ordfører Knut Henning Thygesen at også Risør burde tenke litt på om de kunne ha nytte av å bli litt mer internasjonale. Risør hadde i 2006 fått utmerkelsen ”Internasjonal kommune” under stor festivitas. Knut Henning inviterte meg til et formannskapsmøte i mai, og jeg orienterte om mulighetene. Rødt og Aps representanter viste interesse og kom med spørsmål og kommentarer. Flertallet i formannskapet, den borgerlige koalisjonen, satt urørlige og sa ikke et eneste ord – verken positivt eller kritisk. Ordføreren ringte samme kveld og beklaget den merkelige oppførelsen. Seinere fikk jeg vite at det var koalisjonens typiske respons på saker eller personer de ikke likte.

Helt fram til 2007 har jeg levd med avstand til partipolitikk, men jeg begynte å forstå hva partimedlemskap og politiske nettverk kunne brukes til. Som styreleder i Fredskorpset måtte vi holde nær kontakt med Utenriksdepartementet, både på politisk nivå og i forvaltningen. Vi var også på Stortinget for å tale vår sak og pleide kontakt med ”vennlige” stortingsrepresentanter. Det var åpenbart at noen allerede hadde etablert nettverk og vennskap som fungerte bedre enn de jeg prøvde å stable på beina. Mange av nettverkene hadde bakgrunn i partimedlemskap og politisk engasjement. Jeg oppdaget også at folk fra ulike partier også lettere fant hverandre i en felles oppfatning av virkeligheten og en felles arbeidsmåte, enn folk som kom utenfra.

I 2009 var det stortingsvalg og jeg ville gjerne bidra til at Arbeiderpartiet gjorde et best mulig valg. Jeg tok kontakt med fylkeslaget og tilbød mine frivillige tjenester som informasjonsrådgiver. Døra sto åpen hos fylkessekretær Per Åge Nilsen. Vi diskuterte informasjonsstrategier, bruk av ulike medier generelt og effekten av sosiale medier spesielt. Råd og vurderinger fra en nykommer i partiet ble tatt i mot med stor åpenhet både av Per Åge, daværende fylkesleder May Britt Lunde og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter. Jeg forsto at partiet hadde forandret seg mye fra 1980-tallet. Her var det åpenhet og ønske om fornyelse og faktisk en god porsjon ydmykhet. Ingen sa ”slik har vi alltid gjort det”. Samtidig så jeg styrken i AP-partiapparatet og den gode synergien mellom fylkeslagene, partiledelsen på Youngstorget og Stortinget. Jeg tenkte at her er det virkelig mulig å påvirke saker både på vegne av en organisasjon eller en kommune.

Så tilbake til Risør:

I forbindelse med budsjettbehandlingen 2008 ble det på protestert mot reduksjon i satsingen på kultur i Risør. Det ble laget plakater, deriblant en karikatur av Risørs logo og slagord. Logoen med slagordene kunst-kultur-trehus fikk ordene smålighet-misunnelse-maktbegjær og bygningene i den stiliserte logoen ble gjort skjeve og vaklevorne. Jeg var på et langvarig arbeidsoppdrag i Afrika under budsjett-protestene, og fikk ikke med meg detaljene i dette. Jeg syntes logo-karikaturen var morsom. Den stilte spørsmål om hva som skaper meninger og jeg reflekterte også over hva som former mine egne synspunkter. Jeg kan selv ikke erklære meg fri for verken smålighet, misunnelse eller maktbegjær, selv om jeg forsøker å framstille det annerledes. Karikaturen ble av noen hengt opp på oppslagstavla på spiserommet i Risør Næringshage, og glemt etter som den ble dekket til å nye plakater og oppslag om likt og ulikt. Jeg har min arbeidsplass i næringshagen, og det samme har Paal Eckhoff Salvesen og Kamilla Solheim.

Logo-karikaturen var helt glemt inntil Risørs varaordfører Jan Einar Henriksen (V) en dag januar 2010 deltok på et møte i Risør Næringshage. På vei ut fra møtet gikk han inn på spiserommet og fotograferte logo-karikaturen med sitt mobilkamera. Henriksen tok opp saken i formannskapet, sa han var grenseløst irritert og mente logoen stigmatiserte en hel gruppe politikere. Saken fikk ble omtale i Aust Agder Blad (AAB).

Samtidig var det diskusjon om aktivitet og styring av Risør Kunstpark. Varaordfører Jan Einar Henriksen tok til orde for en ny kunstforening, nye leietakere og et generasjonsskifte i kunstparken, uten å ha tatt dette opp med de som var aktive i kunstparken. Han foreslo at det burde settes ned et ad-hoc utvalg som skulle vurdere kunstparkens framtid, og han foreslo hvem som skulle sitte i utvalget, inkludert hvem som burde representere kunstnerne. Det ble klart for meg at Risør hadde lokalpolitikere som hadde for stor appetitt på makt og detaljstyring.

Alt dette skjedde mens jag satt i ærverdige Victoria Terrasse i Oslo, der Utenriksdepartementet holder til. Jeg hadde i noen år vært kursleder i UDs kurs i norsk utviklingspolitikk og FN-samarbeid. Disse kursene er obligatoriske for alle som skal arbeide ved norske ambassader og FN-organisasjoner i utviklingsland. Et viktig tema på kurset er godt styresett og demokrati i utviklingsland. Det mange ferske demokratier sliter med er maktfordeling og uavhengighet mellom politikere, forvaltning og alle frivillige organisasjoner i det såkalte sivile samfunn. Et demokrati fungerer ved at folk i ulike samfunnsroller har ulike oppgaver og klarer å unngå fristelsen til å blande seg inn i andres oppgaver, men samtidig arbeider med respekt og godvilje. Foreleseren snakket om Sudan og Zimbabwe. Jeg tenkte på lokalpolitikk i Risør.

Både journalist Oddvar Mykland og jeg tok den politiske situasjonen i Risør og varaordførerens holdninger opp til debatt i leserinnlegg i AAB.

Dette ga svar fra Venstres medlemmer

Jeg fulgte opp med en oppfordring om å tenke seg om og rykke tilbake til start i risørpolitikken.

Denne artikkelen utløste også mange kommentarer i AABs nettutgave.

Debatten satte i gang et spredt engasjement om at Risør trengte en bredere og åpnere politisk debatt. Engasjementet hadde fortsatt delvis utspring blant folk som hadde kontor i Risør Næringshage, men også ellers i kommunen. Noen lanserte ideen om å etablere et nytt politisk parti i Risør. Jeg mente det var viktigere å gå inn i de etablerte partiene. Vi besluttet i utgangspunktet å etablere en lokal og uformell tenketank "Risørtanken", som en Facebook-gruppe der alle kunne bidra i debatt og forslag til en positiv utvikling av Risør.

Risørtanken fikk etter hver mange venner og debatten var god. Det ble også etter en tid arrangert framtidsverksted for Arbeiderpartiet og Rødt og andre møter om Risørs framtid. Alle de politiske partiene fikk tilbud om å delta i framtidsverkstedene. Risørtanken har i dag ca 650 venner. Det er åpenbart at Risørtanken har bidratt til å øke det lokalpolitiske engasjementet i Risør.

Selv følte jeg tiden var moden for å engasjere meg i Arbeiderpartiet i Risør. Jeg hadde vært partimedlem i drøye to år, men hadde ikke vist interesse for lokallaget. Og jeg må vel også si at de ikke hadde vist stor interesse for meg. På selveste 1. mai, like etter festarrangementet på Fredshuset, tok jeg kontakt med lokallagets leder og nestleder. Jeg sa at jeg ville engasjere meg mer i lokalpolitikken, og at det nok også var andre aktive i Risørtanken som tenkte det samme. Jeg ble møtt veldig positivt og entusiastisk av lederne i lokallaget.

Jeg holdt 17. mai-talen i Risør. Jeg prøvde å holde meg innenfor det tradisjonelle 17.maitale-konseptet. Hovedutfordringen i talen var at Risør må se mer utover, ikke bare være opptatt av sitt eget. Deler av talen kan tolkes politisk, men jeg hadde 17. mai ingen klare politiske ambisjoner. Men det hadde åpenbart noen som hadde stått på Torvet og hørt talen. På mine vegne.

I slutten av juni ble jeg spurt av Risør Arbeiderpartis leder Eva Nilsen om jeg ville stille som partiets ordførekandidat ved valget i 2011. Det kom overraskende. Jeg sa etter kort betenkningstid ja. Dette ble lansert offentlig tidlig i juli.

Resten av historien er rimelig godt offentlig kjent. Jeg er ikke lenger med i Risørtankens ressursgruppe, men står fortsatt ved Risørtankens manifest, som jeg selv har skrevet, med mange innspill og kommentarer fra andre. "Risørtankene" har jeg også tatt med meg inn i partiarbeidet i Risør Arbeiderparti og de oppsummerer fortsatt min grunnholdning i lokalpolitikken:

Risørtanken oppfordrer til et økt samfunnsengasjement i Risør, både gjennom eksisterende politiske partier og organisasjoner, samt andre kanaler som faller naturlig for hver enkelt.

Vi tror at den positive utviklingen bygger på følgende:

• Vilje til å tenke nytt, ha visjoner og konkrete forslag som gjennom diskusjon, kritikk, fantasi og kreativitet kan vitalisere debatten om Risørs utvikling.

• En politisk og samfunnsorientert diskusjon om langsiktige mål og visjoner for Risør. Evne til å tenke i scenarioer samtidig som man utnytter uforutsette muligheter. Vilje til å velge og handle i tråd med visjonene.

• Bevisst satsing på vekst i næringsliv med etablering av nye arbeidsplasser, gjerne små grynderbedrifter, og styrking av eksisterende virksomhet.

• Best mulig tilrettelegging for alle som vil flytte til kommunen, inkludert rimelige boliger og et godt og variert skoletilbud.

• En klar satsing på og prioritering av kunst og kultur, både for profesjonelle og amatører. En naturlig del av kultursatsingen er arbeid for å øke kvaliteten og bredden på Risørs festivaler.

• En bred og åpen politisk deltakelse og diskusjon med vekt på mangfold i forhold til kjønn, alder, etnisitet, bosted og tilknytning til kommunen. Konstruktive og kreative kritiske innspill er viktige.

• En klar bevissthet om trehusbyen Risør som avgjørende grunnlag for kommunens identitet, aktivitet og omdømme.

• En klar og målrettet ytre orientering mot region, fylke, landsdel og nasjonale og internasjonale institusjoner og samarbeidspartnere. Utvikling av nettverk og allianser utover kommunens grenser.

Nå er tida her

Nå er den viktige tida her.

Jeg tenker ikke på jula, men muligheten til å påvirke lokalpolitikken i Risør gjennom nominasjon og programarbeid.

Selve valget har blitt hovedsymbolet på demokratisk deltakelse. Å putte stemmeseddelen i valgurna er en viktig og høytidelig handling, men hva og hvem vi kan velge mellom bestemmes flere måneder før valget. Nærmere bestemt nå.

I flere måneder og uker har de politiske lokallagene i Risør arbeidet med å finne kandidater til valglistene. Programarbeidet er også godt i gang. Om få uker er listene og programmet klart. Derfor er disse ukene viktige for dem som vil delta i og påvirke Risørs politikk for de neste fire år.

Risør har i dag mange flinke politikere som legger mye arbeid i bidra til at Risør utvikler seg på en god måte. Likevel er det stort behov for fornyelse i lokalpolitikken. Det er behov for både å fornye politikken og måten det drives politikk på. Det er viktig å få bredde i politikernes bakgrunn og ståsted, gjerne bygget på et sterkt engasjement for en sak eller ett fagfelt. Helhetstenkningen kommer etter hvert.

Det er også viktig å finne politikere som har kunnskap og selvtillit til å markere Risørs sak utenfor kommunen. Det er greit nok å briske seg i egen kommune, men stadig viktige flere saker som angår Risør avgjøres utenfor kommunen. Jeg tenker for eksempel på samordning av helsetjenester, sykehustilbud, utbygging av vei og jernbane, videregående skole og utvikling av næringslivet. For å markere Risør utenfor kommunen, i region, fylke, landsdel, nasjonalt eller internasjonalt, trenger vi politikere som kan lytte, lære (ikke belære) og bygge allianser og nettverk som er nyttige både i gode og dårlige tider.

De som har vært med i lokalpolitikken en stund oppsummerer gjerne med at det er mye arbeid, men at engasjementet er veldig lærerikt og gir en god og praktisk innføring i "samfunnskunnskap" på lokalplan. Mange forteller også om gode og positive prosesser der engasjerte mennesker arbeider mot felles mål, finner løsninger sammen og oppnår resultater. Det er mye opp til politikerne selv å skape et samarbeidsklima som virker positivt og lærerikt.

Det er mange gode grunner til ikke å engasjere seg i lokalpolitikk. Møter og saksforberedelser tar mye tid, budsjettrammene er trange og innsatsen belønnes vel så ofte med kritikk som applaus. Mange føler det også som negativt å delta i prosesser der motsetninger, og til tider konflikt, er en del av den rådende tenkemåten. Politikken kan åpenbart være belastende, men det er igjen opp til lokalpolitikerne selv å sørge for at det politiske arbeidet bygger på gjensidig respekt, god debattkultur og evne til å innrømme egne feil.

Jeg oppfordrer alle som vil påvirke Risørs utvikling i de neste fire år om å kontakte det politiske partiet de føler seg mest hjemme i. Fortsatt er det tid til å fremme seg selv eller andre som listekandidater og fortsatt er det mulig å påvirke det lokalpolitiske programmet. Størst innflytelse blir gitt til medlemmene i partiet, som er med å ta det endelige vedtaket om liste og program. Det er enkelt å melde seg inn i et politisk parti, gjerne via partienes hjemmesider.

Det er behov for en fornyelse av Risør-politikken og jeg unner alle lokalpartiene nye og engasjerte medlemmer. Selv anbefaler jeg selvsagt Arbeiderpartiet som allerede har fått en rekke nye medlemmer og listekandidater. Vi er allerede mange nok til å skape god politikk i fellesskap. Men det er alltid plass til flere engasjerte mennesker og meninger.

Den fornuftige ja-kommunen

Risør skal være en ja-kommune og det skal Arbeiderpartiet bidra til. Da Risør Arbeiderparti arrangerte sitt åpne møte om næringspolitikk ga tidligere statsråd Finn Kristensen meg dette rådet i full offentlighet. "Per, du må gjøre Risør til en ja-kommune. Men det vil ikke si at dere må si ja til alt". Det rådet skal jeg ta til meg.

Finn Kristensen forklarte hva han mente med en ja-kommune. Det er en kommune som møter alle henvendelser med en positiv grunnholdning, spesielt dem som vil investere eller etablere arbeidsplasser i kommunen. Henvendelsene skal møtes med rask og profesjonell saksbehandling, klar tale og det skal tas hensyn til at investorer vil ha størst mulig sikkerhet. Men kommunen skal også ta hensyn til sine og befolkningens prioriteringer og at det må stilles klare krav til investorer og utbyggere.

Dette bringer meg over til utbyggingen av Holmen i Risør, der flere har spurt om min holdning. Den er for øvrig rimelig på linje med det Arbeiderpartiet i Risør står for i dag. Jeg har holdt meg offentlig i bakgrunnen i denne saken av to grunner. For det første er jeg i dag verken folkevalgt eller partivalgt, men utvalgt som ordførerkandidat for neste valgperiode. Det vil si at jeg skal la dem som nå er valgt på partiets liste og program få arbeide rimelig i fred.

For det andre ble jeg i fjor kontaktet av utbygger Backegruppen og Solsiden 1 Eiendom med spørsmål om jeg ville hjelpe dem med informasjonsarbeidet som innleid rådgiver. Det sa jeg ja til. Jeg synes allerede da prosjektet var viktig og interessant og jeg så at utbyggerne hadde en svært positiv holdning til åpenhet og dialog med kommunens politikere og innbyggere. Så snart jeg ble lansert som Arbeiderpartiets ordførerkandidat avsluttet jeg oppdraget . I tillegg har jeg gitt meg selv et halvt års karantenetid i saken. Nå har dette halvåret gått.

Mitt inntrykk er, i tråd med det som allerede er offentlig kjent, at Backe-gruppen er en svært seriøs utbygger. De har gjennomført mange store utbyggingsoppgaver og kjenner markedet godt. De har også vist stor åpenhet i informasjonsarbeidet og vært tydelige; for eksempel at det på Holmen skal bygges en moderne bydel som tar hensyn til helheten i byen. Jeg vet også at utbygger arbeider målbevisst og hardt for å finner utbygger for det planlagte hotellet på Holmen. Utfordringen er at det ikke er så mange hotellutbyggere i Norge og at alle disse selvsagt vil være rimelig sikre på at investeringen gir avkastning.

Apropos avkastning; jeg har total avstand av å karakterisere Holmen-utbygger som "spekulanter" og "profitør på Risørs arvesølv". Vi lever i et kapitalistisk Norge der private investeringer er grunnlag for vekst og velstand. Risør er selv fattig på risikovillig kapital, og alle investorer bør tas godt vare på.

Da bystyret i Risør behandlet Holmen-saken sa Eva Nilsen (Ap) at partiet vil bidra til at utbygger oppnår sine intensjoner om å gjøre Holmen til en levende bydel. Dag Jørgen Hveem (V) sa fra talerstolen at vi ikke kunne si med sikkerhet hva som ville bli effekten av holmenutbyggingen, men at han veide de sannsynlige positive effektene som mye viktigere enn de eventuelt negative. Jeg er helt enig med begge. Jeg tror Holmen-utbyggingen, med en blanding av helårs- og ferieboliger, blir veldig bra for Risør. Vi trenger ringvirkningene utbyggingen og den nye bosettingen gir. Vi trenger menneskene som flytter til Holmen. En bonus kan være at de som i utgangspunktet ferierer på Holmen etter hvert vil bosette seg i kommunen. Målet er at flest mulig er fast bosatte på Holmen.

I tillegg vil jeg nevne at jeg er positiv til arkitekturen som er valgt på Holmen. Jeg sier ja til flate tak og nåtidsarkitektur. Det er delte meninger om dette i Arbeiderpartiet i Risør, men jeg er sikker i mitt eget syn.

Selv om jeg er grunnleggende positiv til Holmen-utbyggingen og den positive effekten det vil gi kommunen, mener jeg ikke at politikere og administrasjon bare skal si ja og atter ja til alle utbyggers ønsker. Det tror jeg heller ikke utbygger forventer. På samme måte som utbygger er tydelig, må også kommunen si klart fra hva de ønsker. Det vil for eksempel si at anlegget totalt gir flest mulige overnattingsdøgn i Risør inklusiv heltidsbosatte, at utbyggingen ikke påfører kommunen store utgifter, at det bygges hotell og at allmennheten har godt adgang til fellesområder. Detaljene her lar jeg dem som i dag representerer Arbeiderpartiet i Risør ta seg av.

Jeg har av mange blitt utfordret på at det må finnes bedre måter å utnytte Holmen på enn å bygge ferieboliger. Ja, det er det sikkert. Jeg har fått lansert ideen om at Holmen bør bli et vekstområde for it-bedrifter, et slags Silicon Valley (Island) i Risør. Fantastisk idé, men jeg har ikke oppdaget en eneste seriøs utvikler som vil bruke penger eller energi på dette. Så vidt jeg vet har it-bedrifter i de siste åra forlatt fine sjønære bygg i Risør. Andre vil ha et kystkultursenter eller utviklingsområde for akvakultur, men jeg har heller ikke her hørt om noen som vil gjennomføre slike planer. Jeg har også sans for at en ny bydel i løpet av 40-50 år gradvis kunne vokse organisk fram på Holmen, men det veier ikke tungt nok til å si nei til den totalutbyggingen vi nå står overfor. Holmen-utbygging er helt i tråd med utviklingen i andre byer ved sjøen der industriområder i sentrum er omgjort til bolig og rekreasjon. Vi må bare passe på at vi fortsatt har areal nok både til næring, friluftsliv for allmennheten og boliger nær sjøen.

Samtidig har jeg stor sympati og forståelse for alle tvilerne i saken. Jeg tror tvilen for de aller fleste bunner i noe positivt, nemlig en stor omsorg for og kjærlighet til byen slik den framstår i dag. Boplikten har hjulpet Risør til å sikre helårsbosetting og et anstendig prisnivå på boliger. Det gjør den etter min mening fortsatt, selv om hullene i regelen er åpenbart synlige. Derfor er det naturlig at mange nøler med bevisst og inkonsekvent å lage et nytt stort hull i bopliktens totaleffekt.

Jeg kan også delvis forstå at enhver endring av bybildet i Risør kan utløse motstand og sorgreaksjoner. Den vakre bykjernen er så viktig for oss at vi føler oss usikre på alt nytt. Vi diskuterer friskt om dører skal slå innover eller utover, og nå står vi overfor utbygging av en helt ny bydel. Det kan føles overveldende. Vi har tidligere sverget til skrå takvinkler på alle nye bygg, nå skal det være flatt.

Men ærlig talt; Holmen eller Flisvika, slik de ligger i dag, bidrar ikke på noen måte til å gjøre byen vakker. Nå må vil glede oss til Holmen er ferdig utbygget, og det samme for Flisvika. Det skal skje ved at kommunen Risør sier ja, men ikke ja til alt. Og det kan vi for min del gjerne fortsette med.

Næringsutvikling - et evig tema

Næringsutvikling - nå igjen? Dette har vi jo diskutert før. Ja visst, men det bør være en kontinuerlig oppmerksomhet om hvordan flere arbeidsplasser kan skapes i Risør. Næringsutvikling er tema på det andre av tre åpne møter som Risør Arbeiderparti arrangerer i høst og vinter. Målet er å få mange gode innspill til programmet partiet går til valg på neste år.

Sigbjørn Tønnesland (bildet) fra Sandnes er blant innlederne på det åpne møtet om næringsutvikling. Sigbjørn har vært med å etablere flere bedifter på Sørlandet og arbeider ofte hjemmefra ved hjelp av god internettforbindelse.

Enhver arbeidsplass i kommunen har stor verdi. Arbeidsplasser er sammen med andre faktorer, som bolig, skole og fritidstilbud grunnlaget for befolkningsvekst. Samtidig er også nabokommunene og andre fylker et viktig arbeidsmarked for folk som bor i Risør. Yngre familier som vurderer å flytte til Risør vil normalt veie et knippe fordeler og ulemper mot hverandre. De som flytter fra større byer vil føle et lite arbeidsmarked og små fagmiljøer i Risør som umiddelbart negativt. Det er derfor viktig å se mulighetene Risør gir, inkludert potensialet i å etablere egen virksomhet og arbeide mot nasjonale og internasjonale oppdragsgivere ved hjelp av internett.

Risør Arbeiderparti har som et utgangspunkt definert disse områdene som viktigst i næringspolitikken:

a. Eksisterende industribedrifters muligheter til å utvide virksomheten

b. Rammevilkår og muligheter for håndverks- og servicebedrifter

c. Gründerskap, mulighetene for å etablere og drive egen virksomhet

d. Fjernarbeid, dag- og ukependling med utgangspunkt i Risør som bosted.

e. Et kontinuerlig nettverks- og påvirkningsarbeid regionalt, nasjonalt og internasjonalt for å tiltrekke seg ny virksomhet

Innspill fra dem som er opptatt av næringsutvikling, for eksempel på møtet på Hope tirsdag kveld, vil avgjøre om listen skal endres og utvides.

Normalt blir det lagt stor vekt på infrastruktur i næringsarbeidet. Det er viktig med industritomter, veier, fly- og togforbindelse. Men det er ikke gitt at denne satsingen gir resultater målt i flere arbeidsplasser. For eksempel er det ikke sikkert at en bedre vei mellom Vinterkjær og Risør sentrum bidrar til en eneste ny arbeidsplass, selv om veiutbedring er viktig for trafikksikkerhet.

Kanskje det er enda viktigere at alle i kommunen har en godt utbygget digital infrastruktur. Det vil si at alle kan bruke internett med høy hastighet både i arbeid og fritid. Ennå finnes det lommer i Risør der fastboene verken har fasttelefon, mobildekning eller internettilgang. Kanskje vi også bør ta hytter og fritidshus med i det digitale nettet. Det vil føre til at hyttefolk kan tilbringe mer tid i Risør med alle de positive ringvirkninger det fører med seg.

Like viktig som infrastrukturen er de menneskelige ressursene. En systematisk satsing på gründerskap og støtte rundt nyetablering vil på sikt gi resultater. De viktigste miljøene for dette er i dag Risør Næringshage og Risør videregående skole. Det er stor risiko knyttet til å etablere egen virksomhet; mye går galt og en del gir opp. Men mange viser også at det er mulig å begynne i det små og bygge opp solide virksomheter som gir viktige arbeidsplasser. Ungdom nå allerede i skolealder lære om og prøve ut mulighetene til å drive egen virksomhet.

Næringshagen spiller en viktig rolle i å kytte sammen bedrifter som driver innen samme sektor. Det skaper større fagmiljøer og er nyttig når det konkurreres om oppdrag utenfor lokalmarkedet. Satsing på Risør Næringshages arbeid for etablerere og nettverksbygging må derfor være en viktig prioritering for politikerne i Risør. Næringshagen er også ett av mange prosjekter som krever lokal oppslutning for å frigjøre stor økonomisk støtte fra annet offentlig hold.

Ofte går positiv innsats i næringslivet hånd i hånd med det som ellers profilerer Risør på en fin måte. Gode eksempler er Risør Fiskemottak og Hjembu gård der satsing på kvalitet og kortreist mat også skaper turistattraksjoner og gir miljøgevinster. I tillegg gir det arbeidsplasser. Ta en tur til Hjembu og se hvordan en liten, gård har blitt forvandlet til en stor arbeidsplass med gårdsbutikk, turistanlegg, kafé- og møtelokaler og gårdsslakteri. Alt basert på lokale råvarer, idérikdom og mye hardt arbeid. Det nytte å satse - også i Risør!

Vel møtt på Hope skole tirsdag 9. november. La ideene vokse.

Oppspill og ideer til debatt

Informasjonsrådgiver Dagfinn Aanonsen, født og oppvokst i Risør, innledet om Risørs omdømme og muligheter på Risør Rådhus 27. september. Møtet ble arrangert av Risør Arbeiderparti som det første av tre møter i en åpent programarbeid før kommunevalget i 2011. Dagfinn Aanonsen og mange frammøtte skapte en god og konstruktiv debatt. Arbeiderpartiet i Risør fikk dermed mange gode innspill til programmet for valgperioden 2011 – 2015.

Her er noen notater fra Dagfinn Aanonsens innledning til debatten.

Hva er omdømme?

- Omdømme er lik summen av de forventinger og oppfatninger andre har.

Fortjent eller ufortjent, så er det sånn. Omdømme formes av våre handlinger, oppførsel, og våre prioriteringer. Men også av mottakerens følelser, meninger og kunnskaper. Og at det kan skapes av villedende informasjon, rykter og det som verre er. En kan ha et godt omdømme hos noen, og et elendig hos andre. Evig eies kun et dårlig rykte sier rockesangeren Henning Kvitnes. Reklame og slagord hjelper lite mot en innarbeida dårlig rykte

Å vedta visjoner og slagord er ikke omdømmebygging. Ofte blir de klekket ut og glemt eller brukt som tomme litt latterlige slagord.

Omdømmebygging er gode politiske prioriteringer, informasjon og en stemning, en god følelse.

Hva skal vi med dette omdømmet?

Er vårt omdømme problemet? Er kommunens omdømme blant byens borgere vi snakker om? Eller omdømme Karl Johan en lørdag? Hva gjør det at noen mener det er smålig og tist og stille om vinteren. Det viktigste spørsmål: Hva er det vi vil? Hva er utfordringene? Hva vil vi oppnå? Vil vi alt på en gang? Kommunikasjon er et viktig virkemiddel der hvor man vet hva man vil, ellers er det sløsing med tid og skattepenger. Se seg selv utenfra er bra. Det kalles omdømmemåling.

Det er nyttig å vite hvordan en blir oppfattet også, fordi det kan være annerledes en enn en tror. Mange har store resultater med omdømmesatsing. Resultatene oppnås når virksomhet, tiltak og kommunikasjon hånd i hånd. Langvarig og metodisk jobbing.

Sammenhengen mellom omdømme og politikk

Hva så med Risør? Kommenterer ikke omdømmesatsingen konkret, fordi jeg ikke kjenner den godt nok. Det vil si at jeg ikke kjenner kjernen i kommuneplan og i de politiske prioriteringer. Og det er faktisk selve kjernen i omdømmesatsingen. Hva satser vi på, hva vil vi? Det er grunnmuren i en omdømmesatsing og viser til Risør Arbeiderpartis to neste møter om næringsutvikling og tjenestetilbud?

Vi må spørre oss: Skal vi ha bedre tilbudet for de som bor her, få flere innbyggere, få flere turister, arbeidsplasser, etablerere, grundere, hva slags næring? Hva har vi å tilby? Da kan vi bygge tiltak. Budskapene blir forskjellige? Sol og sommer og reker og festivaler er bra for turister og i beste fall et godt bakteppe for en omdømmesatsing for Risør.

Men jeg kan jo synse litt om Risør: Jeg tror Risør har et godt omdømme – i Risør og ellers - om enn litt ufokusert. Festivalenes omdømmearbeid, medieeksponering og medieprofil mange ville betalt mye for

Likevel, det er ikke Risørs generelle omdømme som er problemet.

Hva så med Krisør (fra reportasje i Finansavisen og leder i Aust Agder Blad). Er det riktig, så er ikke slagord og reklameoverskrifter eller diskusjon rundt snirklete visjonsformuleringer svaret

Er virkeligheten opphørssalg, tomme kontorlokaler, bedrifter som stenger, flere og flere sosialklienter, restauranter som sliter og slitne bargjester.

Så er diffuse omdømmesatsinger å sminke det som allerede er dødt.

Hvis dårlig markedsføring er problemet, hva skal vi markedsføre, til hvem, og hvorfor?

Hva er da svaret?

Hva vil vi være, for hvem, ikke hvordan skal vi oppfattes? Ta hensyn til rammevilkår (7000), ikke prøv å være noe vi ikke kan være, finn fortinn ved vårt særpreg.

Tiltak, budskap – gjerne slagord. Vi trenger de gode historier og det gjentatte budskapet. Så kan fiffige infoknep, gimmick og slagord knyttet til det komme.

Det viktige er målretta informasjonskampanjer knyttet til det man velger å gjøre. Ikke infoplaner og kampanjer alene men integrerte handlings- og kommunikasjonsplaner

Debatten om slagord og visjoner

Kort om dette igjen. Slik opplever jeg det:

Slagord: Toppen av iskaka på politiske satsing og infosatsing. Kronen på verket, det som skal knytte følelse og engasjement til en tung, målretta og langsiktig satsing. Hvis ikke har det ikke noe for seg. Da er det bare språkøvelser for skrivebordsskuffen.

Visjon: Er retningen det styres etter, fyrtårnet som skal gi inspirasjon og løft. Det springer ut av vedtatt politikk/virksomhetsbeskrivelse. Noen tydelige løfter, noen verdier det skal jobbes etter mange modeller)

Må springe ut av dette, må bety noe for dette, men være kort, gjerne litt oppsiktsvekkende, kanskje litt teit og rart første gang. En visjon er ikke et slagord. Den trenger dere ikke fortelle til andre, den skal synes gjennom at den gjennomsyrer det som gjøres.

Risørs visjoner og slagord

Vet ikke hva som harmonerer med politiske prioriteringer av disse:

”Risør - for gjestfrihet, nyskaping og mangfold”

Mulig er harmonerer det med ”politiske prioriteringer”, men sier ingenting om hva det er, og det kan være hva som helst og hvor som helst

Gir ingen klare føringer, ingen sterk inspirasjon

Risør – Kulturbyen som kan, vil og tør

Jeg jubler ikke for den heller.

Har med Kulturbyen å gjøre, men sier ikke noe om hva man skal gjøre for hvem

”Risør er kunst og kulturbyen hvor stolte og engasjerte mennesker skaper vekst og livskvalitet”

Er dette et slagord eller en visjon? Om Kulturbyen står i disse formuleringene eller ikke, ikke livsviktig. Det er hva dere gjør som er det viktige. Men at Risør har fått en positiv klang som kulturby ute i landet, er sikkert så hell ikke dette barnet ut med barnevannet!

Tilbake til slagord: Mange av de kommunale er geografiske. Risør har jo et innarbeida kallenavn som vi kanskje kan kalle et slagord: "Den hvite by ved Skagerrak". Nærmest havet, en unik bevart trehusbebyggelse, Risør og Røros, karakteristisk og med kjennetegn. Hva skal man med mer?

"Vinteridyllen Risør". Kan ikke dy meg med å forsøke å endre tenkemåten. Sommeren selger seg godt uansett. Dette er et uventet slagord.

Sa altså Dagfinn Aanonsen i Risør.

Den levende historien

Historien er viktig for Risør. Særlig når den er i bruk. Historien er en grunnleggende del av Risørs kultur, identitet - og omdømme om man vil. Nyttigst blir historien for oss, og alle som besøker Risør, når vi kan bruke den og leve i den. Risør har mange eksempler på levende historie, og det er en viktig politisk prioritering å utvide, samordne og formidle dette.

La oss ta noen eksempler. Først langt tilbake i tid. Jettegrytene på Sild er et viktig minne om istid, geologi og naturkrefter. Grytene er et populært utfartssted takket være at det er merket sti fra hovedveien over svabergene og at det er mulig å finne parkering ved veien. Skiltning, merking og tilrettelegging er avgjørende for at folk i dag skal kunne få glede av store og små historiske steder.

Til nyere og menneskeskapt historie: Det har vært bygget båter i fjordene i Risør i mange hundre år. Når står båtbuene på Moen som et viktig minne om Risørs båtbyggerhistorie. Ikke bare historie forresten. Fortsatt restaureres det store trebåter på Moen Trebåtbyggeri. Buene gir også rom for kulturarrangementer, møter og andre sammenkomster.

Kystkulturen er gjennomgående i Risørs historie og både det lokale historielaget, kystlaget og entusiastene rundt kanonjolla Øster Riisøer vet hva det vil si å holde historien levende. Dagens kanonjolle er riktignok en kopi av kanonjollene som ble laget for 200 år siden, men det glemmer de fleste når kanonen drønner og mannskapet ror taktfast i sine tidsriktige uniformer. Snart nærmer vi oss 200-årsjubileet for slaget ved Lyngør. Det må blir en stor og viktig markering der historien gjøres levende for nye generasjoner. Det blir også en mulighet til å vise at Risør og Tvedestrand kan samarbeide godt. Redningsskøyta "Risør II" er også et glimrende eksempel på historie som gjøres levende gjennom bruk.

Risørs bykjerne er det klart viktigste kulturhistoriske sted i kommunen. Alt som i dag gir liv og aktivitet i den unike trehusbebyggelsen binder historie og nåtid sammen. Derfor er det viktig at det bor folk i husene og at butikker holdes åpne. Stengte butikker er et sterkt tegn på nedgang og forfall i alle byer. Det får folk som går i byen til å tenke på og snakke om det som går galt, det som ikke virker og at alt var bedre før. Ansvaret for å sikre liv og handel i sentrum er delt. Politikere må arbeide for gode rammevilkår for handelsstanden, de som driver butikker må yte service og være konkurransedyktige og vi som bor i kommunen må handle i butikkene.

I Risør sentrum finner vi også vakre Risør kirke, som dessverre de færreste får se utenom gudstjenester og kirkelige seremonier. Det er trist å se alle tilreisende som vil inn i kirken, men som blir møtt med stengte dører. Også Risør museum, som usedvanlig mange i Risør aldri har besøkt, hadde fortjent større oppmerksomhet.

Hvordan skaper vi så mer levende historie i Risør? Nok en gang ligger svaret i treenigheten mellom (a) stor frivillig innsats og entusiastiske nøkkelpersoner, (b) prioritering, tilrettelegging og litt penger fra kommunen og (c) evnen til å få regionale og nasjonale bevilgende myndigheter med på laget. Dette er "Risør-modellen", som vi bare må perfeksjonere.

Risør - omdømme og muligheter

En begivenhetsrik sommer er over. Risør har plassert nesten all sin identitet og sitt omdømme i åtte-ti travle sommeruker; Beyond Risør, kammermusikkfest, villvinmarked, bluegrass, Fyrjam, trebåtfestival, konserter, glade mennesker på utestedene og i skjærgården. Fantastisk. Og ingen ting slår Risør Trebåtfestival som identitetskaper for Risør. Vi møter nye mennesker og sier vi kommer fra Risør. Folk svarer: "Risør, ja dere har jo trebåtfestivalen…".

Det er viktig å hentet ut alle direkte og indirekte positive effekter fra Trebåtfestivalen og andre sommerbegivenheter. Noe av det viktigste er mobiliseringsevnen i frivillig arbeid, som også har mange positive sosiale sider. Alle steder leter etter noe å være stolte av, noe å fortelle gjester om, noe som samler befolkningen. Festivalene, med trebåtfestivalen på topp, gir Risør alt dette.

Ikke alle steder har store festivaler å samles om, men finner stolthet og skaper omdømme rundt for eksempel et fotballag. Vi kjenner navnet på mange byer i England og Tyskland uten å vite noe som helst om byen. Men vi kjenner fotballklubben, og dermed stedsnavnet, fra medieomtale. I Tyskland er det nå satt i gang et arbeid med fotballklubber og kommunale myndigheter der utgangspunktet er at både klubben og kommunen har gjensidig nytte av hverandre. De setter opp langsiktige "samfunnskontrakter" der begge parter informerer hverandre, avklarer økonomiske gjensidige forpliktelser og planlegger sammen.

Kanskje er Risør moden for en mer langsiktig og gjensidig forpliktende planlegging der kommunen forholder seg mer målrettet til festivalene. Men, det må gjøres med forsiktighet. Festivalene må beholde sin totale uavhengighet, kreativitet, frivillighet og ikke føle at de må underkaste seg unødig byråkrati og kontroll. Ikke minst er den kunstneriske friheten og profesjonaliteten viktig. Leif Ove Andsnæs oppsummerer blant annet den kunstneriske suksessen til Risør kammermusikkfest med at han hele tiden har forsøkt å skape en festival han selv ville reise langt for å oppleve. Dette omfatter også et nådeløst krav om kvalitet.

Festivalene gir altså Risør et omdømme, men hva skal vi bruke omdømmet til? Hvis vi vil øke tilflytning av antall helårsboere i kommunene er det kanskje ikke nok å gjenta budskapet om at vi lever høyt fra festival til festival sommerstid? Det forsterker det klassiske oppfølgingsspørsmålet: "Går det an å bo der hele året da?"

Hva skal vi da satse på? Begrepet "kunst, kultur, trehus", forstått på en vid måte, omfatter også festivalgleden og sommerstemningen, men skaper et klarere omdømme til helårsbruk. Norske kommuner leter desperat etter å knytte et eller annet positivt til kommunenavnet. Mange ender opp med likegyldige begreper som ingen husker. Risør har gjennom 30 år arbeidet målbevisst for å være en kunst- og kulturby. Det er dumt å kaste bort denne omdømmeskapningen, i alle fall inntil vi har en bedre erstatning. I dag er Risørs visjon ”Risør for gjestfrihet, nyskapning og mangfold”. Fram til 2008 var slagordet ” Risør er kunst- og kulturbyen hvor stolte og engasjerte mennesker skaper vekst og livskvalitet.”

En kunst- og kulturby med troverdighet må romme både topp og bredde. Amatører, ikke minst barn og unge, i entusiastisk innsats må suppleres av profesjonell kunst og kultur. Det er den profesjonelle kunsten som på sitt beste tolker og utfordrer våre forestillinger av samfunnet vi bor i, og oss selv. Risør har i sommer hatt tre gallerier med godt besøk (Kunstparken, Branntårnet og Solsiden 10). Ved noen lykkelige sammentreff fikk vi en fin utstilling i Kunstparken mesteparten av sommeren. Det er interessant å se at mange som besøker byen forventer en kvalitetsutstilling i Kunstparken. Dette er hjertet i Kunstbyen Risør.

Trass i veldig hederlig innsats fra de tre galleriene, håper jeg at denne sommeren representerer "bunnivået" i Risør som kunstby. Ikke minst må Kunstparken bli det sentrum for kunstformidling som den har potensial til. Vår nabokommune Tvedestrand hadde for eksempel i sommer vel så interessante utstillinger som Risør (Galleriene på Sagesund, Borøy og Lyngør), men ustillingen til Sidsel Hanum og Arve Rønning som et høydepunkt. De to Borøy-kunstnerne har tidligere vært tilknyttet Villvin-gruppa i Risør.

De miljøer, grupper, institusjoner og bedrifter som gir innhold til Risør som kunst- og kulturby trenger i ulik grad å være avhengig av kommunal støtte og samarbeid. Denne kommunale støtten er normalt nøkkelen til annen, og langt større, støtte fra regionale og nasjonale institusjoner. Også her er det nødvendig med en "samfunnskontrakt" som staker opp gjensidige og langsiktige forpliktelser. Igjen uten å legge begrensninger på kreativitet og selvråderett.

Politikk og lungemos

Det er sagt at det er to ting du ikke vil vite hvordan lages. Det ene er lungemos. Det er andre er politikk. Det er kanskje på tide å avsløre oppskriftene på både lungemos og politikk.

Jurist Hanne Sophie Greve henviser til filosofen Aristoteles for å finne eksempler på hvordan god politikk utformes.

La oss begynne med lungemosen. Det er en matrett som nok har gått litt av moten. (Mange vil si at også politikk har gått av moten). Jeg fant faktisk ikke noen gode lungemos-oppskrifter på nettet. Men i min mor, husstellærerens, etterlatte og velbrukte kokebok var lungemos ingen hemmelighet.

Her er oppskriften:

700 g innmat og kjøtt (bruk lunger, hjerte, spiserør, mellomgolv, jur, hjerne, kjøtt, spekk og svor. Vær forsiktig med lever og nyrer, som har særpreget smak. Ta bort brusk og grove hinner.)

300 g spekk

1 ss salt

50 g potetmel

1 løk

1 ts pepper

1 ts ingefær

1/2 liter kraft

Alt males og kokes godt opp. Server med kokte poteter og syltede rødbeter.

Så til politikken. Er det også en blanding av uappetittlige råvarer som blandes og krydres til det blir rimelig spiselig? I Arbeiderpartiet i Risør er vi nå i gang med programarbeidet for valgperioden 2011-2015. Målet er ikke bare å lage politikk, men god politikk. Hvordan gjør vi det? Heldigvis har vi en stor og aktiv gruppe å diskutere i. Vi ønsker å åpne opp til innspill fra alle, også fra grupper som normalt ikke er aktive i den politiske debatten.

Det er langt fra en ny aktivitet å lage god politikk. Tidligere i år var jeg så heldig å få høre juristen Hanne Sophie Greve på et arrangement i Fredshuset i Risør. Greve er en viktig samarbeidspartner for Aktive Fredsreiser. Hun har blant annet vært dommer ved den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg og har arbeidet med menneskerettigheter og folkerett i mange regimer med styresett som ikke har vært i nærheten av det vi oppfatter som demokrati. Hanne Sophie Greve støtter seg til den greske filosofen Aristoteles når hun beskriver hvordan god politikk blir til. Aristoteles var både elev og lærer ved Platons akademi i Athen.

Aristoteles sier at gode politiske avgjørelser hviler på to fundamenter. Det ene er kunnskap, og det andre er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon og hvordan politikken vil påvirke dem. Dette høres veldig fornuftig ut for meg, og jeg vil selv gjerne følge rådet fra Aristoteles, formidlet av Greve.

Som journalist vet jeg at kunnskap og informasjon nesten aldri er objektiv. Den amerikanske journalisten Hunter S. Thompson har sagt at det bare er børsnoteringer og resultater fra travbanen som er objektive. Alt annet er subjektivt. Hvordan finner man da riktig og sann informasjon? Jeg har tidligere holdt kurs i kildekritikk for ansatte i Utlendingsdirektoratet (UDI). Her skal de finne informasjon som avgjør om flyktninger kan eller må vende tilbake til hjemlandet. En feil vurdering kan sette liv i fare. Målet er å bli sikrest mulig og vurdere sannsynlighet på best mulig måte. Kilder må vurderes grundig og informasjon om samme tema må innhentes fra flere kilder og sammenlignes. Det er en vanskelig jobb. Informasjon kan farges av særinteresser og enkelte vil lete etter små feil for å velte en lang argumentasjonsrekke der alt annet er riktig. Et klassisk eksempel er den amerikanske tobakksindustrien som fant små feil i den ellers totalt overbevisende dokumentasjonen som viste at tobakksrøyking er skadelig. Noe av det samme finner vi blant dem som argumenterer mot at globale klimaendringer er forårsaket av mennesker.

Evnen til å sette seg inn i andres situasjon og føle med andre mennesker kan øves opp. Treningen består i å være sammen med ulike grupper mennesker, lytte og spørre. Det krever tid og ydmykhet. Ofte blir det en kamp mot egne inngrodde forestillinger og fordommer. Og den kampen er viktig å ta innimellom.

Nye arenaer, nye muligheter

Aust Agder Blad (AAB) spør på lederplass lørdag 24. juli om det er riktig tid og sted å invitere til møte mellom kommune, næringsliv og yngre mennesker på en fin sommerdag på fiskemottaket på Holmen i Risør. Svaret ble ja. Stort frammøte og interessant innhold forsvarte valg av tid, sted, årstid og meny (reker). Møtet fungerte også som et nettverkstreff og møtepunkt for yngre mennesker som kan tenke seg å flytte til Risør og folk som allerede er etablert i kommunen.

Tidligere har AAB, også på lederplass, spurt hvor Facebook-gruppen Risørtanken hører hjemme organisatorisk. Svaret er vel at Risørtanken hører hjemme i hodene på de som bidrar med innlegg på siden, samt de vel 600 som mer eller mindre sporadisk leser innlegg som postes på siden. En Facebook-gruppe er en dugnad der interessen hele tiden avhenger av hvor nyttig og interessant innholdet er. Andre Facebook-grupper og blogger utfyller Risørtanken på en fin måte. For eksempel ”..ikke for å skryte, men jeg er bra Risør!” og ikke minst ”Jobbe, bo og leve i Risør?”, som retter seg direkte til dem som tenker på å flytte (tilbake) til Risør.

Både møter på uventede steder og til uventede tider samt voksende deltakelse på internett og i sosiale medier er en viktig del av arbeidet med å få folk til å engasjere seg. Det være seg å diskutere Risørs nåtid og framtid, utvikle drømmer og konkrete planer om å flytte til Risør og ikke minst etablere nettverk med mye kunnskap om arbeidsmuligheter og lokalt næringsliv. Et god start er bare å vite om hverandre, få informasjon om hva andre arbeider med og se om det er mulig å bygge nye virksomhet i synergi med noe andre allerede driver med. Denne utvekslingen av informasjon har stor praktisk verdi, men gir også en positiv bieffekt: Nemlig en god felles følelse av at det finnes store muligheter, kompetanse og kunnskap i kommunen og regionen.

AABs lederskribenter trenger derfor ikke bekymre seg over de nye møteplassene – virtuelle eller rundt et bord med reker. Eller kanskje litt, forresten. Nye møteplasser kan nemlig utfordre gamle samfunnsinstitusjoner. AAB har en utfordring i, på papir og internett, å være et medium for interessant og relevant informasjon og diskusjon. Det samme gjelder de politiske institusjoner i kommunen. Ingen truer den formelle posisjon til bystyre og formannskap, men også her må debattene og prosessene føles viktige og visjonære for oss som bor i kommunen. Er de ikke det, er valget selv å engasjere seg i lokalpolitikk eller kanskje heller å bli frustrerte og apatiske og ikke bruke verken stemmerett eller ytringsfrihet.

Det er min påstand at Facebook-gruppen Risørtanken har vært med å stimulere og mobilisere mange i Risør til interesse for lokalsamfunnet, noen også til engasjement i lokalpolitikk. Det er også hyggelig å registrere at debattformen har vært mer positiv og visjonær enn en del av det vi har kunne høre og lese fra bystyrets talerstol og i AABs nettforum. Det samme kan sies om ”reke-møtet” på Holmen lørdag.

Nye møteplasser med ulik forankring er en styrke for lokaldemokratiet!

Per Lunden blir ordførerkandidat

for Arbeiderpartiet i Risør

Per Lunden (53) blir ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i Risør. Han er ny i lokalpolitikken, men har vist et stort samfunnsengasjement både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Arbeiderpartiet i Risør lanserte 2. juli Per Lunden som partiets nye ordførerkandidat ved kommunevalget i 2011. Per har i flere år kombinert en global og lokal yrkeskarriere og et engasjement som strekker seg langt ut over Risørs grenser.

En endring i lokalpolitikken

- Det trengs en endring i lokalpolitikken i Risør. Politikernes oppgaver bør være å ha visjoner og trekke opp store linjer i politikken. Kommunen må være mer utadrettet, både i forhold til region, fylke, nasjonale og internasjonale institusjoner. Et godt samarbeidsklima mellom politikere og kommunenes administrasjon gir også mer valuta for skattepengene i arbeidet for å skape et best mulig lokalsamfunn i hele Risør kommune. I dag blir ikke Risørs potensial og muligheter godt nok ivaretatt, sier Per Lunden. Han har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 2007 og har vært noe engasjert i partiets internasjonale politikk samt informasjonsstrategier ved Stortingsvalget i 2009.

Per Lunden er journalist, fotograf og informasjonsrådgiver. Han har også gjennom mer enn 20 år vært engasjert i internasjonalt utviklingssamarbeid. Først og fremst som styreleder i Fredskorpset, men også som styreleder i journalistorganisasjonen Internasjonal Reporter. Fredskorpset er en statlig bistandsorganisasjon underlagt Utenriksdepartementet. Målet er å skape utvikling gjennom utveksling av unge fagfolk.

Per har også vært styreleder i den regionale reiselivsorganisasjonen Info Sør og var en av initiativtakerne til Risør Næringshage. Han er også styreleder i Risør Fotofestival. Per har vært en av initiativtakerne til Risørtanken, en tenketank som har hatt som mål å skape en mangfoldig og positiv debatt om Risørs framtid.

Et bredt engasjement

- Da vi etablerte Risørtanken slo vi fast at det var et mål å få flere, særlig yngre mennesker, til å engasjere i lokalpolitikken, helst gjennom de lokale partilagene. Jeg er selv et av de første produktene av dette arbeidet. Jeg er sikker på at flere følger etter. Vi står foran mange endringen i lokalpolitikken ved neste valg, sier Per.

Per Lunden har vært journalist i avisene Agderposten, Telemark Arbeiderblad (Dagsavisen) og Telemark Arbeiderblad (Telemarksavisa), der han blant annet har fulgt kommunepolitikken fra pressebenken i flere kommuner i Aust-Agder og Telemark. Har var med å etablere og lede informasjonsbedriften Sørvis Kommunikasjon i Risør og har i de siste år vært partner i konsulentselskapet Assist Consulting, med ansatte i Oslo og Risør. Assist ble blant annet etablert av Nils Haugstveit (i dag Norges ambassadør i Buenos Aires) og Dag Aarnes (i dag seniorrådgiver i NHO), begge fra Risør. Sammen med Dag Aarnes har Per Lunden gjennomført en rekke internasjonale oppdrag. Eksempler er evaluering av Riksrevisjonens internasjonale virksomhet, informasjonskampanje om budsjettstøtte til Tanzania og gjennomgang av skolesituasjonen i Zambia. Per har også vært rådgiver for Microsoft ved oversetting av Microsoft Office og Windows til swahili språk og rådgiver for Verdensbanken i spørsmål om medier, demokrati og utvikling. Blant Pers viktigste oppgaver de siste årene har vært, på oppdrag fra Utenriksdepartementet, å lede kurs i norsk internasjonal utviklingspolitikk for norsk utenrikstjeneste.

Av lokale arbeidsoppgaver har Per Lunden vært informasjonsrådgiver for omstillingsprogrammet Oppdrift, laget informasjonskampanjer for Åmli videregående skole og hatt informasjonsoppgaver for Sjømannskirken i Transportøkonomisk Institutt. Han er engasjert som rådgiver og informasjonsmedarbeider for Aktive Fredsreiser i Risør.

- Aktive Fredsreiser er en bedrift etter mitt hjerte. De fører sammen det lokale og det globale og arbeider med holdninger og kunnskap, først og fremst overfor ungdom, sier Per.

Positivt teamarbeid

- Jeg er glad for at jeg har kunnet hente erfaring fra så mange samfunnsområder og ulike institusjoner og bedrifter. Gjennom ærlige forsøk på å være raus og inkluderende har jeg bygget gode nettverk på ulike nivåer. Jeg har vært så heldig å være involvert i mange gründeroppgaver og har arbeidet sammen med mennesker som stimulerer til felles innsats med arbeidsglede og kreativitet. Jeg har både ledet og vært deltaker i team som har fungert godt, og håper at noe av denne erfaringen også kan overføres til lokalpolitikken, sier Per.

Per er utdannet cand mag i statsvitenskap, sosiologi og massekommunikasjon fra Universitet i Oslo og har en mastergrad i massekommunikasjon fra Universitetet i Leicester i England.

Per Kristian Lunden bor på Torskeberg, på grensa mot Tvedestrand kommune. Han eier gård med skog og hytteutleie. Per er gift med fysioterapeut Inger Homme og de har sønnen Geir Kristian som er elev ved Risør videregående skole. I kårhuset på gården bor Pers far Gunnar Lunden (91). Han fikk i fjor Kongens fortjenestemedalje for sin innsats i en rekke organisasjoner innen idrett, landbruk, skogbruk, kulturhistorie og politikk. Gunnar har representert partiet Venstre i kommunestyre, fylkesting og fylkesutvalg.