10 råd om bruk av Facebook

1) Vel en tredel av alle i Norge er på Facebook (FB) og mange bruker mye tid på denne kanalen. ”Kjørereglene” og etiketten på FB er uklare og forandrer seg. Mange er nybegynnere og prøver seg fram.

2) FB er en offentlig kanal for nyheter og ytringer, selv om formen og innholdet ofte er privat. Selv om du bare er FB-venner med noen i egen familie og nære venner vil ditt budskap kunne bli spredt og lagret av alle. Det er FBs natur at innlegg skal deles og spres. Et innlegg på FB oppfattes på linje med en ytring eller en kommentar i en avis (nett eller papir) eller et innlegg på et offentlig møte. Det samme gjelder ytringer og kommentarer du poster under andres innlegg eller på andre FB-sider.

3) FB er et sosial medium med rike muligheter for kommentarer og debatt for politikere og andre. Selv korte og ”uskyldige” innlegg kan gi lange debatter (tråder) som kan ta av i ulike retninger - også mot det usaklige med personhets etc. Det er lurt å følge med i debatter man selv har satt i gang eller der man har vært inne og kommentert og gjerne kommentere ytterligere. Pass på ikke å bli smittet av en uheldig tone i debatten og prøv heller å dra debatten inn mot det saklige og opplysende. Det er ikke nødvendig å få ”siste ordet”.

4) Alle dine vegginnlegg kan bli fanget opp av kritiske journalister, politiske motstandere, politi og andre. Det vil være personer og institusjoner som ikke nødvendigvis oppfatter din ironi, humor eller interne sjargong. Norske aviser bruker stadig mer tid på overvåkning av FB og sosiale medier. De er ute etter negative og uheldige utspill på FB.

5) Følgende av uheldige ytringer på FB følger stort sett regelen om at jo høyere du klatrer, jo dypere faller du. En vararepresentant til en komite vil slippe lettere enn en ordfører. Men en ansatt i kommunen vil i manges øyne hefte for kommunens generelle holdning og et partimedlem vil kunne hefte for hele partiet. Det som ofte blir lagt merke til er forskjell i liv og lære og opposisjon til eget parti/egen arbeidsgiver

6) Det er ytringsfrihet og alle har rett til politisk deltakelse, men noen bør tenke spesielt over hvordan de ytrer seg på FB i politiske saker eller i forhold til politiske partier. Det gjelder spesielt rådmenn, kommunalsjefer, enhetsledere og informasjonsansvarlige i kommunen. Altså nøkkelpersoner som legger fram saker for politikere og befolkningen på en antatt saklig og faglig måte uten partipolitiske bindinger og som trenger tillit i alle politiske leire. Det tar tid å bygge opp tillit, men den er lett å rive ned.

7) Tenk på stemningsleiet ditt når du legger informasjon ut på FB. Vær obs på eget sinne, hevnlyst, irritasjon, oppgitthet, tristhet eller om du rett og slett er sur. Omtaler du alle med like stor respekt? Evner du også å være selvkritisk? Kan du oppfattes som selvgod? Kommer dine fordommer fram,
 f eks i forhold til kjønn, rase, seksuell legning, bosted, alder, status eller annet. Dette finner du best ut ved å alliere seg meg lojale venner som du ber følge med på din FB-side og rapportere og diskutere innlegg som er uheldige eller kan misoppfattes. Alkohol og Facebook er normalt ikke en god kombinasjon og svekker ofte dømmekraften.

8) Gjør du feil eller legger ut noe dumt er det mulig å fjerne eller redigere innlegget. Du kan også ta selvkritikk på egen FB-side. Noen vil allerede ha tatt vare på ”originalen”, men det er en god egenskap å innrømme egne feil og rette opp i offentlighet.

9) Vær forsiktig med lukkede FB-sider, der innholdet lett kan bli kjent utenfor den lukkede gruppe. Omtal andre mennesker med respekt og prøv å være konstruktiv og positiv også i lukkede grupper - som i livet forøvrig.

10) Du blir ikke god til å bruke Facebook uten å bruke Facebook. Men det er lurt av og til å stoppe opp og reflektere over bruken, gjerne sammen med andre.

Dette er først og fremst skrevet for ansatte i Risør kommune som en foreløpig oppsummering av en diskusjon om bruk av sosiale medier. Rådene er også ment som en påminning for kommunens politikere. Det kan forhåpentligvis være nyttig også for andre.

Etter å ha luftet rådene på Facebook, og fått kommentarer, seg jeg at det er svært ulike terskler for hva som oppfattes som en god og frisk debatt i et åpent demokrati. Noen mener det er lov å ”slenge med leppa”, være ærlig, direkte og i alle fall si sin hjertens mening til dem som har makt i samfunnet. Samtidig har jeg flere ganger tidligere fått henvendelser fra fornuftige og engasjerte mennesker som synes det er belastende å ta del i offentlige ordskifte. Og at sosiale medier har gjort dette verre. Mange nye politikere føler seg angrepet som person og de oppfatter ofte ironi og humor som ondskapsfull.

Mitt perspektiv er at lokaldemokratiet trenger nye folk, gjerne kvinner, ungdom og mennesker med flerkulturell bakgrunn. Det skal oppfattes som positivt og klargjørende å delta i offentlige debatter, men debattene skal selvsagt også få fram uenighet og ulike synsvinkler. Mitt perspektiv heller derfor mot det ”snille”, og jeg ser faren for at det kan bikke mot Kardemommeby-tilstander.  Men dette er først og fremst ment som en egen oppsummering av erfaring, observasjon av andres praksis og å få folk på Facebook til å tenke over bruken av en viktig informasjonskanal.

Risør videregående skole må styrkes

Risør videregående skole er en av de beste i fylket målt etter en rekke indikatorer. Skolen er også en helt sentral samfunnsinstitusjon for å sikre vekst og utvikling i Risør og østre Agder. Konsekvensen burde være at Risør videregående bør styrkes, ikke svekkes eller legges ned.

Fylkestinget har bestilt rapporten ”Videregående skoler - skolestruktur og utfordringer” som et bredt sammensatt arbeidsgruppe leverte i slutten av juni. Den grundige rapporten er nå ute til høring og skal seinere behandles av fylkestinget 22.oktober. Mandatet for utredningen er å se på skolestrukturen i fylket med vekt på kvalitet i opplæringen.

Gode resultater

Risør videregående skole gir direkte og tydelig svar på spørsmålet om kvalitet i skolen. Samlerapporten for siste års PULS-undersøkelser (Pedagogisk utviklings- og læringsspeil) viser at Risør vgs for skoleåret 2011/12 har en samlet score på  74,0, mens Aust-Agder i gjennomsnitt har 69,3 og hele landet i gjennomsnitt 71,9. For skoleåret 2012/13, har Risør en score på 74,8, men disse resultatene er ennå ikke kvalitetssikret. Resultatet omfatter karakterer (standpunkt og eksamen), fravær, frafall og elevers egenvurdering fra en elevundersøkelse. Den samme PULS-undersøkelsen viser at Risør vgs har en fullført- og beståttprosent på 80,5. Tallet for Aust-Agder er 69,3 og nasjonalt 74,3. Risør vgs har arbeidet målbevisst for å bedre kvaliteten gjennom flere år, og det har gitt resultater.

Spørsmålet blir da: Bør ikke denne skolen styrkes heller enn svekkes - eller i verste fall legges ned? I dag har Risør vgs på Hønseheia ca. 300 elever, men har greit plass til 100 flere uten at det må investeres mye. Skolen har snekkerverksted som kan brukes til trearbeidsfag, kjøkken til restaurant- og matfag, 30 mål tomt som kan brukes til hall for byggfag, og alle muligheter til å huse både idrettsfag og helse- og sosialfag, om det skulle være aktuelt. Dette er først og fremst eksempler på at skolen i Risør har et stor utviklingspotensial hvis fylkespolitikerne ønsker å utnytte den gode kvaliteten som allerede er bygget opp i en dokumentert god skole. Og utviklingspotensialet kan utnyttes uten store investeringer.

Riktig størrelse?

Fylkeskommunens utredning bruker mye tid på begrepet robusthet for videregående skoler, men klarer ikke bidra med stort mer enn synsing om hva som er en god skolestørrelse i forhold til kvalitet. Det er heller ikke så merkelig, for her er forskningen tynn og uklar i følge dem som har gått igjennom mye materiale om temaet. Det ser ut til å være mulig for både relativt små, middels og nokså store skoler å levere gode resultater. Skoler med mer enn 900-1000 elever kan få problemer med elevmiljøet, og små skoler kan miste valgmuligheter.  Men størrelse er neppe den avgjørende faktor for å skape kvalitet.

Vi må gi elevene våre de beste videregående skoler. En del av kvaliteten ligger også i å ha en skole i nærmiljøet. Gjerne nær en bysentrum, arbeidsplasser, kulturtilbud og offentlige kontorer. Det gir også en folkehelse- og miljøgevinst å kunne gå eller sykle til skolen. I dag har nær halvparten av alle elevene ved Risør vgs gå eller sykle til skolen. Plasseres en nye skole i et veikryss ved E18, må nesten alle kjøre buss.

Skole og samfunn

En god videregående skole er en helt nødvendig og vital samfunnsinstitusjon i en kommunale av Risørs størrelse. Hvis fylkespolitikerne mener alvor med å satse spesielt på de østre kommunene i fylket kommer vi ikke utenom at Risør og Tvedestrand må ha hver sin solide videregående skole med både yrkes- og studieforberedende fag. Dette er helt avgjørende for vekst i bosetting, nye arbeidsplasser og optimisme i lokalsamfunnet. Vi trenger også 16-19-åringene i kommunene. De bidrar i kulturliv, idrett, foreningsliv, politikk. De er spesielt i disse årene de binder seg til og skaper de gode minnene fra hjemkommunen. Minner som hentes fram når de en gang i framtida vurderer å flytte tilbake til hjemkommunen etter studier og arbeid i inn- eller utland.

Risør kommune vil gi et klart og velbegrunnet svar på før høringsfristen. Alle deler av kommunen mobiliserer nå for å hegne om den videregående skolen. Skolen leverer de resultater fylkeskommunen etterspør. Nå bør det vises fylkespolitisk vilje til å sikre og styrke Risør videregående skole for framtida.

Ordførere og Facebook

Tvedestrandsposten skriver i dag om en oppfordring fra mange innbyggere i kommunen til ordføreren og andre sentrale politikere i kommunen om å bruke Facebook. Agderposten følger opp saken og har spurt meg og andre ordførere i Aust-Agder om hvordan vi bruker Facebook.


Jeg ser Facebook som et viktig og interessant kommunikasjonsmedium der man må prøve og feile litt, og lære av det. Jeg har sikkert feilet en del, men er fortsatt en entusiast med tanke på mulighetene for kommunikasjon.

Jeg bruker Facebook ganske mye og legger ut ca 2-4 oppdateringer per dag. Noen synes nok dette er i meste laget, og jeg må jobbe med å begrense meg noe. Jeg er opptatt av å legge ut nyheter om Risør  og arrangementer i Risør. Jeg får tilbakemeldinger fra FB-venner over hele landet som sier at “det skjer så mye spennende i Risør”, og det synes jeg er hyggelig. Jeg vil også gjerne at vi som bor i kommunen (og nabokommunene) skal oppdage hvor mye bra som egentlig skjer her, både kommunal aktivitet, frivillighet og i næringslivet. Jeg skryter også av nabokommunene våre og vil gjerne at vi vet mer om hverandre og besøker hverandres arrangementer.

Jeg er som politiker veldig opptatt av kommunikasjonsmulighetene som ligger i sosiale medier. Jeg klarer ikke, og delvis vil ikke, å  svare på alle henvendelser som kommer i alle sosiale medier, men prøver å svare når folk spør meg direkte. Jeg legger også selv ut en del spørsmål når jeg trenger hjelp til innspill, for eksempel før viktige møter, konferanser og taler jeg skal holde. Jeg får ofte mange innspill til dette, alltid poeng og temaer som jeg ikke hadde tenkt på selv.

Facebook kan ikke erstatte personlig kontakt, med kan ofte supplere dette. Det er fortsatt avgjørende for en ordfører å kunne sette seg ned å snakke skikkelig med folk, lytte til innspill og delta på ulike arrangementer over hele kommunen.

Jeg er sjelden privat på Facebook, og omtaler nå bare unntaksvis familie og nære venner, selv om det av og til skjer. Men jeg omtaler noen av interessene mine som ikke nødvendigvis har med Risør og gjøre, som for eksempel fotografi, musikk,  film, mat og internasjonal utvikling pluss noen litt smalere temaer som ytringsfrihet i Kina og livet i gata Brick Lane i London. Jeg vil gjerne framstå som den personen jeg er, ikke en tilbaketrukket og opphøyd ordfører. Men selvsagt må jeg ta hensyn til at jeg er ordfører og oppfattes som det. Jeg begrenser fullt innsyn til FB-siden bare til mine FB-venner. Jeg ville gjerne hatt alt åpent for alle, men ble rammet av en del spam da jeg forsøkte på full åpenhet noen dager. Jeg sier i utgangspunktet ja til alle som spør om å bli venner. Folk som forsøker seg på uærlighet, svindel eller er helt på jordet når det gjelder nettetikette, sletter jeg fra vennelista.

 Jeg bruker ikke Facebook så mye som folk tror, og er veldig rask til å trykke ”like”, dele en lenke eller kommer men en kort kommentar. Jeg har jobbet med tekst, foto og formidling i hele livet mitt og skriver lett og fort. Jeg har vært på Facebook siden 2007 og har dermed lagt ut mye rart gjennom årene før jeg ble ordfører høsten 2011. Jeg har ikke gått gjennom gamle meldinger og bilder og slettet noe nevneverdig. Det vil si at det helt sikkert ligger noe i min Facebook-historie som kan tolkes negativt og brukes mot meg politisk eller på annen måte. Det får så være. Jeg er grunnleggende nysgjerrig på å prøve nye ting, særlig innen medier og kommunikasjon, og tror at det er bare gjennom praksis man lærer og blir bedre.

Jeg vet selvsagt at Facebook og andre deler av internett-industrien er megakapitalisme, men jeg synes likevel - kanskje i min naivitet - er det er noe veldig sosialdemokratisk i hvordan  Facebook virker. Jeg er veldig glad i Arbeiderpartiets slagord ”Skape og dele”. Det beskriver mine mål både for samfunnet og meg selv. Facebook er jo bygget rundt at vi enten skaper noe (foto, film, tekst eller programvare) eller finner noe interessant og så deler dette med ”vennene” våre. Som så kan dele det videre hvis de liker det. Motivet kan være selvskryt, men jeg velger å tro at det også bunner i en slags raushet og et behov for fellesskap.

Utviklingens fastfryste øyeblikk

Det er veldig oppløftende når over 100 mennesker møter opp i Risør kunstpark til åpning av en kunstutstilling med bilder av to lokale fotografer. Ikke minst når sola skinner og skiløypene lokker utenfor. Hvorfor gjør fotografiet som kunst- og formidlingsform fortsatt så sterkt inntrykk på oss - i Risør og resten av verden?

Mange har sikkert opplevd dette: Du ser en film på video eller dvd. Så stopper den plutselig. Et eller annet er feil med plata eller spilleren. Det siste bildet står frosset fast på skjermen og du klarer ikke spole framover. Bildet står der og du tenker : Søren og, hva kommer til å skje, hvordan slutter filmen, hvordan går det med personene og situasjonene vi har levd oss inn i?

Sånn er det med gode fotografier. Den viser virkeligheten i ett 60endedels sekund og vi begynner å tenke, lure og stille spørsmål. Vi mangler også mye av historien før øyeblikket som er frosset fast. Vi spør: Hvorfor gikk det slik? Hva skjer nå? Hvordan skal det gå? Fotografier er fastfrosne øyeblikk i filmer som ikke er laget, liv som leves og samfunn som utvikler seg. Men de er ikke resultat at en dvd-plate som ikke virker og stopper på et tilfeldig sted. Fotografi som kunst er resultatet av god planlegging, en bevisst tanke og sterke følelser fra kunstneren.

Fotografi som kunst og uttrykksmiddel står sterkere enn noen gang. Ikke bare fordi vi kan fotografere med mobiltelefoner og allverdens avanserte minikameraer. Men - tror jeg - fordi vil har et stadig større behov for å stoppe opp, forenkle og se alle detaljene. Og ikke minst tenke selv. Det skjer i en tid der mediebudskap fra tradisjonelle og sosiale medier bombarderes oss med informasjon og meninger og der såkalte ekspertkommentatorer ofte gjør oss enda mer forvirret. Det gjør at vi får behov for å si stopp, fryse bildet og begynne å tenke: Hvem er vi, hvor står vi, hvor kommer vi fram og hvor går vi hen?

Fotografiene til Rune Nylund Larsen og Ketil Olav Sand fryser øyeblikk av en samfunnsutvikling som vi mennesker har skapt - i Risør og andre steder i verden. Tidene skifter, sier vi, men hvilken tid lever vi egentlig i nå? Vi står på skuldrene av forfedrene våre sa forfatter Carsten Jensen i kunstparken for en uke siden. Men likevel river vi ned mye av det de har bygget. Noe er utslitt, utbrukt og ubrukelig i dag. Industrien må omstille seg og det som var lønnsomt i går er ikke lønnsomt i dag. GPS-navigasjon har gjort fyrtårnene nesten overflødige og seil er bare fritid og nostalgi. Men kanskje vi tar for hardt i når vi fornyer og utvikler oss? Ikke minst når vi står over for en global klimakrise som i mange tilfeller akselereres av vår vekst- og utviklingsiver. Og utvikler vi oss på en rettferdig måte i en global sammenheng? Hvor sender vi skrapet vårt? Rune gir noen av svarene i en bildeserie fra Bangladesh.

Jeg leser mange spørsmål - og noen mulig svar - inn i fotografiene til Rune og Ketil. Husk at så å si alle bildene har havet og kysten som bakgrunn. Havet og sjøen, som vi oppfatter som det evige, det uendelige og det opprinnelige.