Kommunenes Sentralforbund (KS) inviterer til kommunedager denne helgen og en av de viktige diskusjonene blir hva som kommer til å skje med kommunene i årene framover. Tidsperspektivet er 25 år fram. i 2037 markerer formannskapslovene sitt 200 års jubileum.
For 200 år siden ga formannskapslovene Norge et lokalt selvstyre få andre land hadde oppnådd. I dag er kommunene under press; mange oppgavene skal løses for en kravstor befolkning samtidig som staten stiller krav som ikke alltid reflekteres i store nok overføringer. Lokalpolitikerne mener handlingsrommet er lite, men skal samtidig høste oppslutning og legitimitet i lokalmiljøet.
En forskergruppe har laget tre scenarier for kommunenes utvikling.
1. En kommune som formidler private tjenester til innbyggerne. Innbyggerne kan velge ulike løsninger etter privat økonomi og behov
2. En kommune som langt på vei styres av staten for å sikre best mulig likhet i hele landet.
3. En kommune som kan sette sammen ulike moduler av samarbeid og tjenester der også regionalt samarbeid blir viktigere.
De tre scenariene som legges fram et veldig interessante og realistiske. Hvis en dimensjon kunne være tydeligere i alle tre scenarier måtte det være miljø og klima. Jeg tror vi i ettertid kan bli sett på som generasjonen som i for stor grad utsatte og overså følgene av de globale klimaendringene. Om 25 år kan vi ha fått begrensninger både på produksjon, forbruk og transport som kan gi interessante globale, nasjonale og lokale konsekvenser.
Jeg tror på kraften som ligger i kommunene og distriktene i Norge. Den vil aldri forsvinne trass i urbaniseringstendenser i Norge og resten av verden. Jeg tror derfor ikke på at det noen gang blir grunnlag for en nær total sentral statlig styring av kommunene.
Det private markedet kan gi gode svar på en del av utfordringene kommunene har og vil få. Det vil i en viss grad henge sammen med kommunestørrelse, men også en etisk og politisk forståelse av hva det går an å gjøre butikk av. Selv har jeg veldig stor tro på frivilligheten som en økende kraft. Frivilligheten har stadige viktigere tilleggseffekter. Det vil si eierskap, deltakelse, oppbygging av egne ressurser (empowerment) og gir stor positivt effekt i forhold til fysisk og psykisk helse.
Scenariobygging inneholder etter min mening en variabel mellom framtidspessimisme og optimisme. Jeg er optimist av natur og velger derfor å slutte meg til de positive mulighetene i modulkommunen. Det vil si en kommune kan sette sammen tjenester mer fleksibelt, gjerne i samarbeid med naboer i region og fylke. Det ligger en stort uutnyttet potensial i regionen, der kommunene kan samarbeide om tjenester og sette sammen fagmiljøer etter behov. Det blir også mulig å finne en sentral - lokal balanse som opprettholder det lokale skjønn og de lokale tilpasninger.
Modulkommunene må også ta hensyn for en viss likhet i tjenester, ikke minst gjelder det kvalitet i skolen - som vil bli en stadig viktigere peilepinne for hvor folk vil bosette seg. Statens innsats vil ikke nødvendigvis manifestere seg i detaljstyring og detaljkontroll, men økonomiske rammer som sikrer at kommunene kan løse de mange viktige oppgavene. Folk vil også i større grad dele bosted mellom en større by og et kystområde som Risør. Det vil også si at det blir skatteordninger som rettferdig kan ivareta to eller flere hjemkommuner. Også her er mine scenariotanker preget av optimisme.
Miljø- og klimautfordringene vil sakte forandre oss. Folk i kommunene vil bli mer kravstore, men ikke nødvendigvis på materielle goder. Vi nærmer oss det noe uklare begrepet ”lykke”, som henger mye sammen med sosiale møteplasser, deltakelse og aktivitet. Næringsliv og arbeid er helt sentralt, også langt ut i dagens pensjonsalder. Vi vet også at følt lykke henger nært sammen med likhet. Klimaendringene vil også kunne gi restriksjoner på reise, særlig lange flyreiser. Høyhastighets jernbane slår i gjennom som transportmiddel fra Oslo og sørover og fjernarbeid via nettilkobling premieres økonomisk.
Følelsen av ett - eller to - hjemsted holder seg sterk. Den lokale identiteten styrkes gjennom deltakelse. For noen typiske andre bosteds-kommuner, som Risør, vil kanskje andreboerne få stemmerett ved valg og gi en helt ny dynamikk til lokalpolitikken. Ofte vil vi se at de nye innbyggerne, med et første bosted i storbyene, blir mer lokalpatriotiske og hjemstedsdyrkende enn de opprinnelige innbyggerne i kommunen.
Uttrykket ”verden blir mindre” blir stadig mer aktuelt for kommunene. Arbeidsmarkedet blir mye mer internasjonalt og det oppstår en ny internasjonal solidaritet mellom norske lokalsamfunn og lokalsamfunn i utviklingsland. Samarbeidet gir positive effekter både for skoler, næringsliv og frivillig innsats. Det sterke internasjonale perspektivet settes også i et kjent historisk perspektiv for en sjøfartsby som Risør, der sjøfolk gjennom århundrer har hatt en vidt globalt utsyn.
Hva så med lokaldemokratiet? Det avhenger av hvor store spørsmål som behandles lokalt og hvor stort handlingsrommet er i egen kommune. En for sterk statsstyring kan skal et aksjonistisk lokaldemokrati som i mange tilfeller vil rette seg mot stats- og sentralmakten. Det kan gi nye folkelige opprør etter modell fra frustrasjonen som ga grunnlaget for formannskapslovene i 1837. I Norge er de lokaldemokratiske tradisjonene veldig sterke sett i forhold til de fleste andre land i verden. De politiske partiene står også sterkt helt ut i kommuner og grendelag. Men de politiske bildene blir er sammensatte. En lokalpolitiker må også sette seg inn i industrikonkurranse fra Kina, arbeidsinnvandring fra Sør-Europa og klimaflyktninger fra Bangladesh og samtidig ta stilling til utbygging i strandsonen og andre oppgaver vi kjenner fra lokalpolitikken i dag.
