Holmen – en utfordring for utbygger og oss

Holmen i Risør må fylles med liv og aktivitet, inkludert så mye næring og opplevelser som mulig. Vi må tenke videre enn et hotell som ingen ser ut til å ville drive. Det blir en utfordring både for Holmen-utbygger og alle som ønsker utvikling i Risør.

Rundt om i hele verden bygges det boliger og legges til rette for handel og ny næring der det en gang var tradisjonell industri. Noen av det mest vellykkede jeg har sett er Victoria & Alfred Waterfront i Cape Town der det er mange boliger, hotell, handel, restauranter, gallerier, akvarium, konserter og teater på små torv sammen med tradisjonelt småskala håndverk med slipp og et lite verft i full sving. Det gir variasjon både visuelt og i aktivitet. De tradisjonelle næringene er viktige. Alle må vente på at gangbrua til øya lukkes og åpnes når båter skal inn og ut til slippen. Det gir en fin nedbremsing av tempoet før man går inn på området. Nå er mye veldig forskjellig mellom storbyen Cape Town og småbyen Risør, men vi er begge veldig stolte av byen og sier ja både til fastboende og turister. Jeg tar ofte fram mine gode minner fra Cape Town når jeg ser for meg hvordan Holmen kan bli i framtida.

Er dagens planer for utbygging av Holmen de best tenkelige? Neppe. Jeg kan i likhet med mange andre drømme om hva Holmen kunne innholde av framtidsrettet næring, opplevelser, langsom vekst og totalt oppslutning i lokalbefolkningen. Men som kommunepolitikere i Risør må vi forholde oss på en åpen og konstruktiv måte til de initiativ og planer som foreligger. Planprosess bør bevege seg mot avklarende mål, ikke gå i utmattende runder. En del av vurderingen blir alltid hvor realistiske planene er og hva vi har å velge i. Vi kan også velge ikke å gjøre noen ting eller si nei, og ta konsekvensene av det.

Skribenten Helge Værland har i et større innlegg i Aust Agder Blad (AAB) samt et brev til alle de politiske partiene og ordføreren i Risør utfordret politikerne til å klargjøre sine synspunkter i Holmen-saken. Det har jeg gjort flere ganger før, blant annet i et lengre innlegg i AAB 8. desember i fjor. Det ligger fortsatt på avisens hjemmesider og kan leses der. Det jeg skrev den gangen gjelder stort sett fortsatt.

Det er bra at Helge og andre stiller store spørsmål om både Holmen, som er hele kommunens anliggende, og den totale utviklingen i Risør. Som politikere må vi nå ta fatt på en rullering av kommuneplanen, som både omfatter en areal- og en samfunnsdel. For meg er det viktig å gjøre samfunnsdelen mer gjennomarbeidet enn tidligere. Den skal si noe om hva slags kommune vi vil være og hvordan vi kan klare å oppnå våre mål.

Risør er en minsteinntektskommune og vi arbeider nå med stramme budsjetter for å innbyggerne et best mulig tjenestetilbud med vekt på oppvekst og omsorg. Det er sjelden kommunen selv kan gå tungt inn som en aktør i næringsutvikling. Et unntak er utviklingen av et rehabsenter i Risør der det er satt av et fond fra salg av energiaksjer som kan legges i dette prosjektet. Selv med denne kapitalen i bunnen blir det et svært krevende jobb å få senteret etablert og mange gode krefter arbeider for å få planene videre. Normalt må næringsutvikling foregå ved at noen ønsker å investere – og hente ut overskudd – i ulike prosjekter. Det være seg eiendom, bedriftsetablering eller opplevelsestilbud. En av de sikreste muligheter for næringsutvikling er å gi muligheter for utvikling og omstilling for det næringslivet som allerede finnes lokalt. Jeg har flere ganger forsøkt å få it-bedrifter til å etablere seg eller legge avdelinger ved sjøkanten i Risør, men har nokså unisont fått til svar at vi mangler eksisterende kompetanse og fagmiljøer på dette feltet. Spørsmålene om hva som er best må derfor bygge på de realistiske muligheter som finnes.

På spørsmålet om hva som er samfunnsmessig mest tjenelig for Risør er hovedmålet å få flere fastboende i kommunen, gjerne barnefamilier. I dag synker barnetallet og Risør har allerede nå en sterkere eldrebølge enn mange sammenlignbare kommuner. Vi har en fantastisk vakker bykjerne og mer liv i byen enn innbyggertallet skulle tilsi. Men de som driver handel i sentrum advarer om at vi kan komme til å vente oss flere tomme butikker. Utbyggingene på Holmen og i Flisvika vil trekke til seg flere folk som bor her hele eller deler av året. De har vi bruk for og de er med å legge grunnlaget for den aktive helårsbyen vi alle ønsker.

Turisme har vært en del av Risørs næringsgrunnlag i snart 100 år og det er kunstig å sette opp sterke motsetninger mellom fastboende og feriegjester. Som jeg har sagt flere ganger før har ethvert døgn noen oppholder seg i Risør en verdi. Den største verdien oppnås når noen flytter hit, betaler skatt til kommunen og kjøper varer og tjenester i kommunen året rundt i tillegg til å engasjere seg i organisasjonsliv og annet frivillig arbeid. Kommunens hovedmål er å tilby gode skoler og barnehager, gode omsorgstjenester, attraktive tomter og best mulige livsvilkår for de fastboende. Men de som er i kommunen deler av året eller på korte besøk bidrar også, og utgjør en viktig del av vårt næringsgrunnlag.

Helt siden Holmen-prosjektet ble lansert har jeg vært entusiastisk. Jeg ser farene ved at bebyggelsen blir for kompakt og ensartet, og vil ta det inn i videre dialog med utbygger. Jeg vil også gjerne at Holmen skal være et trivelig sted å oppholde seg for alle, at allmennheten skal ha best mulig tilgjengelighet og at det er så mye næring som mulig i tillegg til boligene. Fiskemottak og Sjøsenter er allerede er viktig del av nye planer. Blir hotellsatsingen umulig må vi også aktivt inn med planlegging av andre nærings- og opplevelsesprosjekter som tjener kommunen. Utbygger må engasjere seg sterkt i dette og kommunen må stille krav.

Valgkamp og kommunikasjon: De nære ting

Valgkampen og valget er over. Det gikk bra. De siste ukene har vært fylt av velvilje og gratulasjoner. Mye av det jeg har holdt på de de siste årene skal avrundes, avsluttes og pakkes ned. De neste fire år skal planlegges.

Jeg har hørt at valgkampen og valget for Arbeiderpartiet i Risør ble en seier for kløktig kommunikasjonsstrategi og min erfaring fra informasjonsarbeid. Å kommunisere godt vil uansett være nyttig kunnskap og egenskaper for en ordfører, men jeg er ikke helt sikker på at Arbeiderpartiets gode valg i Risør er en seier for de utspekulerte kommunikasjonsstrategier. La meg prøve å tenke litt høyt over dette.

Konklusjonen min er at det er ganske små og nære ting som påvirker valget. Det gjelder bare å oppdage, lære av og ta til seg innspill og ideer på helt vanlige hverdager hjemme og på jobb. Denne evnen har for meg vært viktigere enn en mastergrad i massekommunikasjon. Tror jeg.

Men informasjon er selvsagt en viktig de av en valgkamp. Et rimelig stort parti som stiller til valg i en kommune har tre ting å spille på i velgernes oppfatning. For det første er det politikken, slik den kommer fram i programmet og ellers formidles. For det andre er det kandidatene på valglista og for det tredje er det ordførerkandidaten. Hva som er innbyrdes vektfordeling mellom de tre elementene er usikkert og kan skifte. For alle tre områder er det viktig at folk informeres og ”vet noe”. Ofte er det ikke så mye og detaljert som sitter igjen hos velgerne. Det er kanskje litt om en politisk retning eller vilje pluss noen hjertesaker. For listekandidatene er det en samlet følelse; kanskje av fornyelse, ungdommelighet, entusiasme, bredde og kunnskap. For ordførerkandidaten gjelder mye av det samme, ofte med mer vekt på evne til ansvarlighet og overblikk. Men kandidaten må være såpass kjent at ikke velgere to dager før valget stiller spørsmålet: ”Hvem er det?”.

Det vil være både styrker og svakheter ved politikken og de framtidige politikerne. Det er helt naturlig, og oppfattes også slik av velgerne. Dette er helt vanlige mennesker som vil gjøre en innsats for lokalsamfunnet. Svakheter trenger ikke nødvendigvis gjemmes bort, men i mange tilfelles snus til en styrke. For eksempel kan mangel på erfaring kan bli vilje til å se nytt.

Fra medieteorien

Jeg husker igjen en god del av det jeg lærte da jeg for ganske mange år siden studerte massekommunikasjon i den multikulturelle byen Leicester midt i England. Dette var i årene da Tony Blair slo igjennom som politiker i landet og engelskmennene hadde lært av amerikanerne at politikere kunne formes og presenteres som en vare. Heldigvis hadde Tony Blair sjarme og kunnskap nok til å tåle å bli pakket som et salgsvare. Vi så alle grepene som ble gjort før den store partikongressen. Blair skulle komme inn på scenen, kaste dressjakka fra seg og brette opp skjorteermene. Dette skulle signalisere arbeidslyst, pågangsmot og avstand fra de konservative som alltid holdt jakka på. Jakkekastingen ble gjentatt på partikongresser over hele verden, også i Norge. Slike åpenbare PR-grep kan virke latterlige i lokalsamfunn der listekandidatene allerede er kjent gjennom generasjoner. Der er det viktigere og riktigere å stå fram som den personen man er, på (mest mulig) godt og (i passe porsjoner) godt.

Fra studiene husker jeg også forskningen til vår instituttbestyrer Annabelle Sreberny-Mohammadi som hadde forsket på hvordan vanlige folk spredte informasjon og mobiliserte til å styrte sjahen av Iran på slutten av 1970-tallet. Mens sjahen kontrollerte alle store og nasjonale medier spredte folk på grasrota informasjon ved hjelp av møter og hjemmekopierte kassetter. Til slutt ble det en omveltning i landet. I ettertid sett kanskje ikke til det bedre. Nå er det nye folkegrupper som må bekjempe prestemakt og enevelde ved hjelp av internett og sosiale medier. Hovedlærdommen er at det er mulig å skape endring i et samfunn der stemningen og oppfatningen allerede svinger i din retning.

Helt sentralt i mediestudiene ved universitetet i Leicester, kjent som et av de meste og mest kritiske innen sitt fagområde, er begrepet ”den offentlige sfære” lansert av den tyske filosofen Jürgen Habermas. Ideen er hentet fra kaffehusene i europeiske storbyer, typisk Wien, der folk møter til kaffe og gode, åpne samtaler i et offentlig rom. I beste fall fungerer disse samtalene som frigjørende, avklarende og samfunnsbyggende. Habermas har sagt at det skal en del til at disse positive offentlige rom skapes i små samfunn der nesten alle stiller med egne særinteresser, enten politiske, forretningsmessige eller gjennom slekt, vennskap og annen lojalitet. Kanskje har vi noen slike offentlige og åpne diskusjoner rundt kafebord i Risør? Hver gang jeg leser om Habermas og den offentlige sfære tenker jeg i alle fall på min gamle kollega Oddvar, som ofte er så se på byen involvert i en samtale om politikk, samfunnsliv eller fotball. Med sin åpne, spørrende, passe kritiske og uforutsigbare holdning er Oddvar Risørs kanskje beste bidragsyter i de offentlige diskusjoner i små og store rom. Det offentlige rom må ikke forveksles med gruppene av gammelmannspessimister (gamle i alder og/eller gamle til sinns) som finnes over hele verden. Dette er normalt menn som har mistet makt og innflytelse, som synes alt var bedre før og som alltid ser pessimistisk på framtida uansett hvor lys den måtte fortone seg for andre.

Fra hverdagslivet

Så langt om medieteorien som har påvirket meg. Fortsatt mener jeg at de beste kommunikasjonsrådgivere, bevisste eller ubevisste, finnes i de personer og hendelser som står meg nærmest. La meg gi noen eksempler.

Jeg har i over 30 år vært gift med Inger som er utdannet psykomotorisk fysioterapeut. Det vil si at hun både personlig og faglig leser mitt kroppsspråk ned til det minste komma. Har vi møtt noen på gata kan hun si: ”Han der likte du ikke så godt”. Jeg prøver å vri meg unna, men vet at Inger innerst inne har rett. Andre ganger kan det være motsatt: ”Han likte du”. Jeg svarer ”Å….., kanskje det”. Ingers råd er at det er ikke nødvendig og naturlig å like alle, men at man i holdning og oppmerksomhet bør gi alle en sjanse. Det vi si å stoppe opp, stå rolig, se på folk, lytte og være alvorlig og rimelig hyggelig. Har en dårlig tid eller må videre, må en forklare dette på en skikkelig måte. Det handler om å være i seg selv, være tilstede i situasjonen og ikke la seg forstyrre av egne tanker om hva man heller burde gjøre eller hva som skal skje etterpå. Alt oppsummert som vanlig folkeskikk for de fleste. Det har vært et veldig godt råd, først og fremst fordi jeg selv føler jeg får mer ut av møter med folk og hva de har å si.

Min nærmeste nabo heter Christian. Han er en praktiker, jeg er en teoretiker og vi utfyller hverandre godt. Nå har vi bygget vei sammen og justert grensene mellom eiendommene våre etter den nye veien. Vi høster erfaringer av tre generasjoners godt naboskap og vi regner begge med at våre barn igjen skal arve den gjensidige forståelsen om at naboer skal finne løsninger som er ”greit for begge parter”. Sammen med Christian går vi opp grensa og ser på den nye veien. Vi må begge gi og ta litt, begrunne og forklare. Kravene er rimelige, vi har lett for å sette oss i den andres sted. Stemningen er åpen og god. Etter at vi er ferdige snakker vi om valget som er et par dager unna. Christian har aldri framstått som en arbeiderpartivelger, men denne gangen er han ikke i tvil om hva han vil stemme ved kommunevalget. ”Vi satser på deg vet du”, sier han. Jeg gikk hjem med en veldig god og varm følelse.

Da jeg vokste opp på Torskeberg var jeg så heldig å ha mange nokså jevnaldrende venner i nabolaget. En av dem er Svein. Han har bodd i Risør hele livet og alltid slitt med en sykdom som har begrensa livet hans veldig mye. Likevel har Svein alltid hatt en lun humor og gode sosiale instinkter. Han har alltid likt å snakke med folk, og folk har likt å snakke med han. For noen uker siden trengte jeg Svein som modell til noen bilder på en fotoworkshop. Han stilte opp, og jeg lovte han noen bilder som takk for hjelpa. Dagene ble travle før valget, men jeg visste at med Svein må man holde avtaler og løfter til punkt og prikke. Jeg visste han ventet på bildene. Tre dager før valget satt jeg alt annet til side og laget et stort fotoalbum til Svein med over 25 bilder. Han ble glad, takka pent og jeg fikk nok en påminning om at løfter skal holdes.

I et par tiår har jeg drevet med internasjonalt utviklingsarbeid. Resultatene er vanskelig å måle i en komplisert virkelighet der mange krefter virker mot den positive utviklingen som alle håper på. Jeg har lært at det er viktig å trekke med de riktige personene i en positiv utvikling. En person med pågangsmot, stayeregenskaper og evne til å trekke andre med seg er gull verd i alt utviklingsarbeid. Jeg har derfor helt privat forsøkt å støtte noen enkeltpersoner i land i Afrika og Asia som jeg har hjulpet med utdanning, jobber og tilgang til internasjonale nettverk. Det har gitt meg mye glede å følge hvordan disse personene. Ikke bare har forbedret sine egne liv, men også trukket andre med seg. En av dem jeg har satset på er Christine fra Kenya. Hun kommer fra en liten by i Kenya, ble premiert som flinkeste elev på videregående skole i sitt fylke, har skrevet barnebøker og fikk jobb som journalist i en stor avis i landet. Hun skrev om korrupsjon i helsesektoren og ble satt under press og trusler av mange - inkludert arbeidsgiver og egen familie. Hun måtte bort fra jobben. Jeg hjalp Christine med studieplass på et universitet i Sverige, og hun kvitterte med å ta to mastergrader på rekordtid. Inspirert at Christines suksess hadde jeg, uten å ha tenkt meg skikkelig om, sagt ja til å også hjelpe hennes søster til å få stipend til en norsk folkehøyskole. Noen uker før valget kom søsteren til flyplassen i Kristiansand. Sjelden har uttrykket ”et gudsord fra landet” vært mer treffende. Dypt religiøse er de fleste i Afrika, men det viste seg at søsteren aldri tidligere hadde vært utenom hjemfylket i vestre Kenya. Hun var en stille og forsagt landsbyboer, åpenbart dypt skeptisk til alt det nye i Norge - ikke minst mat og klima. Jeg tenkte at dette kunne aldri gå bra og klaget min nød til Christine over å ha anbefalt en søster til å reise rett inn i et enormt kultursjokk. Christine sa at jeg måtte gi søsteren litt tid, så skulle jeg se at de nye omgivelsene ville gi henne et stort personlig løft. Jeg tvilte sterkt på det. En uke etterpå besøkte jeg søsteren på folkehøyskolen. Et under hadde skjedd. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Hun hadde byttet ut landsbyklærne med en ny smart garderobe, hun satt med pcen på rommet og surfet på internett og hadde fått nye venner i hele oppgangen. ”Du må stole på folk og tro på at alle han forandre seg”, sa Christine, da jeg ringte igjen.

I det siste året har jeg vært lærer i mediefag på Risør videregående skole. Jeg kan mye om media, men ikke så mye om pedagogikk. Heldigvis har skolen hatt gode ledere og mentorer som har gitt meg råd om undervisningsopplegg og grunnleggende pedagogikk. Min mest rause og tålmodige kollega og mentor har vært Lise. Hun er en veldig god lærer som får fram flinke elever gjennom å vise at hun er virkelig opptatt av og glad i elevene sine. Samtidig er hun streng, rettferdig og stiller krav. Et par uker før valget hadde jeg en time sammen med Lise. Temaet var terrorhandlingene i Oslo og på Utøya og media. Elevene fortalte hvordan de hadde reagert på terroren, hvilke medier og informasjonskanaler de hadde forholdt seg til og hva de hadde tenkt og følt i timene og dagene etter 22. juli. Alle lærere sliter seg gjennom en del tunge timer på jobben, men lever på de magiske øyeblikkene der elevene blir så entusiastiske og involverte at de vil at undervisningen skal fortsette langt ut i frikvarteret. Dette var en slik time. Lise og jeg så på hverandre og nikket. Hemmeligheten var å la ungdom fortelle om noe som engasjerte og der følelsene var sterke. Alle har sine egne historier å fortelle og det er opp til både lærere og politikere å ta seg tid til å lytte.

Konklusjon

Disse inntrykkene fra valgkampens hektiske uker leder opp til min konklusjon: En lokalpolitiker som vil bli valgt må satse på seg sjøl, både gode og dårlige sider. Målet er å forbedre seg litt som medmenneske og samfunnsperson. Lærdommen ligger ikke i innfløkte kommunikasjonsteorier, men kan hentes hos de aller nærmeste og i det helt hverdagslige.

Hva jeg liker i Risør

Som ordførerkandidat i Risør har jeg blitt intervjuet av Aust Agder Blad. Alt vel og bra, men det er ett lite spørsmål som har kommet på trykk som jeg stusser på. Grunnen er at spørsmålet aldri ble stilt og jeg har derfor aldri svart på det.

”Spørsmålet” lyder: Kan ikke leve uten? I følge avisen skal jeg ha svart: En god kopp kaffe og en god avis. Egentlig ikke så feil. Litt gammelmodig og traust kanskje, og er det noe vi middelaldrende menn ikke vil være, så er det gammelmodige og trauste. Jeg kunne sikkert ha svart noe med Ipad og dobbel espresso i et desperat foryngelsesforsøk. Men trolig hadde jeg svart noe helt annet.

Jeg stusser litt på hvorfor spørsmålet har kommet på trykk. Kanskje har det blitt liggende igjen fra forrige ordførerkandidatintervju? Eller kanskje har avisene lært av filmindustrien og begynt med produktplassering? Papiravisene går jo en usikker framtid i møte.

Uansett. Jeg satt meg ned for å tenke på hva jeg egentlig ville ha svart. Jeg kan faktisk klare meg uten det eller meste, om det skulle knipe. Men spørsmålet er vel egentlig ment som en oppfordring til å si hva jeg liker godt.

Derfor har jeg laget denne personlige listen over hva jeg liker godt i min hjemkommune Risør. Smått og stort, slik bare jeg ser det. Men som kanskje noen kan kjenne seg igjen i. Alle punktene har ikke nødvedigvis noe med Risør å gjøre. Men siden det skjer og har skjedd i Risør har det jo likevel det.

• Lange søndagsfrokoster med Inger der vi diskuterer filosofi, litteratur og livet i sin alminnelighet.
• Når jeg kommer inn på Fiskemottaket og spør om fisken er fersk og Frida svarer: Den ble nettopp levert fra båten ved brygga.
• Båtturen inn fra Stangholmen mot Risør sentrum like før midnatt tidlig i juli.
• Sommerhandel på Søndeled, inkludert kjøpmann Stian Lund i Kiwis sommeruniform med shorts.
• At vi alltid på veien ut lurer litt på hvor jettegrytene på Sild ligger, men at vi finner fram.
• Den fine utsikten og den gode roen på Sundet. Det minner meg alltid hos søndagskaffe hos Helga og Gregar.
• Kantarell vi bare snubler over i skogen.
• En formålsløs tur med Øysang-ferga med en kikk ned i salongen.
• At Sørlandsporten kafeteria aldri pusser opp, i alle fall ikke slik at det merkes.
• Ferske, hjemmebakte wienerbrødstenger. Det minner meg om min mor.
• Henrik Syse på besøk hos Aktive Fredsreiser.
• Når vi stiller opp driverne på elgjakta ved Graskjær og jeg hører Tobben rope: Hoho, nå starter vi å gå om fem minutter.
• Bakoversveisen til Harald Opsjøn
• At noen etter åpning av kunstutstilling i Kunstparken spør den unge kunstneren: Vet mora di at du driver med dette her?
• Arne som går på ski gjennom byen selv om snøen er nesten borte.
• At Svein lager så mye fint og liker seg så godt på Frivillighetssentralen.
• Den gamle globusen på Bøtte skole.
• Når John Thomas spør meg om jeg tror værhanen på toppen av pipa hans er rett eller heller litt mot høyre.
• Risørmagasinet.
• At Vesla fortsatt jobben i butikken til Knut selv om hun snart er 80 år gammel.
• At Knut Arne markedsfører seg som fotograf og forkynner.
• At Tone på Galleri Villvin alltid har et strålende smil til alle som kommer inn døra, også til de hun vet bare skal inn for å kikke.
• Gamlebutikken i Hopestrand, et eksempel på pågangsmot.
• At Bosse og Victor prater sammen på historierommet hos Lindstøl Libris.
• At isene med tre kuler i Risør er absurd store.
• Jan Gunnar som tar ansvar for bedriften han var med å bygge opp og gjorde kjent i hele landet.
• 17.maitoget i gatene på Tangen.
• Leif som går i den samme gule regnjakka han fikk som leder av Trebåtfestivalen på 1990-tallet. Minner litt om Kongen som går med dynejakka fra forrige OL.
• At Frelsesarmeen må avlyse sin ”Stille time”.
• 17.maiappellen på skoleplassen som nesten ingen hører.
• Stemningen på Peterhead når jeg åpner døra tre minutter før torsdagsquizen begynner.
• Når jeg spør en femteklasse på Risør barneskole om hva som mangler i en eksempel-by på tavla i forhold til Risør og ei jente rekker opp handa og svarer: Meg. Jeg mangler i den andre byen.
• Glassmaleriet under taket i Frydendal kirke. Det får meg til å tenke at her har ingenting forandret seg siden jeg var liten gutt.
• Når fire lystige 17-åringer sitter ved middagsbordet hjemme og diskuterer hva de gjorde i gamle dager.
• Herrefrisør Arnfinn som spiller trekkspill for de kundene som spør pent.
• Basarene på Bedehuset som lodder ut "brodererte dukæ".
• Leif Ove Andsnes som rusler i byen.

Og slik kunne jeg fortsette og fortsette. Jeg oppfordrer andre til å tenke på det samme spørsmålet og bidra på Facebooksiden ”Hva jeg liker i Risør” og å møte opp på Risør Arbeiderpartis ”Superlørdag” på torvet 10. september. Der setter vi opp en stor tavle og oppfordrer alle til å henge opp gule lapper med sine bidrag.

Hvorfor stemme?

Bruk stemmeretten er hovedbudskapet fra Risør Arbeiderparti denne uka. Da må vi også kunne svare på spørsmålet: Hvorfor det?

Svaret er at et representativt demokrati forutsetter at en størst mulig del av befolkningen stemmer ved valg. Da blir ordet ”folkevalgt” en sann betegnelse på de som skal bestemme over politikken i vår kommune i de neste fire år.

Det er betenkelig at bare rundt 30 prosent av førstegangsvelgerne stemte ved forrige kommunevalg, i følge valgforsker Bernt Aardals statistikk. Det gir en utfordring til lokale partier om å gjøre lokalpolitikk relevant og interessant for ungdom. Min oppfatning er at ungdom er samfunnsengasjerte, men ofte med oppmerksomheten rettet mot større spørsmål enn temaene i lokalpolitikken. Det er forståelig at 18-åringer ikke brenner for flere sykehjemsplasser, men det hadde uansett vært veldig interessant å få ungdoms innspill til hvordan skolen kunne bli bedre eller hva de forventer av framtidas arbeidsmarked. Første skritt er å spørre ungdom og lytte til hva de sier.

Store spørsmål er også lokale

Jeg mener at de store politiske spørsmål, som ungdom er mest opptatt av, også kan ha en plass i lokalpolitikken. Derfor har Arbeiderpartiet i Risør valgt å ta internasjonalisering inn som et eget programområde i vårt valgprogram. Vi synes også det er trist er miljø og klima så ofte blir glemt i den politiske debatten. Miljø er en global utfordring som også stiller krav til oss som bor i et lokalsamfunn. Slagordet om å tenke globalt, men handle lokalt er like aktuelt.

En livskraftig demokrati må gjennomgå et konstant vedlikehold. Ungdom vil ikke alltid forstå hvor verdifullt, men sårbart, demokratiet er før de møter folk som undertrykkes i land der demokratiet ikke virker og menneskerettigheter settes til side. Flyktningene som bor i kommunen vår kan dele mange erfaringer om dette. Skolene bør også trekke inn folk som kan fortelle ungdom at verden ikke er så fredelig og enkel som i vårt eget lokalsamfunn. Jeg var selv så heldig å kunne invitere fotografen Tsvangirayi Mukwazhi fra Zimbabwe som gjestelærer ved Risør videregående skole tidligere i år, og jeg så hvordan hans historier fra et land med et styresett i krise engasjerer og mobiliserte ungdom til solidaritet.

En del av lokalsamfunnet

For meg er spørsmålet ”hva er best for oss” mye mer interessant i lokalpolitikken enn å spørre om hva som er best for meg. Det er derfor en utfordring å sørge for at ungdom føler seg virkelig som et del av et lokalsamfunn. Lokalfølelsen stimuleres både av deltakelse og kunnskap. Et godt eksempel er hvordan Risør Trebåtfestival klarte å få et ungdomscrew til å jobbe beinhardt som frivillige under hele festivalen. Teamleder Cathrine Karlson har fortalt i Trebåtfestivalavisa hvordan hun selv gjennom deltakelse har fått trebåtfestivalen som et veldig positivt minne og en viktig del av egen identitet som risørungdom.

Jeg tror barn og unge i Risør vet for lite om vår egen kommune. Skolen, foreldre og andre voksne er ikke flinke nok til å fortelle og vise sammenhengene i et lokalsamfunn. Ungdom vet altfor lite om det lokale næringsliv, både det private og det offentlige. Hvordan skapes verdier i et lokalsamfunn - og hvordan deles de? Det er spørsmål unge og voksne gjerne kunne ta en alvorlig prat om. Arbeiderpartiet i Risør har selvsagt takket ja til den fine utfordringen fra Ungt Entreprenørskap Agder om å delta på timer i lokalkunnskap ved barneskolene i Risør. Vi har også programfestet at vi vil ha lokalkunnskap inn i undervisningen ved barneskolene. Dette er ikke minst en god investering i å få flere risørungdommer til å flytte tilbake til hjemkommunen.

Nye måter å stemme på

Vi må også redusere alle terskler for at ungdom får stemme. Forhåndsstemming er i gang på kommunehuset. Det er ikke minst viktig påminning for hele allmennklassen med førstegangsvelgere fra Risør vgs som er på klassetur på valgdagen i år. Stemmegivning via internett er i full sving som et forsøk i flere norske kommuner, men ikke i Risør dette året. Valg via internett kan vise seg å være en naturlig måte å stemme på for mange, ikke minst førstegangsvelgere.

Selv synes jeg det er tradisjon og høytid over å putte min stemmeseddel i den slitte urna på gamle Bøtte skole i Torskeberg krets (Navnet Bøtte, kommer av bytte/eiendomsgrense - ikke at skolen er så liten at den får plass i ei bøtte). Jeg blar gjennom den gamle protokollen der både min bestefar, far og jeg selv som ledere i stemmestyrer har skrevet ned referat for stemmedagen. Ved siden av meg sitter min nabo og barndomsvenn Torbjørn ”Tobben” Torskeberg. Også han finner navnene til far og bestefar i den samme protokollen.

Vi skal ikke glemme høytid og tradisjon knyttet til valg, men huske å gi alle mulighet til å stemme på den måte som passer best for hver enkelt. Humoristen Are Kalvø skriver at en gang i framtida kommer vi til å le av at folk sto i kø foran samfunnshus og gymsaler for å avgi stemme. Det blir nok en stund til. Dessuten er det aldri kø på valglokalet på Bøtte.

Kunst og sugerør

Hvorfor er det så mye konflikt rundt kunstparken i Risør og begrepet Kunstbyen Risør? Er egentlig en liten gruppe kunstnere så viktig for Risør? I seg selv er nok ikke denne saken så veldig viktig. I alle fall sett i forhold til skole, omsorg og næringsvekst der kommunens store utfordringer ligger.

Men debatten om kunstparken trekker opp noen motsetninger og ulike tenkemåter som handler om politiske prioriteringer i Risør og hva som skal til for at positive og skapende krefter skal få gode vekstvilkår. Jeg er opptatt av å vise tillit, andre mener kontroll fungerer bedre.

Det er ikke vanskelig å mistenkeliggjøre profesjonelle kunstnere som en relativt unyttig og sutrende gruppe mennesker med ”sugerør” ned i offentlige budsjetter (Leder i Aust Agder Blad 26. mars). Dette har tidligere vært typisk Fremskrittsparti-retorikk, men også dette partiet kommer på nye tanker i maktposisjon. I Oslo, med Frp i byrådet, er partiet med på en offensiv satsing på profesjonell kunst, smale festivaler og andre arrangementer. Jeg var nylig i Mandal, en kommune der Frp er det største partiet og har ordfører. Har bygges det nytt kulturhus til 200 millioner, der det både skal satses på amatører og profesjonelle innen mange kunst- og kulturformer. Ambisjonene er store og det vil koste. I Risør, som gjennom 30 år har bygget opp en troverdig rennommé som kunst- og kulturby, gjenbrukes gamle Frp-argumenter av AABs lederskribent.

I flere undersøkelser kommer kulturtilbudet høyt opp på lista over hva som frister unge mennesker til å flytte til (eller fra) en kommune. Utstillinger, gallerier og festivaler er også sentralt i reiselivsmarkedsføringen. Det er ingen tvil om at profesjonalitet og kvalitet er viktig for å lykkes på dette området. Det er også fristende å minne om at vår nabokommune Kragerø nå har fått på plass en kunstskole med Anna Stina Næss fra Risør som leder. Med en bevisst satsing fra Risør kommune kunne Risør vært et naturlig lokalisering av en slik fagskole.

Rett som det er lurer jeg på om jeg selv mangler kunnskap eller blir for enøyd i synet på en sak. Jeg tar derfor en telefon til fotografen Rune Nylund Larsen på Søndeled. Han er både kunstner og kommersiell fotograf og startet sin karriere i Risør kunstpark som stipendiat. Rune har en BA-grad i fotografi fra England og har studert fotokunst i Finland.

Rune forteller at han for noen år siden sammen med noen kamerater besøkte Risør under trebåtfestivalen. Han tok en tur innom Galleri Branntårnet og møtte Hans Skar. I et telt på torvet møtte han næringssjef Reidar Grøsle. Begge fortalte at kunstparken hadde gjestegallerier som unge kunstnere kunne søke på. Rune søkte, men bare fordi Risør hadde troverdighet som kunstby og hadde et aktivt miljø av profesjonelle kunstnere. I dag er Rune bosatt med familien på nybygd hus på Søndeled. Han er både kunstner og kommersiell fotograf med vekt på maritime motiver. Har gitt ut en rekke bildebøker, tatt initiativ til fotofestival, undervist barn og ungdom og vært gallerist i Branntårnet.

Økonomi kommer raskt på banen. Livet som kunstner er ikke enkelt for den som vil skaffe en god og stabil inntekt til seg selv og familien. En stor levekårsundersøkelse blant kunstnere viser at bare de færreste profesjonelle kunstnere kan leve utelukkende av kunsten. Mange må kombinere med annet inntektsgivende arbeid. Noen er heldige og kan kombinere med undervisning eller konsulentvirksomhet innen fagområdet, andre jobber i kassa på supermarked eller sykehjem. Selv har Rune kombinert kunsten med mer kommersielt fotoarbeid og bokutgivelser. Han har også vært lærer og kursholder. Hele tiden har han vært representert på mange viktige utstillinger, blant annet under Stavanger som europeisk kulturby. Han har også blitt innkjøpt til utsmykning av flere offentlige bygg.

Som kunstfotograf lever Rune i ”konkurranse” med veldig mange amatører. Nesten alle i Norge eier et avansert digitalt fotoapparat og mange kan manipulere digitale bilder i ulike dataprogrammer. For mange ser det veldig imponerende og proft ut. Hvordan kan da amatører skilles fra de profesjonelle? Jeg tar dette opp med Rune. Han legger vekt på formelle kvalifikasjoner som utdanning samt en cv som lister opp utstillinger og offentlige innkjøp. Han forklarer også at profesjonell kunst normalt vil mer enn bare å vise fram noe visuelt vakkert og behagelig. God kunst kommenterer våre liv og samfunnet vi bor i. Rune er opptatt av historie, spesielt kysthistorie. Hans fotografier av fyrtårn og seilskuter sier noe om det som har vært, er en hyllest til håndverk og tradisjoner som er på vei bort. Ved siden av å kommentere det som har vært, får Runes bilder oss også til å reflektere over nåtiden. Budskapet sitter både i den gjennomførte teknikken og det kunstneriske uttrykket. Begge deler har Rune tilegnet seg gjennom en lang utdanning og profesjonell praksis som han aldri ville ha lært seg i en fotoklubb eller ved å lese fotobøker.

Rune Nylund Larsen er bare en av mange kunstnere og kunsthåndverkere som har satt Risør på kartet. Merverdien og ringvirkningene Rune og hans kolleger har skapt er vanskelig å måle, men jeg føler meg sikker på at den er større enn de fleste er klar over. Husk at et sugerør kan brukes to veier. Det kan også brukes til å blåse noen livgivende bobler inn i en materie som har blitt litt for sur og dau.

Politisk lærdom fra Peterhead Pub

I året som har gått har jeg lært mye om politisk arbeid på Peterhead Pub i Risør. Jeg ser fram til å lære mer på torsdagene i 2011.

Peterhead Pub er en skotsk pub som ser ut til å ha blitt flytta med alt innbo og løsøre - lock, stock and barrel som de sier på de britiske øyer - fra ei bakgate i en skotsk småby til Stranden i Risør. Hver torsdag samles 70-80 risørboere til quiz under det lave taket på puben. Vi vagler oss rundt småbord og bardisker for å svare på spørsmål om nesten alle slags temaer.

Jeg kom med på laget ”I eldste laget” for et par år siden. I fjor vant vi quizen sammenlagt foran erkerivalen Risør Seilforening. ”I eldste laget” er sammensatt av tre pensjonerte lærere, en lærer i jobb og meg som halv-spesialist på tilfeldig kunnskap på en rekke områder. Dessuten har jeg sett ganske mange av de obskure filmene quizmaster Hans Petter stiller spørsmål fra.

Selv er jeg sammen med resten av laget bare under quizen, jeg kommer tre minutter før spørsmålene starter og går så snart resultatene er klare. Allikevel synes jeg at jeg har blitt veldig godt kjent med og knytta til de andre på laget. Jeg gleder meg virkelig til å treffe Oddvar, Randi, Sissel og Torvil hver torsdag.

Hva har så dette med politikk å gjøre? Partipolitisk tror jeg laget mitt har et borgerlig flertall, og jeg merker at Jens Stoltenberg ikke er noen vinner i dette selskapet. Jeg har ikke så mye å hente i politisk innhold sammen med mine quiz-venner, og vi har heller aldri tid til å diskutere politikk mellom spørsmålene. Men måten politikk kan drives på lærer jeg mye om.

Noe av det som gjør quizen så populær er spørsmålene som quizmasterne Hans Petter og Jørn lager. Noen av spørsmålene er veldig lette, synes vi. Andre er helt umulige å spare på, synes vi. Andre lag ser det helt omvendt og svarer på spørsmål om 90-tallspop like selvfølgelig som vi tar hovedstaden i Burundi. Noen ganger er spørsmålene litt håpløse; for hvor mange innbyggere er det egentlig i London og Tibet er vel ikke et selvstendig land? Men veldig ofte er spørsmålene formet slik at vi tenker ”dette var veldig vanskelig”, før vi sammen assosierer, foreslår og lurer sammen på en slik måte at vi til slutt - i felleskap - klarer å dra det riktige svaret ut av hjerneceller vi for lengst trodde var døde - eller ikke visste vi hadde. Nettopp denne intense samhandlingen får fram resultater vi bare hadde klart sammen, aldri hver for oss.

Noen ganger tar vi feil. Vi sier ”dette kan jeg” og husker helt feil. Da er regelen at ingen blir sure, for vi vet at neste gang kan det være meg som er sikker på noe jeg ikke burde være så sikker på. Vi snakker sjelden om feil som er gjort, men gleder oss over utfordringer vi har klart. Vi skryter av hverandre når vi klarer vanskelige spørsmål og gleder oss sammen når vi vinner. Dette handler om det som for noen år siden ble omtalt som sosial intelligens, og som nå oftere kalles sosial kompetanse. Det handler om å kort tid og under press å kommunisere, utfordre, akseptere, diskutere, tvile, overbevise og oppmuntre.

Quizen på Peterhead har en ganske lang liste med regler. Det er ikke lov å jukse og folk oppfordres til å angi forsøk på juks. Vi prøver også å vise raushet og være romslige med feilskrivinger og stavefeil, selv om det kan holde hardt med en gjeng lærere på laget. Vi skryter av nye lag som gjør det bra og klapper for alle når resultatlista leses opp. En viktig regel er at alle tvister og all uenighet rundt spørsmål og svar skal avklares i løpet av quizkvelden. Det som ikke er avklart der og da, skal glemmes.

Erfaringen fra quizkveldene på Peterhead Pub vil jeg gjerne ta med meg inn i det politiske arbeidet i Risør. For meg er det viktig hvordan politikk drives, og jeg legger stor vekt på det i arbeidet vi nå gjør for å sette sammen en politisk liste og et politisk program, men veldig mange helt ferske politikere på laget. Det er riktig at politikk er makt og ofte konflikt, men jeg har ennå ikke møtt en virkelig dyktig og respektert politiker uten stor sosial kompetanse. Det som virker dårlig er liten sosial kompetanse og stor politisk makt i kombinasjon. Jeg har lovet alle kandidatene på Risør Arbeiderpartis liste at lokalpolitikk skal være lærerikt, utfordrende og moro. Da er jeg sikker på at kunnskapen fra Peterhead Pub blir nyttig.