Valgkampen og valget er over. Det gikk bra. De siste ukene har vært fylt av velvilje og gratulasjoner. Mye av det jeg har holdt på de de siste årene skal avrundes, avsluttes og pakkes ned. De neste fire år skal planlegges.Jeg har hørt at valgkampen og valget for Arbeiderpartiet i Risør ble en seier for kløktig kommunikasjonsstrategi og min erfaring fra informasjonsarbeid. Å kommunisere godt vil uansett være nyttig kunnskap og egenskaper for en ordfører, men jeg er ikke helt sikker på at Arbeiderpartiets gode valg i Risør er en seier for de utspekulerte kommunikasjonsstrategier. La meg prøve å tenke litt høyt over dette.
Konklusjonen min er at det er ganske små og nære ting som påvirker valget. Det gjelder bare å oppdage, lære av og ta til seg innspill og ideer på helt vanlige hverdager hjemme og på jobb. Denne evnen har for meg vært viktigere enn en mastergrad i massekommunikasjon. Tror jeg.
Men informasjon er selvsagt en viktig de av en valgkamp. Et rimelig stort parti som stiller til valg i en kommune har tre ting å spille på i velgernes oppfatning. For det første er det politikken, slik den kommer fram i programmet og ellers formidles. For det andre er det kandidatene på valglista og for det tredje er det ordførerkandidaten. Hva som er innbyrdes vektfordeling mellom de tre elementene er usikkert og kan skifte. For alle tre områder er det viktig at folk informeres og ”vet noe”. Ofte er det ikke så mye og detaljert som sitter igjen hos velgerne. Det er kanskje litt om en politisk retning eller vilje pluss noen hjertesaker. For listekandidatene er det en samlet følelse; kanskje av fornyelse, ungdommelighet, entusiasme, bredde og kunnskap. For ordførerkandidaten gjelder mye av det samme, ofte med mer vekt på evne til ansvarlighet og overblikk. Men kandidaten må være såpass kjent at ikke velgere to dager før valget stiller spørsmålet: ”Hvem er det?”.
Det vil være både styrker og svakheter ved politikken og de framtidige politikerne. Det er helt naturlig, og oppfattes også slik av velgerne. Dette er helt vanlige mennesker som vil gjøre en innsats for lokalsamfunnet. Svakheter trenger ikke nødvendigvis gjemmes bort, men i mange tilfelles snus til en styrke. For eksempel kan mangel på erfaring kan bli vilje til å se nytt.
Fra medieteorien
Jeg husker igjen en god del av det jeg lærte da jeg for ganske mange år siden studerte massekommunikasjon i den multikulturelle byen Leicester midt i England. Dette var i årene da Tony Blair slo igjennom som politiker i landet og engelskmennene hadde lært av amerikanerne at politikere kunne formes og presenteres som en vare. Heldigvis hadde Tony Blair sjarme og kunnskap nok til å tåle å bli pakket som et salgsvare. Vi så alle grepene som ble gjort før den store partikongressen. Blair skulle komme inn på scenen, kaste dressjakka fra seg og brette opp skjorteermene. Dette skulle signalisere arbeidslyst, pågangsmot og avstand fra de konservative som alltid holdt jakka på. Jakkekastingen ble gjentatt på partikongresser over hele verden, også i Norge. Slike åpenbare PR-grep kan virke latterlige i lokalsamfunn der listekandidatene allerede er kjent gjennom generasjoner. Der er det viktigere og riktigere å stå fram som den personen man er, på (mest mulig) godt og (i passe porsjoner) godt.
Fra studiene husker jeg også forskningen til vår instituttbestyrer Annabelle Sreberny-Mohammadi som hadde forsket på hvordan vanlige folk spredte informasjon og mobiliserte til å styrte sjahen av Iran på slutten av 1970-tallet. Mens sjahen kontrollerte alle store og nasjonale medier spredte folk på grasrota informasjon ved hjelp av møter og hjemmekopierte kassetter. Til slutt ble det en omveltning i landet. I ettertid sett kanskje ikke til det bedre. Nå er det nye folkegrupper som må bekjempe prestemakt og enevelde ved hjelp av internett og sosiale medier. Hovedlærdommen er at det er mulig å skape endring i et samfunn der stemningen og oppfatningen allerede svinger i din retning.
Helt sentralt i mediestudiene ved universitetet i Leicester, kjent som et av de meste og mest kritiske innen sitt fagområde, er begrepet ”den offentlige sfære” lansert av den tyske filosofen Jürgen Habermas. Ideen er hentet fra kaffehusene i europeiske storbyer, typisk Wien, der folk møter til kaffe og gode, åpne samtaler i et offentlig rom. I beste fall fungerer disse samtalene som frigjørende, avklarende og samfunnsbyggende. Habermas har sagt at det skal en del til at disse positive offentlige rom skapes i små samfunn der nesten alle stiller med egne særinteresser, enten politiske, forretningsmessige eller gjennom slekt, vennskap og annen lojalitet. Kanskje har vi noen slike offentlige og åpne diskusjoner rundt kafebord i Risør? Hver gang jeg leser om Habermas og den offentlige sfære tenker jeg i alle fall på min gamle kollega Oddvar, som ofte er så se på byen involvert i en samtale om politikk, samfunnsliv eller fotball. Med sin åpne, spørrende, passe kritiske og uforutsigbare holdning er Oddvar Risørs kanskje beste bidragsyter i de offentlige diskusjoner i små og store rom. Det offentlige rom må ikke forveksles med gruppene av gammelmannspessimister (gamle i alder og/eller gamle til sinns) som finnes over hele verden. Dette er normalt menn som har mistet makt og innflytelse, som synes alt var bedre før og som alltid ser pessimistisk på framtida uansett hvor lys den måtte fortone seg for andre.
Fra hverdagslivet
Så langt om medieteorien som har påvirket meg. Fortsatt mener jeg at de beste kommunikasjonsrådgivere, bevisste eller ubevisste, finnes i de personer og hendelser som står meg nærmest. La meg gi noen eksempler.
Jeg har i over 30 år vært gift med Inger som er utdannet psykomotorisk fysioterapeut. Det vil si at hun både personlig og faglig leser mitt kroppsspråk ned til det minste komma. Har vi møtt noen på gata kan hun si: ”Han der likte du ikke så godt”. Jeg prøver å vri meg unna, men vet at Inger innerst inne har rett. Andre ganger kan det være motsatt: ”Han likte du”. Jeg svarer ”Å….., kanskje det”. Ingers råd er at det er ikke nødvendig og naturlig å like alle, men at man i holdning og oppmerksomhet bør gi alle en sjanse. Det vi si å stoppe opp, stå rolig, se på folk, lytte og være alvorlig og rimelig hyggelig. Har en dårlig tid eller må videre, må en forklare dette på en skikkelig måte. Det handler om å være i seg selv, være tilstede i situasjonen og ikke la seg forstyrre av egne tanker om hva man heller burde gjøre eller hva som skal skje etterpå. Alt oppsummert som vanlig folkeskikk for de fleste. Det har vært et veldig godt råd, først og fremst fordi jeg selv føler jeg får mer ut av møter med folk og hva de har å si.
Min nærmeste nabo heter Christian. Han er en praktiker, jeg er en teoretiker og vi utfyller hverandre godt. Nå har vi bygget vei sammen og justert grensene mellom eiendommene våre etter den nye veien. Vi høster erfaringer av tre generasjoners godt naboskap og vi regner begge med at våre barn igjen skal arve den gjensidige forståelsen om at naboer skal finne løsninger som er ”greit for begge parter”. Sammen med Christian går vi opp grensa og ser på den nye veien. Vi må begge gi og ta litt, begrunne og forklare. Kravene er rimelige, vi har lett for å sette oss i den andres sted. Stemningen er åpen og god. Etter at vi er ferdige snakker vi om valget som er et par dager unna. Christian har aldri framstått som en arbeiderpartivelger, men denne gangen er han ikke i tvil om hva han vil stemme ved kommunevalget. ”Vi satser på deg vet du”, sier han. Jeg gikk hjem med en veldig god og varm følelse.
Da jeg vokste opp på Torskeberg var jeg så heldig å ha mange nokså jevnaldrende venner i nabolaget. En av dem er Svein. Han har bodd i Risør hele livet og alltid slitt med en sykdom som har begrensa livet hans veldig mye. Likevel har Svein alltid hatt en lun humor og gode sosiale instinkter. Han har alltid likt å snakke med folk, og folk har likt å snakke med han. For noen uker siden trengte jeg Svein som modell til noen bilder på en fotoworkshop. Han stilte opp, og jeg lovte han noen bilder som takk for hjelpa. Dagene ble travle før valget, men jeg visste at med Svein må man holde avtaler og løfter til punkt og prikke. Jeg visste han ventet på bildene. Tre dager før valget satt jeg alt annet til side og laget et stort fotoalbum til Svein med over 25 bilder. Han ble glad, takka pent og jeg fikk nok en påminning om at løfter skal holdes.
I et par tiår har jeg drevet med internasjonalt utviklingsarbeid. Resultatene er vanskelig å måle i en komplisert virkelighet der mange krefter virker mot den positive utviklingen som alle håper på. Jeg har lært at det er viktig å trekke med de riktige personene i en positiv utvikling. En person med pågangsmot, stayeregenskaper og evne til å trekke andre med seg er gull verd i alt utviklingsarbeid. Jeg har derfor helt privat forsøkt å støtte noen enkeltpersoner i land i Afrika og Asia som jeg har hjulpet med utdanning, jobber og tilgang til internasjonale nettverk. Det har gitt meg mye glede å følge hvordan disse personene. Ikke bare har forbedret sine egne liv, men også trukket andre med seg. En av dem jeg har satset på er Christine fra Kenya. Hun kommer fra en liten by i Kenya, ble premiert som flinkeste elev på videregående skole i sitt fylke, har skrevet barnebøker og fikk jobb som journalist i en stor avis i landet. Hun skrev om korrupsjon i helsesektoren og ble satt under press og trusler av mange - inkludert arbeidsgiver og egen familie. Hun måtte bort fra jobben. Jeg hjalp Christine med studieplass på et universitet i Sverige, og hun kvitterte med å ta to mastergrader på rekordtid. Inspirert at Christines suksess hadde jeg, uten å ha tenkt meg skikkelig om, sagt ja til å også hjelpe hennes søster til å få stipend til en norsk folkehøyskole. Noen uker før valget kom søsteren til flyplassen i Kristiansand. Sjelden har uttrykket ”et gudsord fra landet” vært mer treffende. Dypt religiøse er de fleste i Afrika, men det viste seg at søsteren aldri tidligere hadde vært utenom hjemfylket i vestre Kenya. Hun var en stille og forsagt landsbyboer, åpenbart dypt skeptisk til alt det nye i Norge - ikke minst mat og klima. Jeg tenkte at dette kunne aldri gå bra og klaget min nød til Christine over å ha anbefalt en søster til å reise rett inn i et enormt kultursjokk. Christine sa at jeg måtte gi søsteren litt tid, så skulle jeg se at de nye omgivelsene ville gi henne et stort personlig løft. Jeg tvilte sterkt på det. En uke etterpå besøkte jeg søsteren på folkehøyskolen. Et under hadde skjedd. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Hun hadde byttet ut landsbyklærne med en ny smart garderobe, hun satt med pcen på rommet og surfet på internett og hadde fått nye venner i hele oppgangen. ”Du må stole på folk og tro på at alle han forandre seg”, sa Christine, da jeg ringte igjen.
I det siste året har jeg vært lærer i mediefag på Risør videregående skole. Jeg kan mye om media, men ikke så mye om pedagogikk. Heldigvis har skolen hatt gode ledere og mentorer som har gitt meg råd om undervisningsopplegg og grunnleggende pedagogikk. Min mest rause og tålmodige kollega og mentor har vært Lise. Hun er en veldig god lærer som får fram flinke elever gjennom å vise at hun er virkelig opptatt av og glad i elevene sine. Samtidig er hun streng, rettferdig og stiller krav. Et par uker før valget hadde jeg en time sammen med Lise. Temaet var terrorhandlingene i Oslo og på Utøya og media. Elevene fortalte hvordan de hadde reagert på terroren, hvilke medier og informasjonskanaler de hadde forholdt seg til og hva de hadde tenkt og følt i timene og dagene etter 22. juli. Alle lærere sliter seg gjennom en del tunge timer på jobben, men lever på de magiske øyeblikkene der elevene blir så entusiastiske og involverte at de vil at undervisningen skal fortsette langt ut i frikvarteret. Dette var en slik time. Lise og jeg så på hverandre og nikket. Hemmeligheten var å la ungdom fortelle om noe som engasjerte og der følelsene var sterke. Alle har sine egne historier å fortelle og det er opp til både lærere og politikere å ta seg tid til å lytte.
Konklusjon
Disse inntrykkene fra valgkampens hektiske uker leder opp til min konklusjon: En lokalpolitiker som vil bli valgt må satse på seg sjøl, både gode og dårlige sider. Målet er å forbedre seg litt som medmenneske og samfunnsperson. Lærdommen ligger ikke i innfløkte kommunikasjonsteorier, men kan hentes hos de aller nærmeste og i det helt hverdagslige.
