Hvordan blir man politisk interessert og hva påvirker meningene man får? Jeg har forsøkt å svare på disse spørsmålene ved å fortelle min egen historie. Det er en personlig historie, som kanskje kan inspirere andre til å engasjere seg i politisk arbeid. Uansett får velgerne i Risør en ærlig beskrivelse av bakgrunnen for at jeg i 2011 stiller som Arbeiderpartiets ordførerkandidat.
Hvor begynte det egentlig? Denne historien dreier seg først og fremst om året 2010, men det er av og til nødvendig å se bakover. La oss for eksempel begynne i 2007.
Det begynte en seinsommerdag 2007. Ragnhild Sigurdsøn, som jeg ble kjent med da hun var daglig leder og jeg styreleder i Info Sør, ringte og spurte om vi skulle ta en kaffe på Brasseriet i Risør. Vi snakket om flere ting, inkludert spørsmålet om hva vi syntes om ordførerkandidatene i Risør. Det var da lansert fire kandidater til det direkte ordførervalget. Jeg sa at jeg var svært tvilende til de to borgerlige kandidatene, usikker på Arbeiderpartiets kandidat, men hadde tro på at Knut Henning Thygesen fra Rødt kunne bli en god ordfører. Han hadde vist at han har evnen til å lytte til folk og har et stort, men reflektert, engasjement for Risør. Han var den vi med minst frykt ville se representere Risør utenfor kommunen. Han hadde også sympati og samlet støtte langt utenfor partiet Rødt. Ragnhild, med klare borgerlige politiske sympatier, hadde tenkt det samme.
Vi ble enige om å tenke hvordan vi kunne støtte Knut Henning i valgkampen. Jeg diskuterte med mine kolleger Paal Eckhoff Salvesen og Kamilla Solheim og vi ble sammen med Ragnhild Sigurdsøn til slutt enige om å få fram den brede støtten Knut Henning Thygesen hadde utenfor partiet Rødt. Vi laget den tverrpolitiske kampanjen www.stem-thygesen.net, der folk kunne gi sin støtte via en hjemmeside og på internett. Den offentlige listen av tilhengere vokste raskt. Vi holdt bevisst kjente Rødt-sympatisører utenfor. Det ble også opprettet en Facebook-gruppe med samme formål. Knut Henning ble valgt til ordfører med klar margin. Hvor mye vår kampanje bidro er usikkert, men jeg tror det hadde en betydning.
Knut Henning Thygesen ble valgt til ordfører, men flertallet i kommunestyret var borgerlig. Det borgerlige flertallet dannet en koalisjon som har vært enige i de fleste saker og dermed gjort ordførerens situasjon vanskelig.
Jeg meldte meg høsten 2007 inn i Arbeiderpartiet etter aktiv verving fra sentrale partifolk utenfor fylket. Målet var å engasjere seg i Arbeiderpartiets internasjonale virksomhet, og ellers ha mulighet til å påvirke enkeltsaker i partiet. Men jeg ble i utgangspunktet et nokså passivt medlem. Jeg både nølte og tvilte før jeg meldte meg inn i partiet, selv om jeg hadde stemt på Ap i de siste stortingsvalgene. Lokalt hadde jeg stemt både Rødt og Venstre.
Jeg oppfattet det som å trå over en terskel inn i noe ukjent ved å melde meg inn i Arbeiderpartiet, som ikke bare er et politisk parti, men en kultur og en bevegelse. Jeg er oppvokst med Venstre-politikk og dermed sterke politiske individualister og stor tro på at alt folk skal eie og drive sitt eget. Det kollektive i Ap virket fremmed og kanskje litt gammeldags.
Når begynner egentlig en politisk engasjement? For meg har det betydd mye å ha foreldre som så det som naturlig å engasjere seg i politikk og organisasjonsliv. Mens andre hadde hammondorgel og rokokkostoler var vi blant de få familiene i Risør som hadde vår egen stensilmaskin og ropert.
Min mor Meta hadde beina plantet på begge sider av etterkrigstidas langsomme likestillingsrevolusjon. Hun var alltid utearbeidende som husstellærer og samtidig aktivt med i styret i Risør Husmorlag. Min far Gunnar har vært kommunestyrerepresentant både i Søndeled og den sammenslåtte Risør kommune og satt i fylkesting og fylkesutvalg. Han har også hatt tillitsverv i mange andre organisasjoner fra bondelag og idrettslag til fortidsminneforening og verneforening. Han var fylkessekretær i Aust-Agder Venstre og som åtte-niåring var jeg med på kontoret i Arendal, som hadde åpent på lørdager. Ofte var Venstres stortingsrepresentant Øyvind Bjorvatn på besøk. Jeg husker gløden og optimismen i samtalene på kontoret; hva som skulle oppnås politisk, hvordan samfunnet skulle bygges og hvordan folk skulle engasjeres. Politikken skulle bygges på kunnskap og det var alltid studieringer og ny informasjon fra partikontoret. Norge var på slutten av 60-tallet et mye fattigere land enn i dag, men det var lite klaging og mye framtidsoptimisme på det lille Venstre-kontoret i Kirkebasaren. På sommeren var vi på Venstre-stevne på Berge hos Øyvind og Marit Bjorvatn. Hit kom Helge Seip, Halfdan Hegtun, Ole Myrvoll og selvsagt Bent Røiseland. Alle var enormt kunnskapsrike, så framover og hadde visjoner.
I familieselskapene på slutten av 60-tallet var det alltid politiske diskusjoner. Etter søndagsmiddagen spilte ungene yatzy, tantene tok oppvasken og onklene gikk inn i stua for å diskutere politikk. Her satt og sto de i hvite nylonskjorter og smale slips, røkte South State uten filter og gestikulerte og diskuterte. Onkel Finn (Kristensen) var den yngste, men han hadde lært partiarbeid av Einar Gerhardsen. Snart ble Finn stortingsrepresentant og seinere industriminister og olje- og energiminister.
Jeg ble samfunnsengasjert mens jeg gikk på gymnaset i Risør midt på 1970-tallet. Jeg var med å stifte lokallag av Natur og Ungdom, og hadde sommerjobber som journalist og fotograf i Aust Agder Blad under redaktørene Kjell Pihlstrøm og Eirik Sørsdal. På gymnaset var elevene delt i radikale og konservative. Jeg var i det radikale flertallet og ble blant annet elevrådsleder. Før og etter meg i dette vervet kom Dag Aarnes, Nils Haugstveit og Anders Tønnesland, som fortsatt er blant mine nærmeste venner. Etter gymnaset jobber jeg to år i Agderposten som journalist og dekker kommunestyrene både i Risør og Gjerstad. Det var frigjørende og godt å komme bort fra Risør til Oslo i 1978. Jeg var journalist i Forsvarets avis Mannskapsavisa og tok forberedende med Arne Næss på kateteret i den gamle universitetsbygningen.
Den første kontakten med arbeiderbevegelsen kom da jeg fikk jobb som kveldsvakt og ferievikar i Arbeiderbladet. Vi var en gruppe på seks studenter som jobbet på kveldene i redaksjonen. En av dem var Jens Stoltenberg. Han begynte på sosialøkonomi og jeg på statsvitenskap på universitetet på Blindern. Jens tok ofte kontakt, normalt ikke for å diskutere politikk, men for å bytte bort vakter han ikke kunne ta på grunn av møter i AUF.
Det satt mye tung historie i veggene på Youngstorget. Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet hadde kontorer i etasjene over hverandre. Vi måtte alle ta en trang heis opp fra Folketeaterpassasjen. Noen ganger var Trygve Bratteli med heisen, andre ganger Einar Gerhardsen, Odvar Nordli, Reiulf Steen eller Gro Harlem Brundtland. Einar Førde besøkte stadig redaksjonen og diskuterte politiske strategier. Jeg ble sendt til møter i Folkets Hus med arbeidersanger, flagg og faner. Alt dette appellerte ikke til meg. På universitetet på Blindern var Arbeiderpartiet og AUF helt ”ute”. Bare noen strebete nerder (som de ble hetende seinere) støttet dette partiet. Jeg ble forsøkt vervet til Blindern AUF av Tor Egil Førland fra Arendal, i dag en respektert professor i historie. Han underskrev ”med kameratslig hilsen”, og det låt ikke bra i mine ører.
Jeg ble sendt på en journalistjobb i Bærum kommunestyre. Her hadde Høyre rent flertall, men tok sjelden ordet i debattene. Hvorfor skulle de de, de hadde jo likevel flertall. Blant dem som talte mye og resonnerte godt var Helge Seip fra det delte Venstres utbryter Det Liberale Folkeparti. Han fikk stort sett bare noen få stemmer, og det var deprimerende å være vitne til.
Etter studier i Oslo fikk jeg fast jobb som journalist i Telemark Arbeiderblad. Arbeiderbevegelsen, og ikke minst fagbevegelsen, står sterkt i nedre Telemark. Jeg opplevde fagforeningsgutta på Hydro og Union, men følte meg mye mer hjemme på jazzklubb og rockekonserter. Jeg fortsatte å skrive om lokalpolitikk, først og fremst fra de to kommunene Nissedal og Kviteseid. Jeg tenke ofte det var noe tungt, trist og gammelmodig over Arbeiderpartiets politikere – selv de som var unge.
Fra midten 1980-tallet og fram til i år har jeg vært engasjert i internasjonalt arbeid. Jeg har vært bistandsarbeider i fire år i Tanzania og har hatt kortere og lengre oppdrag for Norad, Utenriksdepartementet, EU, Verdensbanken og mange frivillige organisasjoner. Jeg har sett folk leve i desperat fattigdom i Kongo og mange andre land, sett elendige arbeidsforhold i tekstilfabrikker i Bangladesh, opplevd at unge mennesker dør av aids og tuberkulose, gått sammen med Mor Teresas nonner i mørke bakgater i Calcutta, fått et innsyn i menneskenaturens verste sider under rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda, blitt god venn med journalister og fotografer som hver dag risikerer å bli jult opp og fengslet i Zimbabwe. Jeg har holdt tale for Nelson Mandela og kona Graca Machel, sett det magiske glimtet i øynene til erkebiskop Desmond Tutu utenfor St. George katedralen i Cape Town, fått en god klem på gata i Oslo av miljøaktivisten Wangari Maathai, diskutert oljepolitikk med president José Ramos-Horta fra Øst-Timor, har en stående invitasjon til å ta med meg familien og komme hjem til Rigoberta Menchu i Guatemala og har fortsatt en ledig lærerjobb stående åpen for meg på journalisthøgskolen i Kathmandu. Men det er egentlig møter med helt vanlige mennesker i fattige land som har gjort sterkest inntrykk på meg. Den danske forfatteren Carsten Jensen sier at man forandrer selvbildet ved å se verden og se sitt hjemlige utenfra. Mitt selvbilde har ikke blitt større, men mindre og jeg prøver å møte alle mennesker med den ydmykhet og respekt de fortjener. Uansett hvor i verden de bor.
Jeg har som rik mann i fattige land levd med noen av livets store dilemmaer; skyld, skam, smålighet og fordommer. Men det har også vært perioder med enorm tilfredsstillelse og mye glede. Jeg besøkte den enslige moren Wanja og hennes tre døtre i et skur i Kibera-slummen i Nairobi. Hadde jeg gitt dem 1000 kr kunne jeg forandret livet til hele familien. Jeg ga dem ikke annet enn en billig kulepenn fra Hilton-hotellet jeg betalte 1000 kr natta for å bo på. Flere år etterpå fikk jeg høre at to av døtrene var døde av aids etter å ha livnært seg som prostituerte på de sjuskete barene i området. I en trangt og varmt mørkerom på Kariakoo i Dar es Salaam møtte jeg Mohammed. Han viste meg ett bilde og jeg så at han hadde talent. Jeg ga han et billig kamera og fikk han inn på skole, men det viktigste var at Mohammed fikk en mentor og et forbilde i Mwanzo, en annen tanzaniansk fotograf jeg har forsøkt å hjelpe fram. Mine råd og min støtte betydde lite for Mohammed. Han trengte støtte fra en han kunne identifisere seg med. Komplisert? Ja, det er vanskelig å skape varig utvikling. Den gang hadde Mohammed knapt penger til bussen hjem. Når er han Øst-Afrikas best betalte reklamefotograf. Han reiser på safari med Ted Turner og tar kjæresten med til Paris – på første klasse. Jeg har lært at utvikling tar tid og at folk selv må ta ansvar for sin egen framtid. Litt, men ikke for mye, hjelp kan noen ganger gjøre en stor forskjell. Andre ganger ikke.
Hva har jeg lært av internasjonalt arbeid som jeg kan bruke i lokalpolitikken i Risør? Det er vanskelig å svare på, men har jeg fått et globalt perspektiv på Norge og Risør. Jeg har for lenge siden oppdaget at Norge er ett av verdens aller beste, tryggeste og rikeste land å bo i. Vi har også utfordringer med mennesker, dessverre mange barn og unge, som faller utenfor velferdssystemet. Men det skal veldig mye til før jeg bruket ordet krise som en beskrivelse av noe som helst i Norge. Jeg synes også det er trist at jo mer vår private rikdom øker, jo mindre ønsker vi å dele med andre. Vi blir mer og mer selvgode og skeptiske til folk fra andre kulturer. Vi gjør oss selv bevisst fattigere ved å redusere støtte til frie og kreative kulturaktiviteter. Alt dette negative kan for meg beskrives med ett ord; Fremskrittspartiet. Her har jeg noen flere fordommer å jobbe med.
Jeg ble i 2008 spurt av Arendal kommune om å gi råd om hvordan kommunen kunne bli mer internasjonal og deltok i en arbeidsgruppe som kom med flere forslag om internasjonale vennskapsforbindelser og internasjonalt engasjement. Arendal er i dag en FN-by, noe som styrker byen omdømme og gir gode inntekter ved større konferanser og internasjonale møter i byen. Jeg foreslo for Risørs ordfører Knut Henning Thygesen at også Risør burde tenke litt på om de kunne ha nytte av å bli litt mer internasjonale. Risør hadde i 2006 fått utmerkelsen ”Internasjonal kommune” under stor festivitas. Knut Henning inviterte meg til et formannskapsmøte i mai, og jeg orienterte om mulighetene. Rødt og Aps representanter viste interesse og kom med spørsmål og kommentarer. Flertallet i formannskapet, den borgerlige koalisjonen, satt urørlige og sa ikke et eneste ord – verken positivt eller kritisk. Ordføreren ringte samme kveld og beklaget den merkelige oppførelsen. Seinere fikk jeg vite at det var koalisjonens typiske respons på saker eller personer de ikke likte.
Helt fram til 2007 har jeg levd med avstand til partipolitikk, men jeg begynte å forstå hva partimedlemskap og politiske nettverk kunne brukes til. Som styreleder i Fredskorpset måtte vi holde nær kontakt med Utenriksdepartementet, både på politisk nivå og i forvaltningen. Vi var også på Stortinget for å tale vår sak og pleide kontakt med ”vennlige” stortingsrepresentanter. Det var åpenbart at noen allerede hadde etablert nettverk og vennskap som fungerte bedre enn de jeg prøvde å stable på beina. Mange av nettverkene hadde bakgrunn i partimedlemskap og politisk engasjement. Jeg oppdaget også at folk fra ulike partier også lettere fant hverandre i en felles oppfatning av virkeligheten og en felles arbeidsmåte, enn folk som kom utenfra.
I 2009 var det stortingsvalg og jeg ville gjerne bidra til at Arbeiderpartiet gjorde et best mulig valg. Jeg tok kontakt med fylkeslaget og tilbød mine frivillige tjenester som informasjonsrådgiver. Døra sto åpen hos fylkessekretær Per Åge Nilsen. Vi diskuterte informasjonsstrategier, bruk av ulike medier generelt og effekten av sosiale medier spesielt. Råd og vurderinger fra en nykommer i partiet ble tatt i mot med stor åpenhet både av Per Åge, daværende fylkesleder May Britt Lunde og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter. Jeg forsto at partiet hadde forandret seg mye fra 1980-tallet. Her var det åpenhet og ønske om fornyelse og faktisk en god porsjon ydmykhet. Ingen sa ”slik har vi alltid gjort det”. Samtidig så jeg styrken i AP-partiapparatet og den gode synergien mellom fylkeslagene, partiledelsen på Youngstorget og Stortinget. Jeg tenkte at her er det virkelig mulig å påvirke saker både på vegne av en organisasjon eller en kommune.
Så tilbake til Risør:
I forbindelse med budsjettbehandlingen 2008 ble det på protestert mot reduksjon i satsingen på kultur i Risør. Det ble laget plakater, deriblant en karikatur av Risørs logo og slagord. Logoen med slagordene kunst-kultur-trehus fikk ordene smålighet-misunnelse-maktbegjær og bygningene i den stiliserte logoen ble gjort skjeve og vaklevorne. Jeg var på et langvarig arbeidsoppdrag i Afrika under budsjett-protestene, og fikk ikke med meg detaljene i dette. Jeg syntes logo-karikaturen var morsom. Den stilte spørsmål om hva som skaper meninger og jeg reflekterte også over hva som former mine egne synspunkter. Jeg kan selv ikke erklære meg fri for verken smålighet, misunnelse eller maktbegjær, selv om jeg forsøker å framstille det annerledes. Karikaturen ble av noen hengt opp på oppslagstavla på spiserommet i Risør Næringshage, og glemt etter som den ble dekket til å nye plakater og oppslag om likt og ulikt. Jeg har min arbeidsplass i næringshagen, og det samme har Paal Eckhoff Salvesen og Kamilla Solheim.
Logo-karikaturen var helt glemt inntil Risørs varaordfører Jan Einar Henriksen (V) en dag januar 2010 deltok på et møte i Risør Næringshage. På vei ut fra møtet gikk han inn på spiserommet og fotograferte logo-karikaturen med sitt mobilkamera. Henriksen tok opp saken i formannskapet, sa han var grenseløst irritert og mente logoen stigmatiserte en hel gruppe politikere. Saken fikk ble omtale i Aust Agder Blad (AAB).
Samtidig var det diskusjon om aktivitet og styring av Risør Kunstpark. Varaordfører Jan Einar Henriksen tok til orde for en ny kunstforening, nye leietakere og et generasjonsskifte i kunstparken, uten å ha tatt dette opp med de som var aktive i kunstparken. Han foreslo at det burde settes ned et ad-hoc utvalg som skulle vurdere kunstparkens framtid, og han foreslo hvem som skulle sitte i utvalget, inkludert hvem som burde representere kunstnerne. Det ble klart for meg at Risør hadde lokalpolitikere som hadde for stor appetitt på makt og detaljstyring.
Alt dette skjedde mens jag satt i ærverdige Victoria Terrasse i Oslo, der Utenriksdepartementet holder til. Jeg hadde i noen år vært kursleder i UDs kurs i norsk utviklingspolitikk og FN-samarbeid. Disse kursene er obligatoriske for alle som skal arbeide ved norske ambassader og FN-organisasjoner i utviklingsland. Et viktig tema på kurset er godt styresett og demokrati i utviklingsland. Det mange ferske demokratier sliter med er maktfordeling og uavhengighet mellom politikere, forvaltning og alle frivillige organisasjoner i det såkalte sivile samfunn. Et demokrati fungerer ved at folk i ulike samfunnsroller har ulike oppgaver og klarer å unngå fristelsen til å blande seg inn i andres oppgaver, men samtidig arbeider med respekt og godvilje. Foreleseren snakket om Sudan og Zimbabwe. Jeg tenkte på lokalpolitikk i Risør.
Både journalist Oddvar Mykland og jeg tok den politiske situasjonen i Risør og varaordførerens holdninger opp til debatt i leserinnlegg i AAB.
Dette ga svar fra Venstres medlemmer
Jeg fulgte opp med en oppfordring om å tenke seg om og rykke tilbake til start i risørpolitikken.
Denne artikkelen utløste også mange kommentarer i AABs nettutgave.
Debatten satte i gang et spredt engasjement om at Risør trengte en bredere og åpnere politisk debatt. Engasjementet hadde fortsatt delvis utspring blant folk som hadde kontor i Risør Næringshage, men også ellers i kommunen. Noen lanserte ideen om å etablere et nytt politisk parti i Risør. Jeg mente det var viktigere å gå inn i de etablerte partiene. Vi besluttet i utgangspunktet å etablere en lokal og uformell tenketank "Risørtanken", som en Facebook-gruppe der alle kunne bidra i debatt og forslag til en positiv utvikling av Risør.
Risørtanken fikk etter hver mange venner og debatten var god. Det ble også etter en tid arrangert framtidsverksted for Arbeiderpartiet og Rødt og andre møter om Risørs framtid. Alle de politiske partiene fikk tilbud om å delta i framtidsverkstedene. Risørtanken har i dag ca 650 venner. Det er åpenbart at Risørtanken har bidratt til å øke det lokalpolitiske engasjementet i Risør.
Selv følte jeg tiden var moden for å engasjere meg i Arbeiderpartiet i Risør. Jeg hadde vært partimedlem i drøye to år, men hadde ikke vist interesse for lokallaget. Og jeg må vel også si at de ikke hadde vist stor interesse for meg. På selveste 1. mai, like etter festarrangementet på Fredshuset, tok jeg kontakt med lokallagets leder og nestleder. Jeg sa at jeg ville engasjere meg mer i lokalpolitikken, og at det nok også var andre aktive i Risørtanken som tenkte det samme. Jeg ble møtt veldig positivt og entusiastisk av lederne i lokallaget.
Jeg holdt 17. mai-talen i Risør. Jeg prøvde å holde meg innenfor det tradisjonelle 17.maitale-konseptet. Hovedutfordringen i talen var at Risør må se mer utover, ikke bare være opptatt av sitt eget. Deler av talen kan tolkes politisk, men jeg hadde 17. mai ingen klare politiske ambisjoner. Men det hadde åpenbart noen som hadde stått på Torvet og hørt talen. På mine vegne.
I slutten av juni ble jeg spurt av Risør Arbeiderpartis leder Eva Nilsen om jeg ville stille som partiets ordførekandidat ved valget i 2011. Det kom overraskende. Jeg sa etter kort betenkningstid ja. Dette ble lansert offentlig tidlig i juli.
Resten av historien er rimelig godt offentlig kjent. Jeg er ikke lenger med i Risørtankens ressursgruppe, men står fortsatt ved Risørtankens manifest, som jeg selv har skrevet, med mange innspill og kommentarer fra andre. "Risørtankene" har jeg også tatt med meg inn i partiarbeidet i Risør Arbeiderparti og de oppsummerer fortsatt min grunnholdning i lokalpolitikken:
Risørtanken oppfordrer til et økt samfunnsengasjement i Risør, både gjennom eksisterende politiske partier og organisasjoner, samt andre kanaler som faller naturlig for hver enkelt.
Vi tror at den positive utviklingen bygger på følgende:
• Vilje til å tenke nytt, ha visjoner og konkrete forslag som gjennom diskusjon, kritikk, fantasi og kreativitet kan vitalisere debatten om Risørs utvikling.
• En politisk og samfunnsorientert diskusjon om langsiktige mål og visjoner for Risør. Evne til å tenke i scenarioer samtidig som man utnytter uforutsette muligheter. Vilje til å velge og handle i tråd med visjonene.
• Bevisst satsing på vekst i næringsliv med etablering av nye arbeidsplasser, gjerne små grynderbedrifter, og styrking av eksisterende virksomhet.
• Best mulig tilrettelegging for alle som vil flytte til kommunen, inkludert rimelige boliger og et godt og variert skoletilbud.
• En klar satsing på og prioritering av kunst og kultur, både for profesjonelle og amatører. En naturlig del av kultursatsingen er arbeid for å øke kvaliteten og bredden på Risørs festivaler.
• En bred og åpen politisk deltakelse og diskusjon med vekt på mangfold i forhold til kjønn, alder, etnisitet, bosted og tilknytning til kommunen. Konstruktive og kreative kritiske innspill er viktige.
• En klar bevissthet om trehusbyen Risør som avgjørende grunnlag for kommunens identitet, aktivitet og omdømme.
• En klar og målrettet ytre orientering mot region, fylke, landsdel og nasjonale og internasjonale institusjoner og samarbeidspartnere. Utvikling av nettverk og allianser utover kommunens grenser.
