tirsdag 5. februar 2013

Ordførere og Facebook




Tvedestrandsposten skriver i dag om en oppfordring fra mange innbyggere i kommunen til ordføreren og andre sentrale politikere i kommunen om å bruke Facebook. Agderposten følger opp saken og har spurt meg og andre ordførere i Aust-Agder om hvordan vi bruker Facebook.


Jeg ser Facebook som et viktig og interessant kommunikasjonsmedium der man må prøve og feile litt, og lære av det. Jeg har sikkert feilet en del, men er fortsatt en entusiast med tanke på mulighetene for kommunikasjon.

Jeg bruker Facebook ganske mye og legger ut ca 2-4 oppdateringer per dag. Noen synes nok dette er i meste laget, og jeg må jobbe med å begrense meg noe. Jeg er opptatt av å legge ut nyheter om Risør  og arrangementer i Risør. Jeg får tilbakemeldinger fra FB-venner over hele landet som sier at “det skjer så mye spennende i Risør”, og det synes jeg er hyggelig. Jeg vil også gjerne at vi som bor i kommunen (og nabokommunene) skal oppdage hvor mye bra som egentlig skjer her, både kommunal aktivitet, frivillighet og i næringslivet. Jeg skryter også av nabokommunene våre og vil gjerne at vi vet mer om hverandre og besøker hverandres arrangementer.

Jeg er som politiker veldig opptatt av kommunikasjonsmulighetene som ligger i sosiale medier. Jeg klarer ikke, og delvis vil ikke, å  svare på alle henvendelser som kommer i alle sosiale medier, men prøver å svare når folk spør meg direkte. Jeg legger også selv ut en del spørsmål når jeg trenger hjelp til innspill, for eksempel før viktige møter, konferanser og taler jeg skal holde. Jeg får ofte mange innspill til dette, alltid poeng og temaer som jeg ikke hadde tenkt på selv.

Facebook kan ikke erstatte personlig kontakt, med kan ofte supplere dette. Det er fortsatt avgjørende for en ordfører å kunne sette seg ned å snakke skikkelig med folk, lytte til innspill og delta på ulike arrangementer over hele kommunen.

Jeg er sjelden privat på Facebook, og omtaler nå bare unntaksvis familie og nære venner, selv om det av og til skjer. Men jeg omtaler noen av interessene mine som ikke nødvendigvis har med Risør og gjøre, som for eksempel fotografi, musikk,  film, mat og internasjonal utvikling pluss noen litt smalere temaer som ytringsfrihet i Kina og livet i gata Brick Lane i London. Jeg vil gjerne framstå som den personen jeg er, ikke en tilbaketrukket og opphøyd ordfører. Men selvsagt må jeg ta hensyn til at jeg er ordfører og oppfattes som det. Jeg begrenser fullt innsyn til FB-siden bare til mine FB-venner. Jeg ville gjerne hatt alt åpent for alle, men ble rammet av en del spam da jeg forsøkte på full åpenhet noen dager. Jeg sier i utgangspunktet ja til alle som spør om å bli venner. Folk som forsøker seg på uærlighet, svindel eller er helt på jordet når det gjelder nettetikette, sletter jeg fra vennelista.

 Jeg bruker ikke Facebook så mye som folk tror, og er veldig rask til å trykke ”like”, dele en lenke eller kommer men en kort kommentar. Jeg har jobbet med tekst, foto og formidling i hele livet mitt og skriver lett og fort. Jeg har vært på Facebook siden 2007 og har dermed lagt ut mye rart gjennom årene før jeg ble ordfører høsten 2011. Jeg har ikke gått gjennom gamle meldinger og bilder og slettet noe nevneverdig. Det vil si at det helt sikkert ligger noe i min Facebook-historie som kan tolkes negativt og brukes mot meg politisk eller på annen måte. Det får så være. Jeg er grunnleggende nysgjerrig på å prøve nye ting, særlig innen medier og kommunikasjon, og tror at det er bare gjennom praksis man lærer og blir bedre.

Jeg vet selvsagt at Facebook og andre deler av internett-industrien er megakapitalisme, men jeg synes likevel - kanskje i min naivitet - er det er noe veldig sosialdemokratisk i hvordan  Facebook virker. Jeg er veldig glad i Arbeiderpartiets slagord ”Skape og dele”. Det beskriver mine mål både for samfunnet og meg selv. Facebook er jo bygget rundt at vi enten skaper noe (foto, film, tekst eller programvare) eller finner noe interessant og så deler dette med ”vennene” våre. Som så kan dele det videre hvis de liker det. Motivet kan være selvskryt, men jeg velger å tro at det også bunner i en slags raushet og et behov for fellesskap.

søndag 3. februar 2013

Utviklingens fastfryste øyeblikk




Det er veldig oppløftende når over 100 mennesker møter opp i Risør kunstpark til åpning av en kunstutstilling med bilder av to lokale fotografer. Ikke minst når sola skinner og skiløypene lokker utenfor. Hvorfor gjør fotografiet som kunst- og formidlingsform fortsatt så sterkt inntrykk på oss - i Risør og resten av verden?




Mange har sikkert opplevd dette: Du ser en film på video eller dvd. Så stopper den plutselig. Et eller annet er feil med plata eller spilleren. Det siste bildet står frosset fast på skjermen og du klarer ikke spole framover. Bildet står der og du tenker : Søren og, hva kommer til å skje, hvordan slutter filmen, hvordan går det med personene og situasjonene vi har levd oss inn i?



Sånn er det med gode fotografier. Den viser virkeligheten i ett 60endedels sekund og vi begynner å tenke, lure og stille spørsmål. Vi mangler også mye av historien før øyeblikket som er frosset fast. Vi spør: Hvorfor gikk det slik? Hva skjer nå? Hvordan skal det gå? Fotografier er fastfrosne øyeblikk i filmer som ikke er laget, liv som leves og samfunn som utvikler seg. Men de er ikke resultat at en dvd-plate som ikke virker og stopper på et tilfeldig sted. Fotografi som kunst er resultatet av god planlegging, en bevisst tanke og sterke følelser fra kunstneren.



Fotografi som kunst og uttrykksmiddel står sterkere enn noen gang. Ikke bare fordi vi kan fotografere med mobiltelefoner og allverdens avanserte minikameraer. Men - tror jeg - fordi vil har et stadig større behov for å stoppe opp, forenkle og se alle detaljene. Og ikke minst tenke selv. Det skjer i en tid der mediebudskap fra tradisjonelle og sosiale medier bombarderes oss med informasjon og meninger og der såkalte ekspertkommentatorer ofte gjør oss enda mer forvirret. Det gjør at vi får behov for å si stopp, fryse bildet og begynne å tenke: Hvem er vi, hvor står vi, hvor kommer vi fram og hvor går vi hen?



Fotografiene til Rune Nylund Larsen og Ketil Olav Sand fryser øyeblikk av en samfunnsutvikling som vi mennesker har skapt - i Risør og andre steder i verden. Tidene skifter, sier vi, men hvilken tid lever vi egentlig i nå? Vi står på skuldrene av forfedrene våre sa forfatter Carsten Jensen i kunstparken for en uke siden. Men likevel river vi ned mye av det de har bygget. Noe er utslitt, utbrukt og ubrukelig i dag. Industrien må omstille seg og det som var lønnsomt i går er ikke lønnsomt i dag. GPS-navigasjon har gjort fyrtårnene nesten overflødige og seil er bare fritid og nostalgi. Men kanskje vi tar for hardt i når vi fornyer og utvikler oss? Ikke minst når vi står over for en global klimakrise som i mange tilfeller akselereres av vår vekst- og utviklingsiver. Og utvikler vi oss på en rettferdig måte i en global sammenheng? Hvor sender vi skrapet vårt? Rune gir noen av svarene i en bildeserie fra Bangladesh.

Jeg leser mange spørsmål - og noen mulig svar - inn i fotografiene til Rune og Ketil. Husk at så å si alle bildene har havet og kysten som bakgrunn. Havet og sjøen, som vi oppfatter som det evige, det uendelige og det opprinnelige.