Snakk Risør opp. Ikke ned.

Det er trist når elever i niende- og tiendeklasse på Risør Ungdomsskole forteller lærerne at ”ingenting skjer i Risør” og ”Risør har ingen framtid”.  Mange lurer på om det er mulig å skaffe seg arbeid i kommunen i årene framover og om nesten alle butikkene blir lagt ned. Andre tror at byen blir full av pensjonister. Hvor kommer denne pessimismen fra? Fra kjøkkenbordet hjemme? Fra lokalavisa eller Facebook ? Lærere og andre voksne? Politikerne?

Jeg vet ikke hvem som står bak nedsnakkingen av Risør. Men de fleste av oss kan vel gå i oss sjøl og tenke på om vi ikke har litt for lett for å legge vekt på det pessimistiske og negative.

Min oppfordring til risørfolk er at vi lar 2013 bli et år der vi snakker opp Risør. Det er bra både for kommunen og hver enkelt av oss. Vi kan faktisk komme til å føle oss litt lykkeligere og glede oss mer over de gode dagene. Som det for de aller fleste er veldig mange av.  Vi har neppe hatt det bedre i Risør enn vi har det nå, og kontrasten er stor til et Europa med store økonomisk problemer og enorm arbeidsledighet blant ungdom.

Det er noe fundamentalt feil i utsagnene om at ”ingenting skjer i Risør” og at ”Risør har ingen framtid”. I løpet av det siste året har jeg besøkt mange bedrifter i kommunen som gjør det veldig bra. Mange av dem trenger flere ansatte og vil alltid gjerne snakke med unge risørfolk som vil flytte hjem. Felles for bedriftene er at de virkelig følger med tiden, bygger på ny kompetanse og selger både på kvalitet og kreativitet. Jeg spør alltid bedriftene jeg besøker om ikke produksjonen like gjerne kunne flyttes fra Risør til et lavkostland. Svaret er nei, enten jeg spør databedriften Tempe eller sveiserne på Bandak Risør.  For å nevne de to siste bedriftene jeg har besøkt. ”Det er erfaringen og kunnskapen vår som er verdt noe. Hodene våre. Og vi vil bo her”, sier produksjonssjefen ved Bandak Risør. Riktig nok kommer mange av de ansatte fra nabokommunene, men arbeidsmarkedet vårt har for lengst sluttet å ta hensyn til kommunegrenser. Folk som bor i Risør har et stort og variert arbeidsmarked i egen kommune og nabokommunene. Etter som veistandarden øker vil det naturlige arbeidsmarkedet snart strekke seg fra Grenland til Kristiansand.

Barne- og ungdomsrådet i kommunen har kommet med mange gode råd. De er blant annet opptatt av at det må være mulig å handle mest mulig i lokale butikker, ikke på nett eller i kjøpesentre i større byer. Jeg er enig med ungdommene, og det vakre Risør sentrum trenger butikker, utesteder, liv og røre. Vi må bli fristet til å bruke byen mer, og jeg håper vi kan flytte mer aktivitet til sentrum. Om mulig skulle jeg mer enn gjerne ha flyttet hele kommuneadministrasjonen til ett eller flere lokaler i sentrum, inkludert rådhuset. Vi trenger også private interesser som vil være med å utvikle sentrum videre.

I nyttårsforsettet om å snakke opp Risør vil jeg komme med en konkret påminning til alle som ytrer seg på Facebook and andre sosiale medier. De nye formidlingskanalene har gitt enorme muligheter til å delta i den lokale samfunnsdebatten og er en grunnleggende styrke for lokaldemokratiet. Men for mange har en muntlig uttrykksmåte fått en skriftlig form. Det vi leser kan føles mer brutalt og sårende enn det vi hører. Flere ansatte i kommunen, og andre som nettopp har prøvd seg som bidragsytere i debatten, sier de har tatt seg nær av negative bemerkninger i sosiale medier. Mange har også mistet interessen for debatter som blir en ren surdeig av kritikk og negativitet.

Jeg vil på ingen måte at Risør skal bli en slags Kardemommeby der alle skal være snille og enige. Konstruktiv kritikk og alternative syn er veldig nødvendige, ikke minst for oss politikere. Men det går an å nullstille og nøytralisere nå ved årsskiftet, og tenke over balansen i året som kommer.  Lag en liste over alt som er bra og positivt, og snakk opp Risør og menneskene som bor her. Suppler lista av og til, og skryt gjerne litt av nabokommunene også.

Godt nyttår!

Julelesing

Juledager og romjul er en fin tid til å ta igjen noe av det som burde ha vært lest i løpet av året. Dessuten har jula sine egne publikasjoner. Det lokale er ofte det beste.

I Risør er vi så heldige å vår eget magasin, ”Risørmagasinet” utgitt av Thorleif Skjævesland. Magasinet er igjen ute til jul og innholdet er som vanlig mangfoldig. Selv har jeg stor glede av å lese Johan Songes fine og velskrevne artikkel om risørkunstneren Ola Steen og dyret i oss. Johan har virkelig truffet magasin-formen, som gir mulighet til å skrive dypere, bredere og med mer uventede vinklinger enn det vi kjenner fra aviser og ikke minst nett-artikler. Jeg liker også å lese om Risørs første Arbeiderparti-ordfører Olaf Larsen. Redaktør Einar Foss fine nekrolog er gjengitt i magasinet. Ellers forsømmer ikke Risørmagasinet sin store oppgave ved å bevare og utvide minnet om forfatteren Aksel Sandemose. Jeg ser fram til å lese hele magasinet i juledagene.

Årbøkene til Søndeled og Risør Historielag skuffer ikke. Men jeg synes bøkene blir bedre og bedre (kanskje skyldes det at jeg selv blir eldre og mer interessert i lokalhistorie). Årets årbok inneholder mange fine og gjennomarbeidede artikler og en DVD med nye og gamle filmopptak. Jeg har med stor interesse lest Arne Bakkes artikkel om hverdagsliv under krigen i Risør. Artikkelen er bygget på Arnes egen særoppgave fra Risør Gymnas i 1967. Jeg gleder meg også over å se min nabo Einar Støle fortelle om og vise lindyrkingens vanskelige kunst. Sammen med Eli Ommundsen viser Einar at lindyrking er lang fra lett, og mye avhenger av følelsen for skifte i vær og sesonger. Det er også interessant å lese om Amtsutstillingen i Risør i 1905, som skapte en atmosfære i byen som vi i dag kjenner fra Risør Trebåtfestival.

Helge Værlands bok ”Duft av tid om rom” kom ut tidligere i år, men for meg blir det juledagene som forhåpentligvis gir tid til å gå dypere ned i Helges mangfoldige tekster. Boka er en samling ”flanerier” og risørhistorier i tradisjon fra Odd Eidem og Peder A. Bentsen. Helge hjelper meg i boka å forstå og assosiere over livet og menneskene i Risør. Jeg har tatt fram boka mange ganger i løpet av høsten, lest litt og tenkt mye. Dessuten har jeg bare følt glede av å lese noe som er så godt - om ikke alltid helt klart - skrevet.






Så til Danmark. Til Marstal på Ærø, en by som minner om Risør og som har fått sin historie gjendiktet av forfatteren Carsten Jensen. Han besøker Risør torsdag 24. januar. Jensen har blant annet skrevet romanen ”Vi, de druknede”, en dramatisk historie fra forfatterens hjemby Marstal.

”Vi, de druknede” ble utgitt i 2006 og var en av tiårets største nordiske romansuksesser med et salg på over 300 000 eksemplarer. Romanen skildrer familier fra Marstal gjennom flere generasjoner. Det er dramatiske historier fra livet på seilskutene og opp- og nedgangstider hjemme i byen på Ærø, en øy med snaue 7000 innbyggere sør for Fyn.

Skippersønnen Carsten Jensen sier at boken er diktning, men han bygger historiene på mange personer og hendelser fra hjembyen Marstal. Det er en tilbakebetaling med ord for de opplevelser og møter med mennesker forfatteren hadde med seg fra hjembyen. Jensen minner også i ”boken bakom boken” som heter ”Vi sejlede bare” at regelen er at det mest fantastiske i romanen er sant og at det mest trivielle og hverdagslige er diktet opp.

Carsten Jensen er forfatter, journalist og samfunnsdebattant med et mangfoldig forfatterskap. Han har gitt ut en rekke reiseskildringer der ”Jeg har sett verden begynne” og  ”Jeg har hørt et stjerneskudd” er de mest kjente. Mange som gledet  seg over ”Vi, de druknede” har også fått med seg oppfølgeren ”Siste reise”. Den handler om kunstmaleren Carl Rasmussen som i 1893 drar til Grønland for å portrettere eskimoene. Siste reise er historien om en kunstners kamp for å finne røttene til sin skaperkraft, men også om den tvil som kan undergrave alt.



Carsten Jensen sa han gjerne ville besøke Risør etter som byen har så lik historie med Marstal. Det har også tidligere vært kontakt med de to byene. I seilskutetiden var Marstal Danmarks nest største sjøfartsby, men posisjonen forsvant helt da damp overtok for seil. Jensens suksessroman har imidlertid skapt ny interesse for sjøfartshistorien på Marstal, og det lokale museet har fått mange nye besøkende.

Jeg håper at Carsten Jensen med sin bakgrunn fra Marstal og sitt verdensblikk kan gi oss noe å tenke på i Risør og på sørlandskysten. Hva kan vi lære av historien og hva kan vi bruke den til i utviklingen av et lokalsamfunn. Selv trekker Jensen opp noen interessante perspektiver på vår historiske utvikling. Og her har Danmark og Norge mye til felles. Jensen skriver:

”Hvis man for et par generasjoner siden, for eksempel på 1950-tallet, spurte en gjennomsnittsdanske hva slags land Danmark var, ville han uten å nøle si at vi var en sjøfartsnasjon. Den var den gang flere beskjeftiget i handelsflåten enn i dag, men tallet vil likevel også da ganske beskjedent. Det handlet om hvordan vi oppfattet oss selv. Stiller vi samme spørsmål i dag får vi helt andre svar. Noen vil riktig si at vi er en velferdsstat. Spør vi om historiske røtter vil de fleste si at vi er en bondenasjon. Det er i jorden våre røtter vokser. Danskheten ligger i plogfurene ikke på havet, for sjømannen gir svevende og usikre svar på spørsmål om nasjonal identitet. Vi lider av et tragisk hukommelsestap på historiens vegne. Nettopp nå som vi i globaliseringens tidsalder trenger å leve med det og de fremmede. Det var bonden aldri god til. Han kjente knapt den fremmedes eksistens, men holdt seg til sitt eget. Sjømannen oppsøkte det fremmede.  Han omfavnet det kanskje ikke, men han tok alltid en del av det med hjem. Han tok framfor alt med seg kunnskapen om at det var mer enn en måte å gjøre tingene på. Han hadde ikke bare den daglige utsikt til en stor horisont. Han visste også at det var noe på den andre siden, som ikke nødvendigvis var det samme som her. Bonden så ikke lenger enn sin egen jordeiendom. Det er derfor, i globaliseringens tidsalder, at sjømannen er en bedre stamfar enn bonden. Og det er derfor så tragisk at vi glemmer sjømannen.” Skriver Carsten Jensen i ”Vi sejlede bare”.