tirsdag 28. september 2010

Oppspill og ideer til debatt


Informasjonsrådgiver Dagfinn Aanonsen, født og oppvokst i Risør, innledet om Risørs omdømme og muligheter på Risør Rådhus 27. september. Møtet ble arrangert av Risør Arbeiderparti som det første av tre møter i en åpent programarbeid før kommunevalget i 2011. Dagfinn Aanonsen og mange frammøtte skapte en god og konstruktiv debatt. Arbeiderpartiet i Risør fikk dermed mange gode innspill til programmet for valgperioden 2011 – 2015.

Her er noen notater fra Dagfinn Aanonsens innledning til debatten.

Hva er omdømme?

- Omdømme er lik summen av de forventinger og oppfatninger andre har.
Fortjent eller ufortjent, så er det sånn. Omdømme formes av våre handlinger, oppførsel, og våre prioriteringer. Men også av mottakerens følelser, meninger og kunnskaper. Og at det kan skapes av villedende informasjon, rykter og det som verre er. En kan ha et godt omdømme hos noen, og et elendig hos andre. Evig eies kun et dårlig rykte sier rockesangeren Henning Kvitnes. Reklame og slagord hjelper lite mot en innarbeida dårlig rykte

Å vedta visjoner og slagord er ikke omdømmebygging. Ofte blir de klekket ut og glemt eller brukt som tomme litt latterlige slagord.
Omdømmebygging er gode politiske prioriteringer, informasjon og en stemning, en god følelse.

Hva skal vi med dette omdømmet?

Er vårt omdømme problemet? Er kommunens omdømme blant byens borgere vi snakker om? Eller omdømme Karl Johan en lørdag? Hva gjør det at noen mener det er smålig og tist og stille om vinteren. Det viktigste spørsmål: Hva er det vi vil? Hva er utfordringene? Hva vil vi oppnå? Vil vi alt på en gang? Kommunikasjon er et viktig virkemiddel der hvor man vet hva man vil, ellers er det sløsing med tid og skattepenger. Se seg selv utenfra er bra. Det kalles omdømmemåling.
Det er nyttig å vite hvordan en blir oppfattet også, fordi det kan være annerledes en enn en tror. Mange har store resultater med omdømmesatsing. Resultatene oppnås når virksomhet, tiltak og kommunikasjon hånd i hånd. Langvarig og metodisk jobbing.


Sammenhengen mellom omdømme og politikk

Hva så med Risør? Kommenterer ikke omdømmesatsingen konkret, fordi jeg ikke kjenner den godt nok. Det vil si at jeg ikke kjenner kjernen i kommuneplan og i de politiske prioriteringer. Og det er faktisk selve kjernen i omdømmesatsingen. Hva satser vi på, hva vil vi? Det er grunnmuren i en omdømmesatsing og viser til Risør Arbeiderpartis to neste møter om næringsutvikling og tjenestetilbud?

Vi må spørre oss: Skal vi ha bedre tilbudet for de som bor her, få flere innbyggere, få flere turister, arbeidsplasser, etablerere, grundere, hva slags næring? Hva har vi å tilby? Da kan vi bygge tiltak. Budskapene blir forskjellige? Sol og sommer og reker og festivaler er bra for turister og i beste fall et godt bakteppe for en omdømmesatsing for Risør.

Men jeg kan jo synse litt om Risør: Jeg tror Risør har et godt omdømme – i Risør og ellers - om enn litt ufokusert. Festivalenes omdømmearbeid, medieeksponering og medieprofil mange ville betalt mye for

Likevel, det er ikke Risørs generelle omdømme som er problemet.
Hva så med Krisør (fra reportasje i Finansavisen og leder i Aust Agder Blad). Er det riktig, så er ikke slagord og reklameoverskrifter eller diskusjon rundt snirklete visjonsformuleringer svaret
Er virkeligheten opphørssalg, tomme kontorlokaler, bedrifter som stenger, flere og flere sosialklienter, restauranter som sliter og slitne bargjester.
Så er diffuse omdømmesatsinger å sminke det som allerede er dødt.


Hvis dårlig markedsføring er problemet, hva skal vi markedsføre, til hvem, og hvorfor?

Hva er da svaret?
Hva vil vi være, for hvem, ikke hvordan skal vi oppfattes? Ta hensyn til rammevilkår (7000), ikke prøv å være noe vi ikke kan være, finn fortinn ved vårt særpreg.
Tiltak, budskap – gjerne slagord. Vi trenger de gode historier og det gjentatte budskapet. Så kan fiffige infoknep, gimmick og slagord knyttet til det komme.

Det viktige er målretta informasjonskampanjer knyttet til det man velger å gjøre. Ikke infoplaner og kampanjer alene men integrerte handlings- og kommunikasjonsplaner


Debatten om slagord og visjoner

Kort om dette igjen. Slik opplever jeg det:
Slagord: Toppen av iskaka på politiske satsing og infosatsing. Kronen på verket, det som skal knytte følelse og engasjement til en tung, målretta og langsiktig satsing. Hvis ikke har det ikke noe for seg. Da er det bare språkøvelser for skrivebordsskuffen.

Visjon: Er retningen det styres etter, fyrtårnet som skal gi inspirasjon og løft. Det springer ut av vedtatt politikk/virksomhetsbeskrivelse. Noen tydelige løfter, noen verdier det skal jobbes etter mange modeller)
Må springe ut av dette, må bety noe for dette, men være kort, gjerne litt oppsiktsvekkende, kanskje litt teit og rart første gang. En visjon er ikke et slagord. Den trenger dere ikke fortelle til andre, den skal synes gjennom at den gjennomsyrer det som gjøres.

Risørs visjoner og slagord

Vet ikke hva som harmonerer med politiske prioriteringer av disse:

”Risør - for gjestfrihet, nyskaping og mangfold”
Mulig er harmonerer det med ”politiske prioriteringer”, men sier ingenting om hva det er, og det kan være hva som helst og hvor som helst
Gir ingen klare føringer, ingen sterk inspirasjon

Risør – Kulturbyen som kan, vil og tør

Jeg jubler ikke for den heller.
Har med Kulturbyen å gjøre, men sier ikke noe om hva man skal gjøre for hvem

”Risør er kunst og kulturbyen hvor stolte og engasjerte mennesker skaper vekst og livskvalitet”

Er dette et slagord eller en visjon? Om Kulturbyen står i disse formuleringene eller ikke, ikke livsviktig. Det er hva dere gjør som er det viktige. Men at Risør har fått en positiv klang som kulturby ute i landet, er sikkert så hell ikke dette barnet ut med barnevannet!

Tilbake til slagord: Mange av de kommunale er geografiske. Risør har jo et innarbeida kallenavn som vi kanskje kan kalle et slagord: "Den hvite by ved Skagerrak". Nærmest havet, en unik bevart trehusbebyggelse, Risør og Røros, karakteristisk og med kjennetegn. Hva skal man med mer?

"Vinteridyllen Risør". Kan ikke dy meg med å forsøke å endre tenkemåten. Sommeren selger seg godt uansett. Dette er et uventet slagord.

Sa altså Dagfinn Aanonsen i Risør.

søndag 26. september 2010

Den levende historien


Historien er viktig for Risør. Særlig når den er i bruk. Historien er en grunnleggende del av Risørs kultur, identitet - og omdømme om man vil. Nyttigst blir historien for oss, og alle som besøker Risør, når vi kan bruke den og leve i den. Risør har mange eksempler på levende historie, og det er en viktig politisk prioritering å utvide, samordne og formidle dette.


La oss ta noen eksempler. Først langt tilbake i tid. Jettegrytene på Sild er et viktig minne om istid, geologi og naturkrefter. Grytene er et populært utfartssted takket være at det er merket sti fra hovedveien over svabergene og at det er mulig å finne parkering ved veien. Skiltning, merking og tilrettelegging er avgjørende for at folk i dag skal kunne få glede av store og små historiske steder.

Til nyere og menneskeskapt historie: Det har vært bygget båter i fjordene i Risør i mange hundre år. Når står båtbuene på Moen som et viktig minne om Risørs båtbyggerhistorie. Ikke bare historie forresten. Fortsatt restaureres det store trebåter på Moen Trebåtbyggeri. Buene gir også rom for kulturarrangementer, møter og andre sammenkomster.

Kystkulturen er gjennomgående i Risørs historie og både det lokale historielaget, kystlaget og entusiastene rundt kanonjolla Øster Riisøer vet hva det vil si å holde historien levende. Dagens kanonjolle er riktignok en kopi av kanonjollene som ble laget for 200 år siden, men det glemmer de fleste når kanonen drønner og mannskapet ror taktfast i sine tidsriktige uniformer. Snart nærmer vi oss 200-årsjubileet for slaget ved Lyngør. Det må blir en stor og viktig markering der historien gjøres levende for nye generasjoner. Det blir også en mulighet til å vise at Risør og Tvedestrand kan samarbeide godt. Redningsskøyta "Risør II" er også et glimrende eksempel på historie som gjøres levende gjennom bruk.

Risørs bykjerne er det klart viktigste kulturhistoriske sted i kommunen. Alt som i dag gir liv og aktivitet i den unike trehusbebyggelsen binder historie og nåtid sammen. Derfor er det viktig at det bor folk i husene og at butikker holdes åpne. Stengte butikker er et sterkt tegn på nedgang og forfall i alle byer. Det får folk som går i byen til å tenke på og snakke om det som går galt, det som ikke virker og at alt var bedre før. Ansvaret for å sikre liv og handel i sentrum er delt. Politikere må arbeide for gode rammevilkår for handelsstanden, de som driver butikker må yte service og være konkurransedyktige og vi som bor i kommunen må handle i butikkene.

I Risør sentrum finner vi også vakre Risør kirke, som dessverre de færreste får se utenom gudstjenester og kirkelige seremonier. Det er trist å se alle tilreisende som vil inn i kirken, men som blir møtt med stengte dører. Også Risør museum, som usedvanlig mange i Risør aldri har besøkt, hadde fortjent større oppmerksomhet.

Hvordan skaper vi så mer levende historie i Risør? Nok en gang ligger svaret i treenigheten mellom (a) stor frivillig innsats og entusiastiske nøkkelpersoner, (b) prioritering, tilrettelegging og litt penger fra kommunen og (c) evnen til å få regionale og nasjonale bevilgende myndigheter med på laget. Dette er "Risør-modellen", som vi bare må perfeksjonere.

søndag 12. september 2010

Risør - omdømme og muligheter


En begivenhetsrik sommer er over. Risør har plassert nesten all sin identitet og sitt omdømme i åtte-ti travle sommeruker; Beyond Risør, kammermusikkfest, villvinmarked, bluegrass, Fyrjam, trebåtfestival, konserter, glade mennesker på utestedene og i skjærgården. Fantastisk. Og ingen ting slår Risør Trebåtfestival som identitetskaper for Risør. Vi møter nye mennesker og sier vi kommer fra Risør. Folk svarer: "Risør, ja dere har jo trebåtfestivalen…".

Det er viktig å hentet ut alle direkte og indirekte positive effekter fra Trebåtfestivalen og andre sommerbegivenheter. Noe av det viktigste er mobiliseringsevnen i frivillig arbeid, som også har mange positive sosiale sider. Alle steder leter etter noe å være stolte av, noe å fortelle gjester om, noe som samler befolkningen. Festivalene, med trebåtfestivalen på topp, gir Risør alt dette.

Ikke alle steder har store festivaler å samles om, men finner stolthet og skaper omdømme rundt for eksempel et fotballag. Vi kjenner navnet på mange byer i England og Tyskland uten å vite noe som helst om byen. Men vi kjenner fotballklubben, og dermed stedsnavnet, fra medieomtale. I Tyskland er det nå satt i gang et arbeid med fotballklubber og kommunale myndigheter der utgangspunktet er at både klubben og kommunen har gjensidig nytte av hverandre. De setter opp langsiktige "samfunnskontrakter" der begge parter informerer hverandre, avklarer økonomiske gjensidige forpliktelser og planlegger sammen.

Kanskje er Risør moden for en mer langsiktig og gjensidig forpliktende planlegging der kommunen forholder seg mer målrettet til festivalene. Men, det må gjøres med forsiktighet. Festivalene må beholde sin totale uavhengighet, kreativitet, frivillighet og ikke føle at de må underkaste seg unødig byråkrati og kontroll. Ikke minst er den kunstneriske friheten og profesjonaliteten viktig. Leif Ove Andsnæs oppsummerer blant annet den kunstneriske suksessen til Risør kammermusikkfest med at han hele tiden har forsøkt å skape en festival han selv ville reise langt for å oppleve. Dette omfatter også et nådeløst krav om kvalitet.
Festivalene gir altså Risør et omdømme, men hva skal vi bruke omdømmet til? Hvis vi vil øke tilflytning av antall helårsboere i kommunene er det kanskje ikke nok å gjenta budskapet om at vi lever høyt fra festival til festival sommerstid? Det forsterker det klassiske oppfølgingsspørsmålet: "Går det an å bo der hele året da?"

Hva skal vi da satse på? Begrepet "kunst, kultur, trehus", forstått på en vid måte, omfatter også festivalgleden og sommerstemningen, men skaper et klarere omdømme til helårsbruk. Norske kommuner leter desperat etter å knytte et eller annet positivt til kommunenavnet. Mange ender opp med likegyldige begreper som ingen husker. Risør har gjennom 30 år arbeidet målbevisst for å være en kunst- og kulturby. Det er dumt å kaste bort denne omdømmeskapningen, i alle fall inntil vi har en bedre erstatning. I dag er Risørs visjon ”Risør for gjestfrihet, nyskapning og mangfold”. Fram til 2008 var slagordet ” Risør er kunst- og kulturbyen hvor stolte og engasjerte mennesker skaper vekst og livskvalitet.”

En kunst- og kulturby med troverdighet må romme både topp og bredde. Amatører, ikke minst barn og unge, i entusiastisk innsats må suppleres av profesjonell kunst og kultur. Det er den profesjonelle kunsten som på sitt beste tolker og utfordrer våre forestillinger av samfunnet vi bor i, og oss selv. Risør har i sommer hatt tre gallerier med godt besøk (Kunstparken, Branntårnet og Solsiden 10). Ved noen lykkelige sammentreff fikk vi en fin utstilling i Kunstparken mesteparten av sommeren. Det er interessant å se at mange som besøker byen forventer en kvalitetsutstilling i Kunstparken. Dette er hjertet i Kunstbyen Risør.

Trass i veldig hederlig innsats fra de tre galleriene, håper jeg at denne sommeren representerer "bunnivået" i Risør som kunstby. Ikke minst må Kunstparken bli det sentrum for kunstformidling som den har potensial til. Vår nabokommune Tvedestrand hadde for eksempel i sommer vel så interessante utstillinger som Risør (Galleriene på Sagesund, Borøy og Lyngør), men ustillingen til Sidsel Hanum og Arve Rønning som et høydepunkt. De to Borøy-kunstnerne har tidligere vært tilknyttet Villvin-gruppa i Risør.

De miljøer, grupper, institusjoner og bedrifter som gir innhold til Risør som kunst- og kulturby trenger i ulik grad å være avhengig av kommunal støtte og samarbeid. Denne kommunale støtten er normalt nøkkelen til annen, og langt større, støtte fra regionale og nasjonale institusjoner. Også her er det nødvendig med en "samfunnskontrakt" som staker opp gjensidige og langsiktige forpliktelser. Igjen uten å legge begrensninger på kreativitet og selvråderett.

Politikk og lungemos


Det er sagt at det er to ting du ikke vil vite hvordan lages. Det ene er lungemos. Det er andre er politikk. Det er kanskje på tide å avsløre oppskriftene på både lungemos og politikk.



Jurist Hanne Sophie Greve henviser til filosofen Aristoteles for å finne eksempler på hvordan god politikk utformes.

La oss begynne med lungemosen. Det er en matrett som nok har gått litt av moten. (Mange vil si at også politikk har gått av moten). Jeg fant faktisk ikke noen gode lungemos-oppskrifter på nettet. Men i min mor, husstellærerens, etterlatte og velbrukte kokebok var lungemos ingen hemmelighet.

Her er oppskriften:
700 g innmat og kjøtt (bruk lunger, hjerte, spiserør, mellomgolv, jur, hjerne, kjøtt, spekk og svor. Vær forsiktig med lever og nyrer, som har særpreget smak. Ta bort brusk og grove hinner.)
300 g spekk
1 ss salt
50 g potetmel
1 løk
1 ts pepper
1 ts ingefær
1/2 liter kraft
Alt males og kokes godt opp. Server med kokte poteter og syltede rødbeter.

Så til politikken. Er det også en blanding av uappetittlige råvarer som blandes og krydres til det blir rimelig spiselig? I Arbeiderpartiet i Risør er vi nå i gang med programarbeidet for valgperioden 2011-2015. Målet er ikke bare å lage politikk, men god politikk. Hvordan gjør vi det? Heldigvis har vi en stor og aktiv gruppe å diskutere i. Vi ønsker å åpne opp til innspill fra alle, også fra grupper som normalt ikke er aktive i den politiske debatten.

Det er langt fra en ny aktivitet å lage god politikk. Tidligere i år var jeg så heldig å få høre juristen Hanne Sophie Greve på et arrangement i Fredshuset i Risør. Greve er en viktig samarbeidspartner for Aktive Fredsreiser. Hun har blant annet vært dommer ved den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg og har arbeidet med menneskerettigheter og folkerett i mange regimer med styresett som ikke har vært i nærheten av det vi oppfatter som demokrati. Hanne Sophie Greve støtter seg til den greske filosofen Aristoteles når hun beskriver hvordan god politikk blir til. Aristoteles var både elev og lærer ved Platons akademi i Athen.

Aristoteles sier at gode politiske avgjørelser hviler på to fundamenter. Det ene er kunnskap, og det andre er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon og hvordan politikken vil påvirke dem. Dette høres veldig fornuftig ut for meg, og jeg vil selv gjerne følge rådet fra Aristoteles, formidlet av Greve.

Som journalist vet jeg at kunnskap og informasjon nesten aldri er objektiv. Den amerikanske journalisten Hunter S. Thompson har sagt at det bare er børsnoteringer og resultater fra travbanen som er objektive. Alt annet er subjektivt. Hvordan finner man da riktig og sann informasjon? Jeg har tidligere holdt kurs i kildekritikk for ansatte i Utlendingsdirektoratet (UDI). Her skal de finne informasjon som avgjør om flyktninger kan eller må vende tilbake til hjemlandet. En feil vurdering kan sette liv i fare. Målet er å bli sikrest mulig og vurdere sannsynlighet på best mulig måte. Kilder må vurderes grundig og informasjon om samme tema må innhentes fra flere kilder og sammenlignes. Det er en vanskelig jobb. Informasjon kan farges av særinteresser og enkelte vil lete etter små feil for å velte en lang argumentasjonsrekke der alt annet er riktig. Et klassisk eksempel er den amerikanske tobakksindustrien som fant små feil i den ellers totalt overbevisende dokumentasjonen som viste at tobakksrøyking er skadelig. Noe av det samme finner vi blant dem som argumenterer mot at globale klimaendringer er forårsaket av mennesker.

Evnen til å sette seg inn i andres situasjon og føle med andre mennesker kan øves opp. Treningen består i å være sammen med ulike grupper mennesker, lytte og spørre. Det krever tid og ydmykhet. Ofte blir det en kamp mot egne inngrodde forestillinger og fordommer. Og den kampen er viktig å ta innimellom.