Henrik Carstensen - vår mann

Skal vi 17. mai hylle og minnes Risørs eidsvollsmann Henrik (Henrich) Carstensen? Ellers skal vi gjenfortelle historiene om Carstensen som en nådeløs forretningsmann som etterlot seg harme og bitterhet i store deler av kommunen i generasjoner etter hans levetid? I tillegg ble han latterliggjort i riksforsamlingen på Eidsvoll.

Jeg tror vi skal gjøre begge deler. Vi skal hylle og feire eidsvollsmannen vår og samtidig ta inn over oss at vi alle har gode og dårlige sider. Ingen er hel ved. Ingen er kvistfrie. De som gjør mye, gjør også mange feil. Søken etter feilfrihet gir ofte passivitet og liten evne og vilje til å tenke nytt og ta sjanser. Og alle er et produkt av sin tid - på godt og vondt.

Jeg er på ingen måte ute etter å hvitvaske Henrik Carstensens minne. Han var utvilsomt en nådeløs forretningsmann, reder og jernverkseier. Småbønder og skogeiere satt seg i gjeld i år med sult og nød, og da Carstensen strategisk krevde sin betaling, måtte de gå fra odelsgårder bygget på slit og hardt arbeid. Carstensen hadde mye, og han ville ha mer. Det er kapitalismens brutale drivkraft. Henrik Carstensen gjorde heller ingen god figur i riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814. Han mestret i tale og retorikk verken det høytidsstemte eller det offisielt danske. Han prøvde, men det ble bare dumt. Han ble ledd av og hadde det sikkert ikke så greit på Eidsvoll.

H. Carstensen, portrett fra Stortingets 1814-utstilling

Det kan diskuteres hva Henrik Carstensen bidro med på Eidsvoll i 1814. Her sitter jeg med flere spørsmål enn svar. Mye tyder på at kjøpmann Carstensen var lite interessert i politikk. Kanskje var han ivrig agiterende i korridorene og på bakrommene? Eller kanskje satt han på rommet sitt og lengtet hjem til Risør?

Det er seks referanser til H. Carstensen i boka "Hvordan grunnloven ble til". Det er åpenbart at Carstensen ikke var en sentral eidsvollsmann. Han forbindes først og fremst med debatten om hvor lenge kongen kunne være ute av landet. Carstensen fikk enstemmig tilslutning til at kongen ikke kunne være ute av landet mer enn seks måneder (”Selv om kan hadde vært konge i mer enn 50 år”, som Carstensen sa).

Carstensen led også sjelekvaler i diskusjonen om salg av offentlige gårder (i første rekke prestegårder) og hvordan pengene skulle brukes. Her sa Carstensen at hans egne interesser sa nei, mens hans hjerte sa ja. Her kan vi vel finne mange paralleller til dagens politikk, enten dette var ekte tvil eller et spill for galleriet.

Carstensen tok også ordet i saken som omhandlet forholdet mellom Grunnloven og andre lover og han stemte selvsagt i de aktuelle avstemningene og selve Grunnloven.

Men da Henrik Carstensen kom tilbake til Risør ble han igjen respektert som byens mektigste mann. Som jernverkseier, handelsmann og reder hadde han hundrevis i arbeid. Han skapte verdier og vekst i lokalsamfunnet. Han støttet rikelig opprettelsen av et nytt universitet i Norge og mye tyder på at han også i andre sammenhenger kunne vise hjertelag og velvilje.

    Familien Carstensens gravsted på Søndeled kirkegård

Historien om Henrik Carstensen er ikke så rik på kilder. Han skrev ikke så ofte selv og mye er basert på muntlige overleveringer. I sterk kontrast til en annen eidsvollsmann og jernverkseier; Jacob Aall på Nes verk. Jakob Aall skrev flittig og godt - både dagbøker, brev og faglige verk. Og det aller beste er godt bevart. Biograf Arild Stubhaug framstiller Jacob Aall i full bredde. Det positive dominerer, selv om vi klart aner et brutalt klassesamfunn som bakteppe. Men Jacob Aall har først og fremst blitt den dannede samfunnsbyggeren, humanisten, kulturmennesket. Vi følger han i sorg og glede. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Arild Stubhaug er en grundig biograf og leserne liker Jacob Aall. I alle fall gjør jeg det.

Men. Var ikke også Jacob Aall er hard forretningsmann som tok over slektsgårder der bonden ikke kunne betale regninga? Var ikke også Jacob Aall en mann som brukte sin makt, sin rikdom og sin handlekraft til å presse eiendom og arbeidskraft fra fattige mennesker. Jo. Spør bare bønder på Vegårshei og ellers der Aall virket.

Det er bra at Jacob Aall han fått en balansert og oppløftende biografi. Henrik Carstensen kom fra velstående, men mer beskjedne kår enn Aall. Carstensen var mer en oppkomling og manglet den utdannelse og dannelse som Aall hadde. Begge var handlekraftige og visjonære mennesker i sin tid. Den ene (Aall) har fått sin balanserte historie skrevet - i stor grad av seg selv. De andre (Carstensen) etterlater seg store hull i ”biografien”.

Uansett. Henrik Carstensen var Risørs mann på Eidsvoll for 200 år siden. Han lot seg velge og ble valgt. Han bidro til å lage en grunnlov som la grunnlaget for vår samfunnsutvikling fram til i dag. Vi skal feire det på 17. mai i år. Vi kan også bruke dagen til å tenke på hvordan vi selv setter våre spor i vår historie. Og hvordan det vil oppfattes om 200 år.

God feiring av grunnlovsdagen!

Foto: Øyvind Christoffersen, 17. mai 2014

Tidsånd i påskesol

Det har vært litt av en uke.

Vanligvis ser jeg framover i ukeplaner. Nå sitter jeg i  førpåskesola med en avisbunke, P13 på radioen og en tekopp og tenker tilbake på uka som har gått.

La meg begynne med dagen. Jeg går igjennom Risør by og ser liv og forventning. Folk sitter med kaffekopper på Brygga og koster seg i påskesola. Trossa er snart klar til åpning. Rekkverk og ølkraner pusses. Jeg har grensetreff med ordførere i Gjerstad, Drangedal og Kragerø på Rådhuset og avsluttende lunsj på Kast Loss. Kragerø og Risør har mye til felles og vi snakker om kommunestruktur og byutvikling. To vakre byer som trenger liv i sentrum.

Jeg blar i Dagens Næringsliv der Jørn Rattsø, professor i samfunnsøkonomi, skriver at distriktskommuner og småbyer må henge seg på veksten i storbyene. Det er byene som er motoren i utviklingen. Vi må satse på bedre veier slik at vi henger bedre sammen med storbyene og henter kraft fra disse.

I dagens avisbunke ligger også en glanset Kragerø-magasin med positive historier om folk i Kragerø som satser og som vil bidra positivt i lokalsamfunnet. Noen satser på håndball, andre på sushi og kunst. Det er godt å lese. Gir ideer og inspirasjon. Kragerø er en god målestokk for Risør og vi kan lære av hverandre.

Jeg blar videre i avisbunka. Bistandsaktuelt, som tar for seg internasjonal utvikling. Jeg leser om Fail-festivalen i London, der deltakere deler prosjekter som har slått grundig feil. Alle de gode ideene som har ulike grunner ikke har blitt til noe eller som slo fullstendig feil. Målet er å lære av egne og andres bommerter. Festivalen har blant annet hentet inspirasjon fra Silicon Valley i California der 90 prosent av alle ideer som er lansert og satt i gang har slått feil. Men 10 prosent har slått til. Og det er ingen små-ideer tenker jeg ved min MacBook Air der jeg skriver i Microsoft Word.

Risør og Kragerø er to småbyer som må strekke seg for å koble oss for å koble oss til bysentra i vekst. Vi ligger midt mellom Grenland, Arendal og Kristiansand, men vi er enige om at vi har kommuner det det er fantastisk fint å bo. Vi må også selv ta ansvar for vår egen utvikling. Vi hadde et fint møte i Formannskapet torsdag kveld der næringsutvikling var et gjennomgående tema. Jeg trakk heldigvis fram våre ambisjoner om å arbeide i en region og hvor viktig det var å henge oss på utviklingen i Arendal og Grimstad. Samtidig som vi har egne ambisjoner.

Tirsdag og onsdag var jeg med Arbeidspartiets programgruppe på tur i Agder og Rogaland. Da vi begynte arbeidet for noen uker siden spurte AUF-leder Eskil Pedersen oss hva som er tidsånden. Hva er viktig for oss i dag? Hvor og hvordan utvikler vi oss?

Eller å ha besøkt vekstkommunen Sandnes i Rogaland slår det meg hvor ulikt kommunene i Norge utvikler seg. Vi sentraliseres, noen vokser enormt - andre er mer i bakevja.

I Kristiansand har de hatt besøk av byutvikler Erling Dokk-Holm, skriver Fædrelandsvennen. Etter å ha tatt et oppgjør med hans Oslo-arroganse gir de han rett i Kristiansand og andre byer trenger mer folk, flere boliger, flere arbeidsplasser - mer liv og røre. Kjøpesentre og netthandel må bekjempes med gode opplevelser. Vår egen næringssjef Kamilla Solheim tar opp det samme når hun i Risør Formannskap forteller om satsingen på det nye byselskapet i Risør. Jeg er inne på det samme i mitt innlegg om sommersøndagsåpent i butikkene.

Det har blitt en stor dose tidsånd denne uka. Og enda har jeg ikke kommet til Morgenbladet. Jeg tenker, leser og sorterer fortsatt.

God påske!

Stor kommune - liten kommune

Kanskje vi er mange nok i Risør. Akkurat passe store?

Det er ingen sak å sitte og tegne fantasikart over hvilke kommuner som kan gå sammen i nye storkommuner.

Jeg kan for eksempel se for meg en storkommune som er identisk med dagens Østre Agder, en kommune med de fire østkommunene Risør, Tvedestrand, Gjerstad og Vegårshei eller - hvis regioner overtar for fylker - en kommune med Risør, Gjerstad, Kragerø og Drangedal. Det er også mulig å se Risør og Gjerstad som en kommune. All denne karttegningen kan få tankene i gang. Men; jeg vil heller ikke se det som noe nederlag om vi etter grundig utredning finner at Risør er en passe stor kommune.

I stedet for å sitte og tegne kart som en fortids kolonialist er mitt utgangspunkt: Hvilken kommunestørrelse gir best mulig tjenester for innbyggerne? Det vil si best skole, best helsetilbud, best planer, best behandling av utbyggingssøknader etc. Samtidig kan vi også stille spørsmålet om hvilken kommunestørrelse som ivaretar lokaldemokratiet best.

Selvsagt må vi også være bevisste på hvilke oppgaver en kommune skal ha. Det siste er det helt avgjørende at politikerne på Stortinget avklarer. Hvor det for eksempel er slik at kommuner skal drive videregående skoler, må kommunene være store nok til det.

For Risør vil det også være interessant å se hvordan kommuneinndelingen blir i resten av landsdelen. Når det foreslås en ny storkommune rundt Arendal og Grimstad er det først og fremt for å samle krefter for å markere seg i landsdel og hele landet. Målet er å bli mer jevnbyrdig med Kristiansand og ha større gjennomslag nasjonalt. Her må Risør spørre seg om vi skal ”søke medlemskap” i en eventuell storkommune, danne andre allianser eller stå alene og håpe på positive ringvirkninger fra storkommunen. Kommunen vår ligger der den ligger, men vi må sørge for at vi rammes av færrest mulig typiske og negative utkanteteffekter - som fraflytting, dårlig næringsvekst, butikkdød og mye annet.

Jeg har mange ubesvarte spørsmål om framtidig kommunestruktur, og vil gjerne vite mer. Derfor at det viktig at spørsmålet nå diskuteres grundig, særlig når regjeringen har satt litt klarere rammer for hva de ønsker. Det vil ikke si at jeg må konkluderer med at vi uansett trenger større kommuner. Jeg er heller ikke sikker på at Risør bør inngå i en ny større kommune. Utredning må også se på de negative sider ved større kommuner. Det kan være at kommuner trenger nærhet for å fungere bra og for at folk skal føle seg ivaretatt. Eller kanskje ikke?

Det må ha en positiv effektiv for innbyggerne hvis svaret blir større, sammenslåtte kommuner. Går vi inn i problemstillingene tror jeg vi vil se at det er vanskelig å sette klare tall for hva som er en ideell kommune i forhold til folketall. Areal, sentraliseringsgrad, næringsstruktur og mye annet vil også spille inn. Vi må også vurdere om regionalt samarbeid ivaretar mange av problemene med små kommuner. Østre Agder har et godt regionalt samarbeid som blant annet har vært helt avgjørende for kommunene i arbeidet med den nye samhandlingsreformen i helsesektoren.

Alt dette vil jeg gjerne vite mer om og kommunene bør fordomsfritt går inn i analyser av kommunestruktur med god hjelp av delte erfaringer kommuner imellom. Det er viktig at initiativ kommer fra kommunene selv. Vi må også passe på at ikke kommunepolitikere er mer skeptiske til større kommuner enn innbyggerne. Sett fra Risør og nabokommuner ser jeg at folk beveger seg over kommunegrenser i et felles bo- og arbeidsmarked nesten uten å legge merke til at kommunegrenser krysses. Jeg er også opptatt av at kommuner skal ha gode og interesserte fagmiljøer som gjør det lett å rekruttere gode folk. Det kan i noen tilfeller avhenge av størrelse, andre ganger ikke.

Hva styrker lokaldemokratiet og hva styrker aktive lokalsamfunn?

Det blir interessant å se et aktivt og levende lokaldemokrati i forhold til mulige større kommuner. Noen er engasjert i lokalpolitikk fordi de er opptatt i utvikling i et lite geografisk område, andre er opptatt av én sektor som for eksempel skole eller omsorg. Også på dette området er jeg åpen for mer innsikt.

Trolig vil ikke Stortinget behandle saken før høsten 2015 eller våren 2016 og det vil ta tid før eventuelt nye sammenslåtte kommuner kan se dagens lys. Det er viktig at kommuner slås sammen frivillig og etter at folk har sagt sitt i folkeavstemninger. Frivillighet kan være et tøyelig begrep etter som rammevilkår og oppgaver endres, men det er avgjørende at både lokalpolitikere og befolkningen oppfatter poenget med å slå sammen kommuner. Dette er en sak som krever både modning og åpenhet for argumenter og analyser. Derfor er det etter min mening like galt nå å si bastant nei til kommunesammenslåing som å si at større kommuner er absolutt nødvendig.

10 råd om bruk av Facebook

1) Vel en tredel av alle i Norge er på Facebook (FB) og mange bruker mye tid på denne kanalen. ”Kjørereglene” og etiketten på FB er uklare og forandrer seg. Mange er nybegynnere og prøver seg fram.

2) FB er en offentlig kanal for nyheter og ytringer, selv om formen og innholdet ofte er privat. Selv om du bare er FB-venner med noen i egen familie og nære venner vil ditt budskap kunne bli spredt og lagret av alle. Det er FBs natur at innlegg skal deles og spres. Et innlegg på FB oppfattes på linje med en ytring eller en kommentar i en avis (nett eller papir) eller et innlegg på et offentlig møte. Det samme gjelder ytringer og kommentarer du poster under andres innlegg eller på andre FB-sider.

3) FB er et sosial medium med rike muligheter for kommentarer og debatt for politikere og andre. Selv korte og ”uskyldige” innlegg kan gi lange debatter (tråder) som kan ta av i ulike retninger - også mot det usaklige med personhets etc. Det er lurt å følge med i debatter man selv har satt i gang eller der man har vært inne og kommentert og gjerne kommentere ytterligere. Pass på ikke å bli smittet av en uheldig tone i debatten og prøv heller å dra debatten inn mot det saklige og opplysende. Det er ikke nødvendig å få ”siste ordet”.

4) Alle dine vegginnlegg kan bli fanget opp av kritiske journalister, politiske motstandere, politi og andre. Det vil være personer og institusjoner som ikke nødvendigvis oppfatter din ironi, humor eller interne sjargong. Norske aviser bruker stadig mer tid på overvåkning av FB og sosiale medier. De er ute etter negative og uheldige utspill på FB.

5) Følgende av uheldige ytringer på FB følger stort sett regelen om at jo høyere du klatrer, jo dypere faller du. En vararepresentant til en komite vil slippe lettere enn en ordfører. Men en ansatt i kommunen vil i manges øyne hefte for kommunens generelle holdning og et partimedlem vil kunne hefte for hele partiet. Det som ofte blir lagt merke til er forskjell i liv og lære og opposisjon til eget parti/egen arbeidsgiver

6) Det er ytringsfrihet og alle har rett til politisk deltakelse, men noen bør tenke spesielt over hvordan de ytrer seg på FB i politiske saker eller i forhold til politiske partier. Det gjelder spesielt rådmenn, kommunalsjefer, enhetsledere og informasjonsansvarlige i kommunen. Altså nøkkelpersoner som legger fram saker for politikere og befolkningen på en antatt saklig og faglig måte uten partipolitiske bindinger og som trenger tillit i alle politiske leire. Det tar tid å bygge opp tillit, men den er lett å rive ned.

7) Tenk på stemningsleiet ditt når du legger informasjon ut på FB. Vær obs på eget sinne, hevnlyst, irritasjon, oppgitthet, tristhet eller om du rett og slett er sur. Omtaler du alle med like stor respekt? Evner du også å være selvkritisk? Kan du oppfattes som selvgod? Kommer dine fordommer fram,
 f eks i forhold til kjønn, rase, seksuell legning, bosted, alder, status eller annet. Dette finner du best ut ved å alliere seg meg lojale venner som du ber følge med på din FB-side og rapportere og diskutere innlegg som er uheldige eller kan misoppfattes. Alkohol og Facebook er normalt ikke en god kombinasjon og svekker ofte dømmekraften.

8) Gjør du feil eller legger ut noe dumt er det mulig å fjerne eller redigere innlegget. Du kan også ta selvkritikk på egen FB-side. Noen vil allerede ha tatt vare på ”originalen”, men det er en god egenskap å innrømme egne feil og rette opp i offentlighet.

9) Vær forsiktig med lukkede FB-sider, der innholdet lett kan bli kjent utenfor den lukkede gruppe. Omtal andre mennesker med respekt og prøv å være konstruktiv og positiv også i lukkede grupper - som i livet forøvrig.

10) Du blir ikke god til å bruke Facebook uten å bruke Facebook. Men det er lurt av og til å stoppe opp og reflektere over bruken, gjerne sammen med andre.

Dette er først og fremst skrevet for ansatte i Risør kommune som en foreløpig oppsummering av en diskusjon om bruk av sosiale medier. Rådene er også ment som en påminning for kommunens politikere. Det kan forhåpentligvis være nyttig også for andre.

Etter å ha luftet rådene på Facebook, og fått kommentarer, seg jeg at det er svært ulike terskler for hva som oppfattes som en god og frisk debatt i et åpent demokrati. Noen mener det er lov å ”slenge med leppa”, være ærlig, direkte og i alle fall si sin hjertens mening til dem som har makt i samfunnet. Samtidig har jeg flere ganger tidligere fått henvendelser fra fornuftige og engasjerte mennesker som synes det er belastende å ta del i offentlige ordskifte. Og at sosiale medier har gjort dette verre. Mange nye politikere føler seg angrepet som person og de oppfatter ofte ironi og humor som ondskapsfull.

Mitt perspektiv er at lokaldemokratiet trenger nye folk, gjerne kvinner, ungdom og mennesker med flerkulturell bakgrunn. Det skal oppfattes som positivt og klargjørende å delta i offentlige debatter, men debattene skal selvsagt også få fram uenighet og ulike synsvinkler. Mitt perspektiv heller derfor mot det ”snille”, og jeg ser faren for at det kan bikke mot Kardemommeby-tilstander.  Men dette er først og fremst ment som en egen oppsummering av erfaring, observasjon av andres praksis og å få folk på Facebook til å tenke over bruken av en viktig informasjonskanal.

Risør videregående skole må styrkes

Risør videregående skole er en av de beste i fylket målt etter en rekke indikatorer. Skolen er også en helt sentral samfunnsinstitusjon for å sikre vekst og utvikling i Risør og østre Agder. Konsekvensen burde være at Risør videregående bør styrkes, ikke svekkes eller legges ned.

Fylkestinget har bestilt rapporten ”Videregående skoler - skolestruktur og utfordringer” som et bredt sammensatt arbeidsgruppe leverte i slutten av juni. Den grundige rapporten er nå ute til høring og skal seinere behandles av fylkestinget 22.oktober. Mandatet for utredningen er å se på skolestrukturen i fylket med vekt på kvalitet i opplæringen.

Gode resultater

Risør videregående skole gir direkte og tydelig svar på spørsmålet om kvalitet i skolen. Samlerapporten for siste års PULS-undersøkelser (Pedagogisk utviklings- og læringsspeil) viser at Risør vgs for skoleåret 2011/12 har en samlet score på  74,0, mens Aust-Agder i gjennomsnitt har 69,3 og hele landet i gjennomsnitt 71,9. For skoleåret 2012/13, har Risør en score på 74,8, men disse resultatene er ennå ikke kvalitetssikret. Resultatet omfatter karakterer (standpunkt og eksamen), fravær, frafall og elevers egenvurdering fra en elevundersøkelse. Den samme PULS-undersøkelsen viser at Risør vgs har en fullført- og beståttprosent på 80,5. Tallet for Aust-Agder er 69,3 og nasjonalt 74,3. Risør vgs har arbeidet målbevisst for å bedre kvaliteten gjennom flere år, og det har gitt resultater.

Spørsmålet blir da: Bør ikke denne skolen styrkes heller enn svekkes - eller i verste fall legges ned? I dag har Risør vgs på Hønseheia ca. 300 elever, men har greit plass til 100 flere uten at det må investeres mye. Skolen har snekkerverksted som kan brukes til trearbeidsfag, kjøkken til restaurant- og matfag, 30 mål tomt som kan brukes til hall for byggfag, og alle muligheter til å huse både idrettsfag og helse- og sosialfag, om det skulle være aktuelt. Dette er først og fremst eksempler på at skolen i Risør har et stor utviklingspotensial hvis fylkespolitikerne ønsker å utnytte den gode kvaliteten som allerede er bygget opp i en dokumentert god skole. Og utviklingspotensialet kan utnyttes uten store investeringer.

Riktig størrelse?

Fylkeskommunens utredning bruker mye tid på begrepet robusthet for videregående skoler, men klarer ikke bidra med stort mer enn synsing om hva som er en god skolestørrelse i forhold til kvalitet. Det er heller ikke så merkelig, for her er forskningen tynn og uklar i følge dem som har gått igjennom mye materiale om temaet. Det ser ut til å være mulig for både relativt små, middels og nokså store skoler å levere gode resultater. Skoler med mer enn 900-1000 elever kan få problemer med elevmiljøet, og små skoler kan miste valgmuligheter.  Men størrelse er neppe den avgjørende faktor for å skape kvalitet.

Vi må gi elevene våre de beste videregående skoler. En del av kvaliteten ligger også i å ha en skole i nærmiljøet. Gjerne nær en bysentrum, arbeidsplasser, kulturtilbud og offentlige kontorer. Det gir også en folkehelse- og miljøgevinst å kunne gå eller sykle til skolen. I dag har nær halvparten av alle elevene ved Risør vgs gå eller sykle til skolen. Plasseres en nye skole i et veikryss ved E18, må nesten alle kjøre buss.

Skole og samfunn

En god videregående skole er en helt nødvendig og vital samfunnsinstitusjon i en kommunale av Risørs størrelse. Hvis fylkespolitikerne mener alvor med å satse spesielt på de østre kommunene i fylket kommer vi ikke utenom at Risør og Tvedestrand må ha hver sin solide videregående skole med både yrkes- og studieforberedende fag. Dette er helt avgjørende for vekst i bosetting, nye arbeidsplasser og optimisme i lokalsamfunnet. Vi trenger også 16-19-åringene i kommunene. De bidrar i kulturliv, idrett, foreningsliv, politikk. De er spesielt i disse årene de binder seg til og skaper de gode minnene fra hjemkommunen. Minner som hentes fram når de en gang i framtida vurderer å flytte tilbake til hjemkommunen etter studier og arbeid i inn- eller utland.

Risør kommune vil gi et klart og velbegrunnet svar på før høringsfristen. Alle deler av kommunen mobiliserer nå for å hegne om den videregående skolen. Skolen leverer de resultater fylkeskommunen etterspør. Nå bør det vises fylkespolitisk vilje til å sikre og styrke Risør videregående skole for framtida.

Ordførere og Facebook

Tvedestrandsposten skriver i dag om en oppfordring fra mange innbyggere i kommunen til ordføreren og andre sentrale politikere i kommunen om å bruke Facebook. Agderposten følger opp saken og har spurt meg og andre ordførere i Aust-Agder om hvordan vi bruker Facebook.


Jeg ser Facebook som et viktig og interessant kommunikasjonsmedium der man må prøve og feile litt, og lære av det. Jeg har sikkert feilet en del, men er fortsatt en entusiast med tanke på mulighetene for kommunikasjon.

Jeg bruker Facebook ganske mye og legger ut ca 2-4 oppdateringer per dag. Noen synes nok dette er i meste laget, og jeg må jobbe med å begrense meg noe. Jeg er opptatt av å legge ut nyheter om Risør  og arrangementer i Risør. Jeg får tilbakemeldinger fra FB-venner over hele landet som sier at “det skjer så mye spennende i Risør”, og det synes jeg er hyggelig. Jeg vil også gjerne at vi som bor i kommunen (og nabokommunene) skal oppdage hvor mye bra som egentlig skjer her, både kommunal aktivitet, frivillighet og i næringslivet. Jeg skryter også av nabokommunene våre og vil gjerne at vi vet mer om hverandre og besøker hverandres arrangementer.

Jeg er som politiker veldig opptatt av kommunikasjonsmulighetene som ligger i sosiale medier. Jeg klarer ikke, og delvis vil ikke, å  svare på alle henvendelser som kommer i alle sosiale medier, men prøver å svare når folk spør meg direkte. Jeg legger også selv ut en del spørsmål når jeg trenger hjelp til innspill, for eksempel før viktige møter, konferanser og taler jeg skal holde. Jeg får ofte mange innspill til dette, alltid poeng og temaer som jeg ikke hadde tenkt på selv.

Facebook kan ikke erstatte personlig kontakt, med kan ofte supplere dette. Det er fortsatt avgjørende for en ordfører å kunne sette seg ned å snakke skikkelig med folk, lytte til innspill og delta på ulike arrangementer over hele kommunen.

Jeg er sjelden privat på Facebook, og omtaler nå bare unntaksvis familie og nære venner, selv om det av og til skjer. Men jeg omtaler noen av interessene mine som ikke nødvendigvis har med Risør og gjøre, som for eksempel fotografi, musikk,  film, mat og internasjonal utvikling pluss noen litt smalere temaer som ytringsfrihet i Kina og livet i gata Brick Lane i London. Jeg vil gjerne framstå som den personen jeg er, ikke en tilbaketrukket og opphøyd ordfører. Men selvsagt må jeg ta hensyn til at jeg er ordfører og oppfattes som det. Jeg begrenser fullt innsyn til FB-siden bare til mine FB-venner. Jeg ville gjerne hatt alt åpent for alle, men ble rammet av en del spam da jeg forsøkte på full åpenhet noen dager. Jeg sier i utgangspunktet ja til alle som spør om å bli venner. Folk som forsøker seg på uærlighet, svindel eller er helt på jordet når det gjelder nettetikette, sletter jeg fra vennelista.

 Jeg bruker ikke Facebook så mye som folk tror, og er veldig rask til å trykke ”like”, dele en lenke eller kommer men en kort kommentar. Jeg har jobbet med tekst, foto og formidling i hele livet mitt og skriver lett og fort. Jeg har vært på Facebook siden 2007 og har dermed lagt ut mye rart gjennom årene før jeg ble ordfører høsten 2011. Jeg har ikke gått gjennom gamle meldinger og bilder og slettet noe nevneverdig. Det vil si at det helt sikkert ligger noe i min Facebook-historie som kan tolkes negativt og brukes mot meg politisk eller på annen måte. Det får så være. Jeg er grunnleggende nysgjerrig på å prøve nye ting, særlig innen medier og kommunikasjon, og tror at det er bare gjennom praksis man lærer og blir bedre.

Jeg vet selvsagt at Facebook og andre deler av internett-industrien er megakapitalisme, men jeg synes likevel - kanskje i min naivitet - er det er noe veldig sosialdemokratisk i hvordan  Facebook virker. Jeg er veldig glad i Arbeiderpartiets slagord ”Skape og dele”. Det beskriver mine mål både for samfunnet og meg selv. Facebook er jo bygget rundt at vi enten skaper noe (foto, film, tekst eller programvare) eller finner noe interessant og så deler dette med ”vennene” våre. Som så kan dele det videre hvis de liker det. Motivet kan være selvskryt, men jeg velger å tro at det også bunner i en slags raushet og et behov for fellesskap.

Utviklingens fastfryste øyeblikk

Det er veldig oppløftende når over 100 mennesker møter opp i Risør kunstpark til åpning av en kunstutstilling med bilder av to lokale fotografer. Ikke minst når sola skinner og skiløypene lokker utenfor. Hvorfor gjør fotografiet som kunst- og formidlingsform fortsatt så sterkt inntrykk på oss - i Risør og resten av verden?

Mange har sikkert opplevd dette: Du ser en film på video eller dvd. Så stopper den plutselig. Et eller annet er feil med plata eller spilleren. Det siste bildet står frosset fast på skjermen og du klarer ikke spole framover. Bildet står der og du tenker : Søren og, hva kommer til å skje, hvordan slutter filmen, hvordan går det med personene og situasjonene vi har levd oss inn i?

Sånn er det med gode fotografier. Den viser virkeligheten i ett 60endedels sekund og vi begynner å tenke, lure og stille spørsmål. Vi mangler også mye av historien før øyeblikket som er frosset fast. Vi spør: Hvorfor gikk det slik? Hva skjer nå? Hvordan skal det gå? Fotografier er fastfrosne øyeblikk i filmer som ikke er laget, liv som leves og samfunn som utvikler seg. Men de er ikke resultat at en dvd-plate som ikke virker og stopper på et tilfeldig sted. Fotografi som kunst er resultatet av god planlegging, en bevisst tanke og sterke følelser fra kunstneren.

Fotografi som kunst og uttrykksmiddel står sterkere enn noen gang. Ikke bare fordi vi kan fotografere med mobiltelefoner og allverdens avanserte minikameraer. Men - tror jeg - fordi vil har et stadig større behov for å stoppe opp, forenkle og se alle detaljene. Og ikke minst tenke selv. Det skjer i en tid der mediebudskap fra tradisjonelle og sosiale medier bombarderes oss med informasjon og meninger og der såkalte ekspertkommentatorer ofte gjør oss enda mer forvirret. Det gjør at vi får behov for å si stopp, fryse bildet og begynne å tenke: Hvem er vi, hvor står vi, hvor kommer vi fram og hvor går vi hen?

Fotografiene til Rune Nylund Larsen og Ketil Olav Sand fryser øyeblikk av en samfunnsutvikling som vi mennesker har skapt - i Risør og andre steder i verden. Tidene skifter, sier vi, men hvilken tid lever vi egentlig i nå? Vi står på skuldrene av forfedrene våre sa forfatter Carsten Jensen i kunstparken for en uke siden. Men likevel river vi ned mye av det de har bygget. Noe er utslitt, utbrukt og ubrukelig i dag. Industrien må omstille seg og det som var lønnsomt i går er ikke lønnsomt i dag. GPS-navigasjon har gjort fyrtårnene nesten overflødige og seil er bare fritid og nostalgi. Men kanskje vi tar for hardt i når vi fornyer og utvikler oss? Ikke minst når vi står over for en global klimakrise som i mange tilfeller akselereres av vår vekst- og utviklingsiver. Og utvikler vi oss på en rettferdig måte i en global sammenheng? Hvor sender vi skrapet vårt? Rune gir noen av svarene i en bildeserie fra Bangladesh.

Jeg leser mange spørsmål - og noen mulig svar - inn i fotografiene til Rune og Ketil. Husk at så å si alle bildene har havet og kysten som bakgrunn. Havet og sjøen, som vi oppfatter som det evige, det uendelige og det opprinnelige.