Risør - omdømme og muligheter

En begivenhetsrik sommer er over. Risør har plassert nesten all sin identitet og sitt omdømme i åtte-ti travle sommeruker; Beyond Risør, kammermusikkfest, villvinmarked, bluegrass, Fyrjam, trebåtfestival, konserter, glade mennesker på utestedene og i skjærgården. Fantastisk. Og ingen ting slår Risør Trebåtfestival som identitetskaper for Risør. Vi møter nye mennesker og sier vi kommer fra Risør. Folk svarer: "Risør, ja dere har jo trebåtfestivalen…".

Det er viktig å hentet ut alle direkte og indirekte positive effekter fra Trebåtfestivalen og andre sommerbegivenheter. Noe av det viktigste er mobiliseringsevnen i frivillig arbeid, som også har mange positive sosiale sider. Alle steder leter etter noe å være stolte av, noe å fortelle gjester om, noe som samler befolkningen. Festivalene, med trebåtfestivalen på topp, gir Risør alt dette.

Ikke alle steder har store festivaler å samles om, men finner stolthet og skaper omdømme rundt for eksempel et fotballag. Vi kjenner navnet på mange byer i England og Tyskland uten å vite noe som helst om byen. Men vi kjenner fotballklubben, og dermed stedsnavnet, fra medieomtale. I Tyskland er det nå satt i gang et arbeid med fotballklubber og kommunale myndigheter der utgangspunktet er at både klubben og kommunen har gjensidig nytte av hverandre. De setter opp langsiktige "samfunnskontrakter" der begge parter informerer hverandre, avklarer økonomiske gjensidige forpliktelser og planlegger sammen.

Kanskje er Risør moden for en mer langsiktig og gjensidig forpliktende planlegging der kommunen forholder seg mer målrettet til festivalene. Men, det må gjøres med forsiktighet. Festivalene må beholde sin totale uavhengighet, kreativitet, frivillighet og ikke føle at de må underkaste seg unødig byråkrati og kontroll. Ikke minst er den kunstneriske friheten og profesjonaliteten viktig. Leif Ove Andsnæs oppsummerer blant annet den kunstneriske suksessen til Risør kammermusikkfest med at han hele tiden har forsøkt å skape en festival han selv ville reise langt for å oppleve. Dette omfatter også et nådeløst krav om kvalitet.

Festivalene gir altså Risør et omdømme, men hva skal vi bruke omdømmet til? Hvis vi vil øke tilflytning av antall helårsboere i kommunene er det kanskje ikke nok å gjenta budskapet om at vi lever høyt fra festival til festival sommerstid? Det forsterker det klassiske oppfølgingsspørsmålet: "Går det an å bo der hele året da?"

Hva skal vi da satse på? Begrepet "kunst, kultur, trehus", forstått på en vid måte, omfatter også festivalgleden og sommerstemningen, men skaper et klarere omdømme til helårsbruk. Norske kommuner leter desperat etter å knytte et eller annet positivt til kommunenavnet. Mange ender opp med likegyldige begreper som ingen husker. Risør har gjennom 30 år arbeidet målbevisst for å være en kunst- og kulturby. Det er dumt å kaste bort denne omdømmeskapningen, i alle fall inntil vi har en bedre erstatning. I dag er Risørs visjon ”Risør for gjestfrihet, nyskapning og mangfold”. Fram til 2008 var slagordet ” Risør er kunst- og kulturbyen hvor stolte og engasjerte mennesker skaper vekst og livskvalitet.”

En kunst- og kulturby med troverdighet må romme både topp og bredde. Amatører, ikke minst barn og unge, i entusiastisk innsats må suppleres av profesjonell kunst og kultur. Det er den profesjonelle kunsten som på sitt beste tolker og utfordrer våre forestillinger av samfunnet vi bor i, og oss selv. Risør har i sommer hatt tre gallerier med godt besøk (Kunstparken, Branntårnet og Solsiden 10). Ved noen lykkelige sammentreff fikk vi en fin utstilling i Kunstparken mesteparten av sommeren. Det er interessant å se at mange som besøker byen forventer en kvalitetsutstilling i Kunstparken. Dette er hjertet i Kunstbyen Risør.

Trass i veldig hederlig innsats fra de tre galleriene, håper jeg at denne sommeren representerer "bunnivået" i Risør som kunstby. Ikke minst må Kunstparken bli det sentrum for kunstformidling som den har potensial til. Vår nabokommune Tvedestrand hadde for eksempel i sommer vel så interessante utstillinger som Risør (Galleriene på Sagesund, Borøy og Lyngør), men ustillingen til Sidsel Hanum og Arve Rønning som et høydepunkt. De to Borøy-kunstnerne har tidligere vært tilknyttet Villvin-gruppa i Risør.

De miljøer, grupper, institusjoner og bedrifter som gir innhold til Risør som kunst- og kulturby trenger i ulik grad å være avhengig av kommunal støtte og samarbeid. Denne kommunale støtten er normalt nøkkelen til annen, og langt større, støtte fra regionale og nasjonale institusjoner. Også her er det nødvendig med en "samfunnskontrakt" som staker opp gjensidige og langsiktige forpliktelser. Igjen uten å legge begrensninger på kreativitet og selvråderett.