Utviklingens fastfryste øyeblikk

Det er veldig oppløftende når over 100 mennesker møter opp i Risør kunstpark til åpning av en kunstutstilling med bilder av to lokale fotografer. Ikke minst når sola skinner og skiløypene lokker utenfor. Hvorfor gjør fotografiet som kunst- og formidlingsform fortsatt så sterkt inntrykk på oss - i Risør og resten av verden?

Mange har sikkert opplevd dette: Du ser en film på video eller dvd. Så stopper den plutselig. Et eller annet er feil med plata eller spilleren. Det siste bildet står frosset fast på skjermen og du klarer ikke spole framover. Bildet står der og du tenker : Søren og, hva kommer til å skje, hvordan slutter filmen, hvordan går det med personene og situasjonene vi har levd oss inn i?

Sånn er det med gode fotografier. Den viser virkeligheten i ett 60endedels sekund og vi begynner å tenke, lure og stille spørsmål. Vi mangler også mye av historien før øyeblikket som er frosset fast. Vi spør: Hvorfor gikk det slik? Hva skjer nå? Hvordan skal det gå? Fotografier er fastfrosne øyeblikk i filmer som ikke er laget, liv som leves og samfunn som utvikler seg. Men de er ikke resultat at en dvd-plate som ikke virker og stopper på et tilfeldig sted. Fotografi som kunst er resultatet av god planlegging, en bevisst tanke og sterke følelser fra kunstneren.

Fotografi som kunst og uttrykksmiddel står sterkere enn noen gang. Ikke bare fordi vi kan fotografere med mobiltelefoner og allverdens avanserte minikameraer. Men - tror jeg - fordi vil har et stadig større behov for å stoppe opp, forenkle og se alle detaljene. Og ikke minst tenke selv. Det skjer i en tid der mediebudskap fra tradisjonelle og sosiale medier bombarderes oss med informasjon og meninger og der såkalte ekspertkommentatorer ofte gjør oss enda mer forvirret. Det gjør at vi får behov for å si stopp, fryse bildet og begynne å tenke: Hvem er vi, hvor står vi, hvor kommer vi fram og hvor går vi hen?

Fotografiene til Rune Nylund Larsen og Ketil Olav Sand fryser øyeblikk av en samfunnsutvikling som vi mennesker har skapt - i Risør og andre steder i verden. Tidene skifter, sier vi, men hvilken tid lever vi egentlig i nå? Vi står på skuldrene av forfedrene våre sa forfatter Carsten Jensen i kunstparken for en uke siden. Men likevel river vi ned mye av det de har bygget. Noe er utslitt, utbrukt og ubrukelig i dag. Industrien må omstille seg og det som var lønnsomt i går er ikke lønnsomt i dag. GPS-navigasjon har gjort fyrtårnene nesten overflødige og seil er bare fritid og nostalgi. Men kanskje vi tar for hardt i når vi fornyer og utvikler oss? Ikke minst når vi står over for en global klimakrise som i mange tilfeller akselereres av vår vekst- og utviklingsiver. Og utvikler vi oss på en rettferdig måte i en global sammenheng? Hvor sender vi skrapet vårt? Rune gir noen av svarene i en bildeserie fra Bangladesh.

Jeg leser mange spørsmål - og noen mulig svar - inn i fotografiene til Rune og Ketil. Husk at så å si alle bildene har havet og kysten som bakgrunn. Havet og sjøen, som vi oppfatter som det evige, det uendelige og det opprinnelige.