Ordførere og Facebook

Tvedestrandsposten skriver i dag om en oppfordring fra mange innbyggere i kommunen til ordføreren og andre sentrale politikere i kommunen om å bruke Facebook. Agderposten følger opp saken og har spurt meg og andre ordførere i Aust-Agder om hvordan vi bruker Facebook.


Jeg ser Facebook som et viktig og interessant kommunikasjonsmedium der man må prøve og feile litt, og lære av det. Jeg har sikkert feilet en del, men er fortsatt en entusiast med tanke på mulighetene for kommunikasjon.

Jeg bruker Facebook ganske mye og legger ut ca 2-4 oppdateringer per dag. Noen synes nok dette er i meste laget, og jeg må jobbe med å begrense meg noe. Jeg er opptatt av å legge ut nyheter om Risør  og arrangementer i Risør. Jeg får tilbakemeldinger fra FB-venner over hele landet som sier at “det skjer så mye spennende i Risør”, og det synes jeg er hyggelig. Jeg vil også gjerne at vi som bor i kommunen (og nabokommunene) skal oppdage hvor mye bra som egentlig skjer her, både kommunal aktivitet, frivillighet og i næringslivet. Jeg skryter også av nabokommunene våre og vil gjerne at vi vet mer om hverandre og besøker hverandres arrangementer.

Jeg er som politiker veldig opptatt av kommunikasjonsmulighetene som ligger i sosiale medier. Jeg klarer ikke, og delvis vil ikke, å  svare på alle henvendelser som kommer i alle sosiale medier, men prøver å svare når folk spør meg direkte. Jeg legger også selv ut en del spørsmål når jeg trenger hjelp til innspill, for eksempel før viktige møter, konferanser og taler jeg skal holde. Jeg får ofte mange innspill til dette, alltid poeng og temaer som jeg ikke hadde tenkt på selv.

Facebook kan ikke erstatte personlig kontakt, med kan ofte supplere dette. Det er fortsatt avgjørende for en ordfører å kunne sette seg ned å snakke skikkelig med folk, lytte til innspill og delta på ulike arrangementer over hele kommunen.

Jeg er sjelden privat på Facebook, og omtaler nå bare unntaksvis familie og nære venner, selv om det av og til skjer. Men jeg omtaler noen av interessene mine som ikke nødvendigvis har med Risør og gjøre, som for eksempel fotografi, musikk,  film, mat og internasjonal utvikling pluss noen litt smalere temaer som ytringsfrihet i Kina og livet i gata Brick Lane i London. Jeg vil gjerne framstå som den personen jeg er, ikke en tilbaketrukket og opphøyd ordfører. Men selvsagt må jeg ta hensyn til at jeg er ordfører og oppfattes som det. Jeg begrenser fullt innsyn til FB-siden bare til mine FB-venner. Jeg ville gjerne hatt alt åpent for alle, men ble rammet av en del spam da jeg forsøkte på full åpenhet noen dager. Jeg sier i utgangspunktet ja til alle som spør om å bli venner. Folk som forsøker seg på uærlighet, svindel eller er helt på jordet når det gjelder nettetikette, sletter jeg fra vennelista.

 Jeg bruker ikke Facebook så mye som folk tror, og er veldig rask til å trykke ”like”, dele en lenke eller kommer men en kort kommentar. Jeg har jobbet med tekst, foto og formidling i hele livet mitt og skriver lett og fort. Jeg har vært på Facebook siden 2007 og har dermed lagt ut mye rart gjennom årene før jeg ble ordfører høsten 2011. Jeg har ikke gått gjennom gamle meldinger og bilder og slettet noe nevneverdig. Det vil si at det helt sikkert ligger noe i min Facebook-historie som kan tolkes negativt og brukes mot meg politisk eller på annen måte. Det får så være. Jeg er grunnleggende nysgjerrig på å prøve nye ting, særlig innen medier og kommunikasjon, og tror at det er bare gjennom praksis man lærer og blir bedre.

Jeg vet selvsagt at Facebook og andre deler av internett-industrien er megakapitalisme, men jeg synes likevel - kanskje i min naivitet - er det er noe veldig sosialdemokratisk i hvordan  Facebook virker. Jeg er veldig glad i Arbeiderpartiets slagord ”Skape og dele”. Det beskriver mine mål både for samfunnet og meg selv. Facebook er jo bygget rundt at vi enten skaper noe (foto, film, tekst eller programvare) eller finner noe interessant og så deler dette med ”vennene” våre. Som så kan dele det videre hvis de liker det. Motivet kan være selvskryt, men jeg velger å tro at det også bunner i en slags raushet og et behov for fellesskap.