Hvorfor stemme?

Bruk stemmeretten er hovedbudskapet fra Risør Arbeiderparti denne uka. Da må vi også kunne svare på spørsmålet: Hvorfor det?

Svaret er at et representativt demokrati forutsetter at en størst mulig del av befolkningen stemmer ved valg. Da blir ordet ”folkevalgt” en sann betegnelse på de som skal bestemme over politikken i vår kommune i de neste fire år.

Det er betenkelig at bare rundt 30 prosent av førstegangsvelgerne stemte ved forrige kommunevalg, i følge valgforsker Bernt Aardals statistikk. Det gir en utfordring til lokale partier om å gjøre lokalpolitikk relevant og interessant for ungdom. Min oppfatning er at ungdom er samfunnsengasjerte, men ofte med oppmerksomheten rettet mot større spørsmål enn temaene i lokalpolitikken. Det er forståelig at 18-åringer ikke brenner for flere sykehjemsplasser, men det hadde uansett vært veldig interessant å få ungdoms innspill til hvordan skolen kunne bli bedre eller hva de forventer av framtidas arbeidsmarked. Første skritt er å spørre ungdom og lytte til hva de sier.

Store spørsmål er også lokale

Jeg mener at de store politiske spørsmål, som ungdom er mest opptatt av, også kan ha en plass i lokalpolitikken. Derfor har Arbeiderpartiet i Risør valgt å ta internasjonalisering inn som et eget programområde i vårt valgprogram. Vi synes også det er trist er miljø og klima så ofte blir glemt i den politiske debatten. Miljø er en global utfordring som også stiller krav til oss som bor i et lokalsamfunn. Slagordet om å tenke globalt, men handle lokalt er like aktuelt.

En livskraftig demokrati må gjennomgå et konstant vedlikehold. Ungdom vil ikke alltid forstå hvor verdifullt, men sårbart, demokratiet er før de møter folk som undertrykkes i land der demokratiet ikke virker og menneskerettigheter settes til side. Flyktningene som bor i kommunen vår kan dele mange erfaringer om dette. Skolene bør også trekke inn folk som kan fortelle ungdom at verden ikke er så fredelig og enkel som i vårt eget lokalsamfunn. Jeg var selv så heldig å kunne invitere fotografen Tsvangirayi Mukwazhi fra Zimbabwe som gjestelærer ved Risør videregående skole tidligere i år, og jeg så hvordan hans historier fra et land med et styresett i krise engasjerer og mobiliserte ungdom til solidaritet.

En del av lokalsamfunnet

For meg er spørsmålet ”hva er best for oss” mye mer interessant i lokalpolitikken enn å spørre om hva som er best for meg. Det er derfor en utfordring å sørge for at ungdom føler seg virkelig som et del av et lokalsamfunn. Lokalfølelsen stimuleres både av deltakelse og kunnskap. Et godt eksempel er hvordan Risør Trebåtfestival klarte å få et ungdomscrew til å jobbe beinhardt som frivillige under hele festivalen. Teamleder Cathrine Karlson har fortalt i Trebåtfestivalavisa hvordan hun selv gjennom deltakelse har fått trebåtfestivalen som et veldig positivt minne og en viktig del av egen identitet som risørungdom.

Jeg tror barn og unge i Risør vet for lite om vår egen kommune. Skolen, foreldre og andre voksne er ikke flinke nok til å fortelle og vise sammenhengene i et lokalsamfunn. Ungdom vet altfor lite om det lokale næringsliv, både det private og det offentlige. Hvordan skapes verdier i et lokalsamfunn - og hvordan deles de? Det er spørsmål unge og voksne gjerne kunne ta en alvorlig prat om. Arbeiderpartiet i Risør har selvsagt takket ja til den fine utfordringen fra Ungt Entreprenørskap Agder om å delta på timer i lokalkunnskap ved barneskolene i Risør. Vi har også programfestet at vi vil ha lokalkunnskap inn i undervisningen ved barneskolene. Dette er ikke minst en god investering i å få flere risørungdommer til å flytte tilbake til hjemkommunen.

Nye måter å stemme på

Vi må også redusere alle terskler for at ungdom får stemme. Forhåndsstemming er i gang på kommunehuset. Det er ikke minst viktig påminning for hele allmennklassen med førstegangsvelgere fra Risør vgs som er på klassetur på valgdagen i år. Stemmegivning via internett er i full sving som et forsøk i flere norske kommuner, men ikke i Risør dette året. Valg via internett kan vise seg å være en naturlig måte å stemme på for mange, ikke minst førstegangsvelgere.

Selv synes jeg det er tradisjon og høytid over å putte min stemmeseddel i den slitte urna på gamle Bøtte skole i Torskeberg krets (Navnet Bøtte, kommer av bytte/eiendomsgrense - ikke at skolen er så liten at den får plass i ei bøtte). Jeg blar gjennom den gamle protokollen der både min bestefar, far og jeg selv som ledere i stemmestyrer har skrevet ned referat for stemmedagen. Ved siden av meg sitter min nabo og barndomsvenn Torbjørn ”Tobben” Torskeberg. Også han finner navnene til far og bestefar i den samme protokollen.

Vi skal ikke glemme høytid og tradisjon knyttet til valg, men huske å gi alle mulighet til å stemme på den måte som passer best for hver enkelt. Humoristen Are Kalvø skriver at en gang i framtida kommer vi til å le av at folk sto i kø foran samfunnshus og gymsaler for å avgi stemme. Det blir nok en stund til. Dessuten er det aldri kø på valglokalet på Bøtte.

Kunst og sugerør

Hvorfor er det så mye konflikt rundt kunstparken i Risør og begrepet Kunstbyen Risør? Er egentlig en liten gruppe kunstnere så viktig for Risør? I seg selv er nok ikke denne saken så veldig viktig. I alle fall sett i forhold til skole, omsorg og næringsvekst der kommunens store utfordringer ligger.

Men debatten om kunstparken trekker opp noen motsetninger og ulike tenkemåter som handler om politiske prioriteringer i Risør og hva som skal til for at positive og skapende krefter skal få gode vekstvilkår. Jeg er opptatt av å vise tillit, andre mener kontroll fungerer bedre.

Det er ikke vanskelig å mistenkeliggjøre profesjonelle kunstnere som en relativt unyttig og sutrende gruppe mennesker med ”sugerør” ned i offentlige budsjetter (Leder i Aust Agder Blad 26. mars). Dette har tidligere vært typisk Fremskrittsparti-retorikk, men også dette partiet kommer på nye tanker i maktposisjon. I Oslo, med Frp i byrådet, er partiet med på en offensiv satsing på profesjonell kunst, smale festivaler og andre arrangementer. Jeg var nylig i Mandal, en kommune der Frp er det største partiet og har ordfører. Har bygges det nytt kulturhus til 200 millioner, der det både skal satses på amatører og profesjonelle innen mange kunst- og kulturformer. Ambisjonene er store og det vil koste. I Risør, som gjennom 30 år har bygget opp en troverdig rennommé som kunst- og kulturby, gjenbrukes gamle Frp-argumenter av AABs lederskribent.

I flere undersøkelser kommer kulturtilbudet høyt opp på lista over hva som frister unge mennesker til å flytte til (eller fra) en kommune. Utstillinger, gallerier og festivaler er også sentralt i reiselivsmarkedsføringen. Det er ingen tvil om at profesjonalitet og kvalitet er viktig for å lykkes på dette området. Det er også fristende å minne om at vår nabokommune Kragerø nå har fått på plass en kunstskole med Anna Stina Næss fra Risør som leder. Med en bevisst satsing fra Risør kommune kunne Risør vært et naturlig lokalisering av en slik fagskole.

Rett som det er lurer jeg på om jeg selv mangler kunnskap eller blir for enøyd i synet på en sak. Jeg tar derfor en telefon til fotografen Rune Nylund Larsen på Søndeled. Han er både kunstner og kommersiell fotograf og startet sin karriere i Risør kunstpark som stipendiat. Rune har en BA-grad i fotografi fra England og har studert fotokunst i Finland.

Rune forteller at han for noen år siden sammen med noen kamerater besøkte Risør under trebåtfestivalen. Han tok en tur innom Galleri Branntårnet og møtte Hans Skar. I et telt på torvet møtte han næringssjef Reidar Grøsle. Begge fortalte at kunstparken hadde gjestegallerier som unge kunstnere kunne søke på. Rune søkte, men bare fordi Risør hadde troverdighet som kunstby og hadde et aktivt miljø av profesjonelle kunstnere. I dag er Rune bosatt med familien på nybygd hus på Søndeled. Han er både kunstner og kommersiell fotograf med vekt på maritime motiver. Har gitt ut en rekke bildebøker, tatt initiativ til fotofestival, undervist barn og ungdom og vært gallerist i Branntårnet.

Økonomi kommer raskt på banen. Livet som kunstner er ikke enkelt for den som vil skaffe en god og stabil inntekt til seg selv og familien. En stor levekårsundersøkelse blant kunstnere viser at bare de færreste profesjonelle kunstnere kan leve utelukkende av kunsten. Mange må kombinere med annet inntektsgivende arbeid. Noen er heldige og kan kombinere med undervisning eller konsulentvirksomhet innen fagområdet, andre jobber i kassa på supermarked eller sykehjem. Selv har Rune kombinert kunsten med mer kommersielt fotoarbeid og bokutgivelser. Han har også vært lærer og kursholder. Hele tiden har han vært representert på mange viktige utstillinger, blant annet under Stavanger som europeisk kulturby. Han har også blitt innkjøpt til utsmykning av flere offentlige bygg.

Som kunstfotograf lever Rune i ”konkurranse” med veldig mange amatører. Nesten alle i Norge eier et avansert digitalt fotoapparat og mange kan manipulere digitale bilder i ulike dataprogrammer. For mange ser det veldig imponerende og proft ut. Hvordan kan da amatører skilles fra de profesjonelle? Jeg tar dette opp med Rune. Han legger vekt på formelle kvalifikasjoner som utdanning samt en cv som lister opp utstillinger og offentlige innkjøp. Han forklarer også at profesjonell kunst normalt vil mer enn bare å vise fram noe visuelt vakkert og behagelig. God kunst kommenterer våre liv og samfunnet vi bor i. Rune er opptatt av historie, spesielt kysthistorie. Hans fotografier av fyrtårn og seilskuter sier noe om det som har vært, er en hyllest til håndverk og tradisjoner som er på vei bort. Ved siden av å kommentere det som har vært, får Runes bilder oss også til å reflektere over nåtiden. Budskapet sitter både i den gjennomførte teknikken og det kunstneriske uttrykket. Begge deler har Rune tilegnet seg gjennom en lang utdanning og profesjonell praksis som han aldri ville ha lært seg i en fotoklubb eller ved å lese fotobøker.

Rune Nylund Larsen er bare en av mange kunstnere og kunsthåndverkere som har satt Risør på kartet. Merverdien og ringvirkningene Rune og hans kolleger har skapt er vanskelig å måle, men jeg føler meg sikker på at den er større enn de fleste er klar over. Husk at et sugerør kan brukes to veier. Det kan også brukes til å blåse noen livgivende bobler inn i en materie som har blitt litt for sur og dau.

Politisk lærdom fra Peterhead Pub

I året som har gått har jeg lært mye om politisk arbeid på Peterhead Pub i Risør. Jeg ser fram til å lære mer på torsdagene i 2011.

Peterhead Pub er en skotsk pub som ser ut til å ha blitt flytta med alt innbo og løsøre - lock, stock and barrel som de sier på de britiske øyer - fra ei bakgate i en skotsk småby til Stranden i Risør. Hver torsdag samles 70-80 risørboere til quiz under det lave taket på puben. Vi vagler oss rundt småbord og bardisker for å svare på spørsmål om nesten alle slags temaer.

Jeg kom med på laget ”I eldste laget” for et par år siden. I fjor vant vi quizen sammenlagt foran erkerivalen Risør Seilforening. ”I eldste laget” er sammensatt av tre pensjonerte lærere, en lærer i jobb og meg som halv-spesialist på tilfeldig kunnskap på en rekke områder. Dessuten har jeg sett ganske mange av de obskure filmene quizmaster Hans Petter stiller spørsmål fra.

Selv er jeg sammen med resten av laget bare under quizen, jeg kommer tre minutter før spørsmålene starter og går så snart resultatene er klare. Allikevel synes jeg at jeg har blitt veldig godt kjent med og knytta til de andre på laget. Jeg gleder meg virkelig til å treffe Oddvar, Randi, Sissel og Torvil hver torsdag.

Hva har så dette med politikk å gjøre? Partipolitisk tror jeg laget mitt har et borgerlig flertall, og jeg merker at Jens Stoltenberg ikke er noen vinner i dette selskapet. Jeg har ikke så mye å hente i politisk innhold sammen med mine quiz-venner, og vi har heller aldri tid til å diskutere politikk mellom spørsmålene. Men måten politikk kan drives på lærer jeg mye om.

Noe av det som gjør quizen så populær er spørsmålene som quizmasterne Hans Petter og Jørn lager. Noen av spørsmålene er veldig lette, synes vi. Andre er helt umulige å spare på, synes vi. Andre lag ser det helt omvendt og svarer på spørsmål om 90-tallspop like selvfølgelig som vi tar hovedstaden i Burundi. Noen ganger er spørsmålene litt håpløse; for hvor mange innbyggere er det egentlig i London og Tibet er vel ikke et selvstendig land? Men veldig ofte er spørsmålene formet slik at vi tenker ”dette var veldig vanskelig”, før vi sammen assosierer, foreslår og lurer sammen på en slik måte at vi til slutt - i felleskap - klarer å dra det riktige svaret ut av hjerneceller vi for lengst trodde var døde - eller ikke visste vi hadde. Nettopp denne intense samhandlingen får fram resultater vi bare hadde klart sammen, aldri hver for oss.

Noen ganger tar vi feil. Vi sier ”dette kan jeg” og husker helt feil. Da er regelen at ingen blir sure, for vi vet at neste gang kan det være meg som er sikker på noe jeg ikke burde være så sikker på. Vi snakker sjelden om feil som er gjort, men gleder oss over utfordringer vi har klart. Vi skryter av hverandre når vi klarer vanskelige spørsmål og gleder oss sammen når vi vinner. Dette handler om det som for noen år siden ble omtalt som sosial intelligens, og som nå oftere kalles sosial kompetanse. Det handler om å kort tid og under press å kommunisere, utfordre, akseptere, diskutere, tvile, overbevise og oppmuntre.

Quizen på Peterhead har en ganske lang liste med regler. Det er ikke lov å jukse og folk oppfordres til å angi forsøk på juks. Vi prøver også å vise raushet og være romslige med feilskrivinger og stavefeil, selv om det kan holde hardt med en gjeng lærere på laget. Vi skryter av nye lag som gjør det bra og klapper for alle når resultatlista leses opp. En viktig regel er at alle tvister og all uenighet rundt spørsmål og svar skal avklares i løpet av quizkvelden. Det som ikke er avklart der og da, skal glemmes.

Erfaringen fra quizkveldene på Peterhead Pub vil jeg gjerne ta med meg inn i det politiske arbeidet i Risør. For meg er det viktig hvordan politikk drives, og jeg legger stor vekt på det i arbeidet vi nå gjør for å sette sammen en politisk liste og et politisk program, men veldig mange helt ferske politikere på laget. Det er riktig at politikk er makt og ofte konflikt, men jeg har ennå ikke møtt en virkelig dyktig og respektert politiker uten stor sosial kompetanse. Det som virker dårlig er liten sosial kompetanse og stor politisk makt i kombinasjon. Jeg har lovet alle kandidatene på Risør Arbeiderpartis liste at lokalpolitikk skal være lærerikt, utfordrende og moro. Da er jeg sikker på at kunnskapen fra Peterhead Pub blir nyttig.

Min vei inn i lokalpolitikken

Hvordan blir man politisk interessert og hva påvirker meningene man får? Jeg har forsøkt å svare på disse spørsmålene ved å fortelle min egen historie. Det er en personlig historie, som kanskje kan inspirere andre til å engasjere seg i politisk arbeid. Uansett får velgerne i Risør en ærlig beskrivelse av bakgrunnen for at jeg i 2011 stiller som Arbeiderpartiets ordførerkandidat.

Hvor begynte det egentlig? Denne historien dreier seg først og fremst om året 2010, men det er av og til nødvendig å se bakover. La oss for eksempel begynne i 2007.

Det begynte en seinsommerdag 2007. Ragnhild Sigurdsøn, som jeg ble kjent med da hun var daglig leder og jeg styreleder i Info Sør, ringte og spurte om vi skulle ta en kaffe på Brasseriet i Risør. Vi snakket om flere ting, inkludert spørsmålet om hva vi syntes om ordførerkandidatene i Risør. Det var da lansert fire kandidater til det direkte ordførervalget. Jeg sa at jeg var svært tvilende til de to borgerlige kandidatene, usikker på Arbeiderpartiets kandidat, men hadde tro på at Knut Henning Thygesen fra Rødt kunne bli en god ordfører. Han hadde vist at han har evnen til å lytte til folk og har et stort, men reflektert, engasjement for Risør. Han var den vi med minst frykt ville se representere Risør utenfor kommunen. Han hadde også sympati og samlet støtte langt utenfor partiet Rødt. Ragnhild, med klare borgerlige politiske sympatier, hadde tenkt det samme.

Vi ble enige om å tenke hvordan vi kunne støtte Knut Henning i valgkampen. Jeg diskuterte med mine kolleger Paal Eckhoff Salvesen og Kamilla Solheim og vi ble sammen med Ragnhild Sigurdsøn til slutt enige om å få fram den brede støtten Knut Henning Thygesen hadde utenfor partiet Rødt. Vi laget den tverrpolitiske kampanjen www.stem-thygesen.net, der folk kunne gi sin støtte via en hjemmeside og på internett. Den offentlige listen av tilhengere vokste raskt. Vi holdt bevisst kjente Rødt-sympatisører utenfor. Det ble også opprettet en Facebook-gruppe med samme formål. Knut Henning ble valgt til ordfører med klar margin. Hvor mye vår kampanje bidro er usikkert, men jeg tror det hadde en betydning.

Knut Henning Thygesen ble valgt til ordfører, men flertallet i kommunestyret var borgerlig. Det borgerlige flertallet dannet en koalisjon som har vært enige i de fleste saker og dermed gjort ordførerens situasjon vanskelig.

Jeg meldte meg høsten 2007 inn i Arbeiderpartiet etter aktiv verving fra sentrale partifolk utenfor fylket. Målet var å engasjere seg i Arbeiderpartiets internasjonale virksomhet, og ellers ha mulighet til å påvirke enkeltsaker i partiet. Men jeg ble i utgangspunktet et nokså passivt medlem. Jeg både nølte og tvilte før jeg meldte meg inn i partiet, selv om jeg hadde stemt på Ap i de siste stortingsvalgene. Lokalt hadde jeg stemt både Rødt og Venstre.

Jeg oppfattet det som å trå over en terskel inn i noe ukjent ved å melde meg inn i Arbeiderpartiet, som ikke bare er et politisk parti, men en kultur og en bevegelse. Jeg er oppvokst med Venstre-politikk og dermed sterke politiske individualister og stor tro på at alt folk skal eie og drive sitt eget. Det kollektive i Ap virket fremmed og kanskje litt gammeldags.

Når begynner egentlig en politisk engasjement? For meg har det betydd mye å ha foreldre som så det som naturlig å engasjere seg i politikk og organisasjonsliv. Mens andre hadde hammondorgel og rokokkostoler var vi blant de få familiene i Risør som hadde vår egen stensilmaskin og ropert.

Min mor Meta hadde beina plantet på begge sider av etterkrigstidas langsomme likestillingsrevolusjon. Hun var alltid utearbeidende som husstellærer og samtidig aktivt med i styret i Risør Husmorlag. Min far Gunnar har vært kommunestyrerepresentant både i Søndeled og den sammenslåtte Risør kommune og satt i fylkesting og fylkesutvalg. Han har også hatt tillitsverv i mange andre organisasjoner fra bondelag og idrettslag til fortidsminneforening og verneforening. Han var fylkessekretær i Aust-Agder Venstre og som åtte-niåring var jeg med på kontoret i Arendal, som hadde åpent på lørdager. Ofte var Venstres stortingsrepresentant Øyvind Bjorvatn på besøk. Jeg husker gløden og optimismen i samtalene på kontoret; hva som skulle oppnås politisk, hvordan samfunnet skulle bygges og hvordan folk skulle engasjeres. Politikken skulle bygges på kunnskap og det var alltid studieringer og ny informasjon fra partikontoret. Norge var på slutten av 60-tallet et mye fattigere land enn i dag, men det var lite klaging og mye framtidsoptimisme på det lille Venstre-kontoret i Kirkebasaren. På sommeren var vi på Venstre-stevne på Berge hos Øyvind og Marit Bjorvatn. Hit kom Helge Seip, Halfdan Hegtun, Ole Myrvoll og selvsagt Bent Røiseland. Alle var enormt kunnskapsrike, så framover og hadde visjoner.

I familieselskapene på slutten av 60-tallet var det alltid politiske diskusjoner. Etter søndagsmiddagen spilte ungene yatzy, tantene tok oppvasken og onklene gikk inn i stua for å diskutere politikk. Her satt og sto de i hvite nylonskjorter og smale slips, røkte South State uten filter og gestikulerte og diskuterte. Onkel Finn (Kristensen) var den yngste, men han hadde lært partiarbeid av Einar Gerhardsen. Snart ble Finn stortingsrepresentant og seinere industriminister og olje- og energiminister.

Jeg ble samfunnsengasjert mens jeg gikk på gymnaset i Risør midt på 1970-tallet. Jeg var med å stifte lokallag av Natur og Ungdom, og hadde sommerjobber som journalist og fotograf i Aust Agder Blad under redaktørene Kjell Pihlstrøm og Eirik Sørsdal. På gymnaset var elevene delt i radikale og konservative. Jeg var i det radikale flertallet og ble blant annet elevrådsleder. Før og etter meg i dette vervet kom Dag Aarnes, Nils Haugstveit og Anders Tønnesland, som fortsatt er blant mine nærmeste venner. Etter gymnaset jobber jeg to år i Agderposten som journalist og dekker kommunestyrene både i Risør og Gjerstad. Det var frigjørende og godt å komme bort fra Risør til Oslo i 1978. Jeg var journalist i Forsvarets avis Mannskapsavisa og tok forberedende med Arne Næss på kateteret i den gamle universitetsbygningen.

Den første kontakten med arbeiderbevegelsen kom da jeg fikk jobb som kveldsvakt og ferievikar i Arbeiderbladet. Vi var en gruppe på seks studenter som jobbet på kveldene i redaksjonen. En av dem var Jens Stoltenberg. Han begynte på sosialøkonomi og jeg på statsvitenskap på universitetet på Blindern. Jens tok ofte kontakt, normalt ikke for å diskutere politikk, men for å bytte bort vakter han ikke kunne ta på grunn av møter i AUF.

Det satt mye tung historie i veggene på Youngstorget. Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet hadde kontorer i etasjene over hverandre. Vi måtte alle ta en trang heis opp fra Folketeaterpassasjen. Noen ganger var Trygve Bratteli med heisen, andre ganger Einar Gerhardsen, Odvar Nordli, Reiulf Steen eller Gro Harlem Brundtland. Einar Førde besøkte stadig redaksjonen og diskuterte politiske strategier. Jeg ble sendt til møter i Folkets Hus med arbeidersanger, flagg og faner. Alt dette appellerte ikke til meg. På universitetet på Blindern var Arbeiderpartiet og AUF helt ”ute”. Bare noen strebete nerder (som de ble hetende seinere) støttet dette partiet. Jeg ble forsøkt vervet til Blindern AUF av Tor Egil Førland fra Arendal, i dag en respektert professor i historie. Han underskrev ”med kameratslig hilsen”, og det låt ikke bra i mine ører.

Jeg ble sendt på en journalistjobb i Bærum kommunestyre. Her hadde Høyre rent flertall, men tok sjelden ordet i debattene. Hvorfor skulle de de, de hadde jo likevel flertall. Blant dem som talte mye og resonnerte godt var Helge Seip fra det delte Venstres utbryter Det Liberale Folkeparti. Han fikk stort sett bare noen få stemmer, og det var deprimerende å være vitne til.

Etter studier i Oslo fikk jeg fast jobb som journalist i Telemark Arbeiderblad. Arbeiderbevegelsen, og ikke minst fagbevegelsen, står sterkt i nedre Telemark. Jeg opplevde fagforeningsgutta på Hydro og Union, men følte meg mye mer hjemme på jazzklubb og rockekonserter. Jeg fortsatte å skrive om lokalpolitikk, først og fremst fra de to kommunene Nissedal og Kviteseid. Jeg tenke ofte det var noe tungt, trist og gammelmodig over Arbeiderpartiets politikere – selv de som var unge.

Fra midten 1980-tallet og fram til i år har jeg vært engasjert i internasjonalt arbeid. Jeg har vært bistandsarbeider i fire år i Tanzania og har hatt kortere og lengre oppdrag for Norad, Utenriksdepartementet, EU, Verdensbanken og mange frivillige organisasjoner. Jeg har sett folk leve i desperat fattigdom i Kongo og mange andre land, sett elendige arbeidsforhold i tekstilfabrikker i Bangladesh, opplevd at unge mennesker dør av aids og tuberkulose, gått sammen med Mor Teresas nonner i mørke bakgater i Calcutta, fått et innsyn i menneskenaturens verste sider under rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda, blitt god venn med journalister og fotografer som hver dag risikerer å bli jult opp og fengslet i Zimbabwe. Jeg har holdt tale for Nelson Mandela og kona Graca Machel, sett det magiske glimtet i øynene til erkebiskop Desmond Tutu utenfor St. George katedralen i Cape Town, fått en god klem på gata i Oslo av miljøaktivisten Wangari Maathai, diskutert oljepolitikk med president José Ramos-Horta fra Øst-Timor, har en stående invitasjon til å ta med meg familien og komme hjem til Rigoberta Menchu i Guatemala og har fortsatt en ledig lærerjobb stående åpen for meg på journalisthøgskolen i Kathmandu. Men det er egentlig møter med helt vanlige mennesker i fattige land som har gjort sterkest inntrykk på meg. Den danske forfatteren Carsten Jensen sier at man forandrer selvbildet ved å se verden og se sitt hjemlige utenfra. Mitt selvbilde har ikke blitt større, men mindre og jeg prøver å møte alle mennesker med den ydmykhet og respekt de fortjener. Uansett hvor i verden de bor.

Jeg har som rik mann i fattige land levd med noen av livets store dilemmaer; skyld, skam, smålighet og fordommer. Men det har også vært perioder med enorm tilfredsstillelse og mye glede. Jeg besøkte den enslige moren Wanja og hennes tre døtre i et skur i Kibera-slummen i Nairobi. Hadde jeg gitt dem 1000 kr kunne jeg forandret livet til hele familien. Jeg ga dem ikke annet enn en billig kulepenn fra Hilton-hotellet jeg betalte 1000 kr natta for å bo på. Flere år etterpå fikk jeg høre at to av døtrene var døde av aids etter å ha livnært seg som prostituerte på de sjuskete barene i området. I en trangt og varmt mørkerom på Kariakoo i Dar es Salaam møtte jeg Mohammed. Han viste meg ett bilde og jeg så at han hadde talent. Jeg ga han et billig kamera og fikk han inn på skole, men det viktigste var at Mohammed fikk en mentor og et forbilde i Mwanzo, en annen tanzaniansk fotograf jeg har forsøkt å hjelpe fram. Mine råd og min støtte betydde lite for Mohammed. Han trengte støtte fra en han kunne identifisere seg med. Komplisert? Ja, det er vanskelig å skape varig utvikling. Den gang hadde Mohammed knapt penger til bussen hjem. Når er han Øst-Afrikas best betalte reklamefotograf. Han reiser på safari med Ted Turner og tar kjæresten med til Paris – på første klasse. Jeg har lært at utvikling tar tid og at folk selv må ta ansvar for sin egen framtid. Litt, men ikke for mye, hjelp kan noen ganger gjøre en stor forskjell. Andre ganger ikke.

Hva har jeg lært av internasjonalt arbeid som jeg kan bruke i lokalpolitikken i Risør? Det er vanskelig å svare på, men har jeg fått et globalt perspektiv på Norge og Risør. Jeg har for lenge siden oppdaget at Norge er ett av verdens aller beste, tryggeste og rikeste land å bo i. Vi har også utfordringer med mennesker, dessverre mange barn og unge, som faller utenfor velferdssystemet. Men det skal veldig mye til før jeg bruket ordet krise som en beskrivelse av noe som helst i Norge. Jeg synes også det er trist at jo mer vår private rikdom øker, jo mindre ønsker vi å dele med andre. Vi blir mer og mer selvgode og skeptiske til folk fra andre kulturer. Vi gjør oss selv bevisst fattigere ved å redusere støtte til frie og kreative kulturaktiviteter. Alt dette negative kan for meg beskrives med ett ord; Fremskrittspartiet. Her har jeg noen flere fordommer å jobbe med.

Jeg ble i 2008 spurt av Arendal kommune om å gi råd om hvordan kommunen kunne bli mer internasjonal og deltok i en arbeidsgruppe som kom med flere forslag om internasjonale vennskapsforbindelser og internasjonalt engasjement. Arendal er i dag en FN-by, noe som styrker byen omdømme og gir gode inntekter ved større konferanser og internasjonale møter i byen. Jeg foreslo for Risørs ordfører Knut Henning Thygesen at også Risør burde tenke litt på om de kunne ha nytte av å bli litt mer internasjonale. Risør hadde i 2006 fått utmerkelsen ”Internasjonal kommune” under stor festivitas. Knut Henning inviterte meg til et formannskapsmøte i mai, og jeg orienterte om mulighetene. Rødt og Aps representanter viste interesse og kom med spørsmål og kommentarer. Flertallet i formannskapet, den borgerlige koalisjonen, satt urørlige og sa ikke et eneste ord – verken positivt eller kritisk. Ordføreren ringte samme kveld og beklaget den merkelige oppførelsen. Seinere fikk jeg vite at det var koalisjonens typiske respons på saker eller personer de ikke likte.

Helt fram til 2007 har jeg levd med avstand til partipolitikk, men jeg begynte å forstå hva partimedlemskap og politiske nettverk kunne brukes til. Som styreleder i Fredskorpset måtte vi holde nær kontakt med Utenriksdepartementet, både på politisk nivå og i forvaltningen. Vi var også på Stortinget for å tale vår sak og pleide kontakt med ”vennlige” stortingsrepresentanter. Det var åpenbart at noen allerede hadde etablert nettverk og vennskap som fungerte bedre enn de jeg prøvde å stable på beina. Mange av nettverkene hadde bakgrunn i partimedlemskap og politisk engasjement. Jeg oppdaget også at folk fra ulike partier også lettere fant hverandre i en felles oppfatning av virkeligheten og en felles arbeidsmåte, enn folk som kom utenfra.

I 2009 var det stortingsvalg og jeg ville gjerne bidra til at Arbeiderpartiet gjorde et best mulig valg. Jeg tok kontakt med fylkeslaget og tilbød mine frivillige tjenester som informasjonsrådgiver. Døra sto åpen hos fylkessekretær Per Åge Nilsen. Vi diskuterte informasjonsstrategier, bruk av ulike medier generelt og effekten av sosiale medier spesielt. Råd og vurderinger fra en nykommer i partiet ble tatt i mot med stor åpenhet både av Per Åge, daværende fylkesleder May Britt Lunde og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter. Jeg forsto at partiet hadde forandret seg mye fra 1980-tallet. Her var det åpenhet og ønske om fornyelse og faktisk en god porsjon ydmykhet. Ingen sa ”slik har vi alltid gjort det”. Samtidig så jeg styrken i AP-partiapparatet og den gode synergien mellom fylkeslagene, partiledelsen på Youngstorget og Stortinget. Jeg tenkte at her er det virkelig mulig å påvirke saker både på vegne av en organisasjon eller en kommune.

Så tilbake til Risør:

I forbindelse med budsjettbehandlingen 2008 ble det på protestert mot reduksjon i satsingen på kultur i Risør. Det ble laget plakater, deriblant en karikatur av Risørs logo og slagord. Logoen med slagordene kunst-kultur-trehus fikk ordene smålighet-misunnelse-maktbegjær og bygningene i den stiliserte logoen ble gjort skjeve og vaklevorne. Jeg var på et langvarig arbeidsoppdrag i Afrika under budsjett-protestene, og fikk ikke med meg detaljene i dette. Jeg syntes logo-karikaturen var morsom. Den stilte spørsmål om hva som skaper meninger og jeg reflekterte også over hva som former mine egne synspunkter. Jeg kan selv ikke erklære meg fri for verken smålighet, misunnelse eller maktbegjær, selv om jeg forsøker å framstille det annerledes. Karikaturen ble av noen hengt opp på oppslagstavla på spiserommet i Risør Næringshage, og glemt etter som den ble dekket til å nye plakater og oppslag om likt og ulikt. Jeg har min arbeidsplass i næringshagen, og det samme har Paal Eckhoff Salvesen og Kamilla Solheim.

Logo-karikaturen var helt glemt inntil Risørs varaordfører Jan Einar Henriksen (V) en dag januar 2010 deltok på et møte i Risør Næringshage. På vei ut fra møtet gikk han inn på spiserommet og fotograferte logo-karikaturen med sitt mobilkamera. Henriksen tok opp saken i formannskapet, sa han var grenseløst irritert og mente logoen stigmatiserte en hel gruppe politikere. Saken fikk ble omtale i Aust Agder Blad (AAB).

Samtidig var det diskusjon om aktivitet og styring av Risør Kunstpark. Varaordfører Jan Einar Henriksen tok til orde for en ny kunstforening, nye leietakere og et generasjonsskifte i kunstparken, uten å ha tatt dette opp med de som var aktive i kunstparken. Han foreslo at det burde settes ned et ad-hoc utvalg som skulle vurdere kunstparkens framtid, og han foreslo hvem som skulle sitte i utvalget, inkludert hvem som burde representere kunstnerne. Det ble klart for meg at Risør hadde lokalpolitikere som hadde for stor appetitt på makt og detaljstyring.

Alt dette skjedde mens jag satt i ærverdige Victoria Terrasse i Oslo, der Utenriksdepartementet holder til. Jeg hadde i noen år vært kursleder i UDs kurs i norsk utviklingspolitikk og FN-samarbeid. Disse kursene er obligatoriske for alle som skal arbeide ved norske ambassader og FN-organisasjoner i utviklingsland. Et viktig tema på kurset er godt styresett og demokrati i utviklingsland. Det mange ferske demokratier sliter med er maktfordeling og uavhengighet mellom politikere, forvaltning og alle frivillige organisasjoner i det såkalte sivile samfunn. Et demokrati fungerer ved at folk i ulike samfunnsroller har ulike oppgaver og klarer å unngå fristelsen til å blande seg inn i andres oppgaver, men samtidig arbeider med respekt og godvilje. Foreleseren snakket om Sudan og Zimbabwe. Jeg tenkte på lokalpolitikk i Risør.

Både journalist Oddvar Mykland og jeg tok den politiske situasjonen i Risør og varaordførerens holdninger opp til debatt i leserinnlegg i AAB.

Dette ga svar fra Venstres medlemmer

Jeg fulgte opp med en oppfordring om å tenke seg om og rykke tilbake til start i risørpolitikken.

Denne artikkelen utløste også mange kommentarer i AABs nettutgave.

Debatten satte i gang et spredt engasjement om at Risør trengte en bredere og åpnere politisk debatt. Engasjementet hadde fortsatt delvis utspring blant folk som hadde kontor i Risør Næringshage, men også ellers i kommunen. Noen lanserte ideen om å etablere et nytt politisk parti i Risør. Jeg mente det var viktigere å gå inn i de etablerte partiene. Vi besluttet i utgangspunktet å etablere en lokal og uformell tenketank "Risørtanken", som en Facebook-gruppe der alle kunne bidra i debatt og forslag til en positiv utvikling av Risør.

Risørtanken fikk etter hver mange venner og debatten var god. Det ble også etter en tid arrangert framtidsverksted for Arbeiderpartiet og Rødt og andre møter om Risørs framtid. Alle de politiske partiene fikk tilbud om å delta i framtidsverkstedene. Risørtanken har i dag ca 650 venner. Det er åpenbart at Risørtanken har bidratt til å øke det lokalpolitiske engasjementet i Risør.

Selv følte jeg tiden var moden for å engasjere meg i Arbeiderpartiet i Risør. Jeg hadde vært partimedlem i drøye to år, men hadde ikke vist interesse for lokallaget. Og jeg må vel også si at de ikke hadde vist stor interesse for meg. På selveste 1. mai, like etter festarrangementet på Fredshuset, tok jeg kontakt med lokallagets leder og nestleder. Jeg sa at jeg ville engasjere meg mer i lokalpolitikken, og at det nok også var andre aktive i Risørtanken som tenkte det samme. Jeg ble møtt veldig positivt og entusiastisk av lederne i lokallaget.

Jeg holdt 17. mai-talen i Risør. Jeg prøvde å holde meg innenfor det tradisjonelle 17.maitale-konseptet. Hovedutfordringen i talen var at Risør må se mer utover, ikke bare være opptatt av sitt eget. Deler av talen kan tolkes politisk, men jeg hadde 17. mai ingen klare politiske ambisjoner. Men det hadde åpenbart noen som hadde stått på Torvet og hørt talen. På mine vegne.

I slutten av juni ble jeg spurt av Risør Arbeiderpartis leder Eva Nilsen om jeg ville stille som partiets ordførekandidat ved valget i 2011. Det kom overraskende. Jeg sa etter kort betenkningstid ja. Dette ble lansert offentlig tidlig i juli.

Resten av historien er rimelig godt offentlig kjent. Jeg er ikke lenger med i Risørtankens ressursgruppe, men står fortsatt ved Risørtankens manifest, som jeg selv har skrevet, med mange innspill og kommentarer fra andre. "Risørtankene" har jeg også tatt med meg inn i partiarbeidet i Risør Arbeiderparti og de oppsummerer fortsatt min grunnholdning i lokalpolitikken:

Risørtanken oppfordrer til et økt samfunnsengasjement i Risør, både gjennom eksisterende politiske partier og organisasjoner, samt andre kanaler som faller naturlig for hver enkelt.

Vi tror at den positive utviklingen bygger på følgende:

• Vilje til å tenke nytt, ha visjoner og konkrete forslag som gjennom diskusjon, kritikk, fantasi og kreativitet kan vitalisere debatten om Risørs utvikling.

• En politisk og samfunnsorientert diskusjon om langsiktige mål og visjoner for Risør. Evne til å tenke i scenarioer samtidig som man utnytter uforutsette muligheter. Vilje til å velge og handle i tråd med visjonene.

• Bevisst satsing på vekst i næringsliv med etablering av nye arbeidsplasser, gjerne små grynderbedrifter, og styrking av eksisterende virksomhet.

• Best mulig tilrettelegging for alle som vil flytte til kommunen, inkludert rimelige boliger og et godt og variert skoletilbud.

• En klar satsing på og prioritering av kunst og kultur, både for profesjonelle og amatører. En naturlig del av kultursatsingen er arbeid for å øke kvaliteten og bredden på Risørs festivaler.

• En bred og åpen politisk deltakelse og diskusjon med vekt på mangfold i forhold til kjønn, alder, etnisitet, bosted og tilknytning til kommunen. Konstruktive og kreative kritiske innspill er viktige.

• En klar bevissthet om trehusbyen Risør som avgjørende grunnlag for kommunens identitet, aktivitet og omdømme.

• En klar og målrettet ytre orientering mot region, fylke, landsdel og nasjonale og internasjonale institusjoner og samarbeidspartnere. Utvikling av nettverk og allianser utover kommunens grenser.

Nå er tida her

Nå er den viktige tida her.

Jeg tenker ikke på jula, men muligheten til å påvirke lokalpolitikken i Risør gjennom nominasjon og programarbeid.

Selve valget har blitt hovedsymbolet på demokratisk deltakelse. Å putte stemmeseddelen i valgurna er en viktig og høytidelig handling, men hva og hvem vi kan velge mellom bestemmes flere måneder før valget. Nærmere bestemt nå.

I flere måneder og uker har de politiske lokallagene i Risør arbeidet med å finne kandidater til valglistene. Programarbeidet er også godt i gang. Om få uker er listene og programmet klart. Derfor er disse ukene viktige for dem som vil delta i og påvirke Risørs politikk for de neste fire år.

Risør har i dag mange flinke politikere som legger mye arbeid i bidra til at Risør utvikler seg på en god måte. Likevel er det stort behov for fornyelse i lokalpolitikken. Det er behov for både å fornye politikken og måten det drives politikk på. Det er viktig å få bredde i politikernes bakgrunn og ståsted, gjerne bygget på et sterkt engasjement for en sak eller ett fagfelt. Helhetstenkningen kommer etter hvert.

Det er også viktig å finne politikere som har kunnskap og selvtillit til å markere Risørs sak utenfor kommunen. Det er greit nok å briske seg i egen kommune, men stadig viktige flere saker som angår Risør avgjøres utenfor kommunen. Jeg tenker for eksempel på samordning av helsetjenester, sykehustilbud, utbygging av vei og jernbane, videregående skole og utvikling av næringslivet. For å markere Risør utenfor kommunen, i region, fylke, landsdel, nasjonalt eller internasjonalt, trenger vi politikere som kan lytte, lære (ikke belære) og bygge allianser og nettverk som er nyttige både i gode og dårlige tider.

De som har vært med i lokalpolitikken en stund oppsummerer gjerne med at det er mye arbeid, men at engasjementet er veldig lærerikt og gir en god og praktisk innføring i "samfunnskunnskap" på lokalplan. Mange forteller også om gode og positive prosesser der engasjerte mennesker arbeider mot felles mål, finner løsninger sammen og oppnår resultater. Det er mye opp til politikerne selv å skape et samarbeidsklima som virker positivt og lærerikt.

Det er mange gode grunner til ikke å engasjere seg i lokalpolitikk. Møter og saksforberedelser tar mye tid, budsjettrammene er trange og innsatsen belønnes vel så ofte med kritikk som applaus. Mange føler det også som negativt å delta i prosesser der motsetninger, og til tider konflikt, er en del av den rådende tenkemåten. Politikken kan åpenbart være belastende, men det er igjen opp til lokalpolitikerne selv å sørge for at det politiske arbeidet bygger på gjensidig respekt, god debattkultur og evne til å innrømme egne feil.

Jeg oppfordrer alle som vil påvirke Risørs utvikling i de neste fire år om å kontakte det politiske partiet de føler seg mest hjemme i. Fortsatt er det tid til å fremme seg selv eller andre som listekandidater og fortsatt er det mulig å påvirke det lokalpolitiske programmet. Størst innflytelse blir gitt til medlemmene i partiet, som er med å ta det endelige vedtaket om liste og program. Det er enkelt å melde seg inn i et politisk parti, gjerne via partienes hjemmesider.

Det er behov for en fornyelse av Risør-politikken og jeg unner alle lokalpartiene nye og engasjerte medlemmer. Selv anbefaler jeg selvsagt Arbeiderpartiet som allerede har fått en rekke nye medlemmer og listekandidater. Vi er allerede mange nok til å skape god politikk i fellesskap. Men det er alltid plass til flere engasjerte mennesker og meninger.

Den fornuftige ja-kommunen

Risør skal være en ja-kommune og det skal Arbeiderpartiet bidra til. Da Risør Arbeiderparti arrangerte sitt åpne møte om næringspolitikk ga tidligere statsråd Finn Kristensen meg dette rådet i full offentlighet. "Per, du må gjøre Risør til en ja-kommune. Men det vil ikke si at dere må si ja til alt". Det rådet skal jeg ta til meg.

Finn Kristensen forklarte hva han mente med en ja-kommune. Det er en kommune som møter alle henvendelser med en positiv grunnholdning, spesielt dem som vil investere eller etablere arbeidsplasser i kommunen. Henvendelsene skal møtes med rask og profesjonell saksbehandling, klar tale og det skal tas hensyn til at investorer vil ha størst mulig sikkerhet. Men kommunen skal også ta hensyn til sine og befolkningens prioriteringer og at det må stilles klare krav til investorer og utbyggere.

Dette bringer meg over til utbyggingen av Holmen i Risør, der flere har spurt om min holdning. Den er for øvrig rimelig på linje med det Arbeiderpartiet i Risør står for i dag. Jeg har holdt meg offentlig i bakgrunnen i denne saken av to grunner. For det første er jeg i dag verken folkevalgt eller partivalgt, men utvalgt som ordførerkandidat for neste valgperiode. Det vil si at jeg skal la dem som nå er valgt på partiets liste og program få arbeide rimelig i fred.

For det andre ble jeg i fjor kontaktet av utbygger Backegruppen og Solsiden 1 Eiendom med spørsmål om jeg ville hjelpe dem med informasjonsarbeidet som innleid rådgiver. Det sa jeg ja til. Jeg synes allerede da prosjektet var viktig og interessant og jeg så at utbyggerne hadde en svært positiv holdning til åpenhet og dialog med kommunens politikere og innbyggere. Så snart jeg ble lansert som Arbeiderpartiets ordførerkandidat avsluttet jeg oppdraget . I tillegg har jeg gitt meg selv et halvt års karantenetid i saken. Nå har dette halvåret gått.

Mitt inntrykk er, i tråd med det som allerede er offentlig kjent, at Backe-gruppen er en svært seriøs utbygger. De har gjennomført mange store utbyggingsoppgaver og kjenner markedet godt. De har også vist stor åpenhet i informasjonsarbeidet og vært tydelige; for eksempel at det på Holmen skal bygges en moderne bydel som tar hensyn til helheten i byen. Jeg vet også at utbygger arbeider målbevisst og hardt for å finner utbygger for det planlagte hotellet på Holmen. Utfordringen er at det ikke er så mange hotellutbyggere i Norge og at alle disse selvsagt vil være rimelig sikre på at investeringen gir avkastning.

Apropos avkastning; jeg har total avstand av å karakterisere Holmen-utbygger som "spekulanter" og "profitør på Risørs arvesølv". Vi lever i et kapitalistisk Norge der private investeringer er grunnlag for vekst og velstand. Risør er selv fattig på risikovillig kapital, og alle investorer bør tas godt vare på.

Da bystyret i Risør behandlet Holmen-saken sa Eva Nilsen (Ap) at partiet vil bidra til at utbygger oppnår sine intensjoner om å gjøre Holmen til en levende bydel. Dag Jørgen Hveem (V) sa fra talerstolen at vi ikke kunne si med sikkerhet hva som ville bli effekten av holmenutbyggingen, men at han veide de sannsynlige positive effektene som mye viktigere enn de eventuelt negative. Jeg er helt enig med begge. Jeg tror Holmen-utbyggingen, med en blanding av helårs- og ferieboliger, blir veldig bra for Risør. Vi trenger ringvirkningene utbyggingen og den nye bosettingen gir. Vi trenger menneskene som flytter til Holmen. En bonus kan være at de som i utgangspunktet ferierer på Holmen etter hvert vil bosette seg i kommunen. Målet er at flest mulig er fast bosatte på Holmen.

I tillegg vil jeg nevne at jeg er positiv til arkitekturen som er valgt på Holmen. Jeg sier ja til flate tak og nåtidsarkitektur. Det er delte meninger om dette i Arbeiderpartiet i Risør, men jeg er sikker i mitt eget syn.

Selv om jeg er grunnleggende positiv til Holmen-utbyggingen og den positive effekten det vil gi kommunen, mener jeg ikke at politikere og administrasjon bare skal si ja og atter ja til alle utbyggers ønsker. Det tror jeg heller ikke utbygger forventer. På samme måte som utbygger er tydelig, må også kommunen si klart fra hva de ønsker. Det vil for eksempel si at anlegget totalt gir flest mulige overnattingsdøgn i Risør inklusiv heltidsbosatte, at utbyggingen ikke påfører kommunen store utgifter, at det bygges hotell og at allmennheten har godt adgang til fellesområder. Detaljene her lar jeg dem som i dag representerer Arbeiderpartiet i Risør ta seg av.

Jeg har av mange blitt utfordret på at det må finnes bedre måter å utnytte Holmen på enn å bygge ferieboliger. Ja, det er det sikkert. Jeg har fått lansert ideen om at Holmen bør bli et vekstområde for it-bedrifter, et slags Silicon Valley (Island) i Risør. Fantastisk idé, men jeg har ikke oppdaget en eneste seriøs utvikler som vil bruke penger eller energi på dette. Så vidt jeg vet har it-bedrifter i de siste åra forlatt fine sjønære bygg i Risør. Andre vil ha et kystkultursenter eller utviklingsområde for akvakultur, men jeg har heller ikke her hørt om noen som vil gjennomføre slike planer. Jeg har også sans for at en ny bydel i løpet av 40-50 år gradvis kunne vokse organisk fram på Holmen, men det veier ikke tungt nok til å si nei til den totalutbyggingen vi nå står overfor. Holmen-utbygging er helt i tråd med utviklingen i andre byer ved sjøen der industriområder i sentrum er omgjort til bolig og rekreasjon. Vi må bare passe på at vi fortsatt har areal nok både til næring, friluftsliv for allmennheten og boliger nær sjøen.

Samtidig har jeg stor sympati og forståelse for alle tvilerne i saken. Jeg tror tvilen for de aller fleste bunner i noe positivt, nemlig en stor omsorg for og kjærlighet til byen slik den framstår i dag. Boplikten har hjulpet Risør til å sikre helårsbosetting og et anstendig prisnivå på boliger. Det gjør den etter min mening fortsatt, selv om hullene i regelen er åpenbart synlige. Derfor er det naturlig at mange nøler med bevisst og inkonsekvent å lage et nytt stort hull i bopliktens totaleffekt.

Jeg kan også delvis forstå at enhver endring av bybildet i Risør kan utløse motstand og sorgreaksjoner. Den vakre bykjernen er så viktig for oss at vi føler oss usikre på alt nytt. Vi diskuterer friskt om dører skal slå innover eller utover, og nå står vi overfor utbygging av en helt ny bydel. Det kan føles overveldende. Vi har tidligere sverget til skrå takvinkler på alle nye bygg, nå skal det være flatt.

Men ærlig talt; Holmen eller Flisvika, slik de ligger i dag, bidrar ikke på noen måte til å gjøre byen vakker. Nå må vil glede oss til Holmen er ferdig utbygget, og det samme for Flisvika. Det skal skje ved at kommunen Risør sier ja, men ikke ja til alt. Og det kan vi for min del gjerne fortsette med.

Næringsutvikling - et evig tema

Næringsutvikling - nå igjen? Dette har vi jo diskutert før. Ja visst, men det bør være en kontinuerlig oppmerksomhet om hvordan flere arbeidsplasser kan skapes i Risør. Næringsutvikling er tema på det andre av tre åpne møter som Risør Arbeiderparti arrangerer i høst og vinter. Målet er å få mange gode innspill til programmet partiet går til valg på neste år.

Sigbjørn Tønnesland (bildet) fra Sandnes er blant innlederne på det åpne møtet om næringsutvikling. Sigbjørn har vært med å etablere flere bedifter på Sørlandet og arbeider ofte hjemmefra ved hjelp av god internettforbindelse.

Enhver arbeidsplass i kommunen har stor verdi. Arbeidsplasser er sammen med andre faktorer, som bolig, skole og fritidstilbud grunnlaget for befolkningsvekst. Samtidig er også nabokommunene og andre fylker et viktig arbeidsmarked for folk som bor i Risør. Yngre familier som vurderer å flytte til Risør vil normalt veie et knippe fordeler og ulemper mot hverandre. De som flytter fra større byer vil føle et lite arbeidsmarked og små fagmiljøer i Risør som umiddelbart negativt. Det er derfor viktig å se mulighetene Risør gir, inkludert potensialet i å etablere egen virksomhet og arbeide mot nasjonale og internasjonale oppdragsgivere ved hjelp av internett.

Risør Arbeiderparti har som et utgangspunkt definert disse områdene som viktigst i næringspolitikken:

a. Eksisterende industribedrifters muligheter til å utvide virksomheten

b. Rammevilkår og muligheter for håndverks- og servicebedrifter

c. Gründerskap, mulighetene for å etablere og drive egen virksomhet

d. Fjernarbeid, dag- og ukependling med utgangspunkt i Risør som bosted.

e. Et kontinuerlig nettverks- og påvirkningsarbeid regionalt, nasjonalt og internasjonalt for å tiltrekke seg ny virksomhet

Innspill fra dem som er opptatt av næringsutvikling, for eksempel på møtet på Hope tirsdag kveld, vil avgjøre om listen skal endres og utvides.

Normalt blir det lagt stor vekt på infrastruktur i næringsarbeidet. Det er viktig med industritomter, veier, fly- og togforbindelse. Men det er ikke gitt at denne satsingen gir resultater målt i flere arbeidsplasser. For eksempel er det ikke sikkert at en bedre vei mellom Vinterkjær og Risør sentrum bidrar til en eneste ny arbeidsplass, selv om veiutbedring er viktig for trafikksikkerhet.

Kanskje det er enda viktigere at alle i kommunen har en godt utbygget digital infrastruktur. Det vil si at alle kan bruke internett med høy hastighet både i arbeid og fritid. Ennå finnes det lommer i Risør der fastboene verken har fasttelefon, mobildekning eller internettilgang. Kanskje vi også bør ta hytter og fritidshus med i det digitale nettet. Det vil føre til at hyttefolk kan tilbringe mer tid i Risør med alle de positive ringvirkninger det fører med seg.

Like viktig som infrastrukturen er de menneskelige ressursene. En systematisk satsing på gründerskap og støtte rundt nyetablering vil på sikt gi resultater. De viktigste miljøene for dette er i dag Risør Næringshage og Risør videregående skole. Det er stor risiko knyttet til å etablere egen virksomhet; mye går galt og en del gir opp. Men mange viser også at det er mulig å begynne i det små og bygge opp solide virksomheter som gir viktige arbeidsplasser. Ungdom nå allerede i skolealder lære om og prøve ut mulighetene til å drive egen virksomhet.

Næringshagen spiller en viktig rolle i å kytte sammen bedrifter som driver innen samme sektor. Det skaper større fagmiljøer og er nyttig når det konkurreres om oppdrag utenfor lokalmarkedet. Satsing på Risør Næringshages arbeid for etablerere og nettverksbygging må derfor være en viktig prioritering for politikerne i Risør. Næringshagen er også ett av mange prosjekter som krever lokal oppslutning for å frigjøre stor økonomisk støtte fra annet offentlig hold.

Ofte går positiv innsats i næringslivet hånd i hånd med det som ellers profilerer Risør på en fin måte. Gode eksempler er Risør Fiskemottak og Hjembu gård der satsing på kvalitet og kortreist mat også skaper turistattraksjoner og gir miljøgevinster. I tillegg gir det arbeidsplasser. Ta en tur til Hjembu og se hvordan en liten, gård har blitt forvandlet til en stor arbeidsplass med gårdsbutikk, turistanlegg, kafé- og møtelokaler og gårdsslakteri. Alt basert på lokale råvarer, idérikdom og mye hardt arbeid. Det nytte å satse - også i Risør!

Vel møtt på Hope skole tirsdag 9. november. La ideene vokse.